Sharons hus

Jeg hadde vært i Jerusalem. Det hadde ikke han. Han hadde aldri vært der. I gamlebyen tok jeg masse bilder. Jeg viser de til han, tenkte det kunne være fint å se hvordan det ser ut i Jerusalem nå.

Klippemoskeen, der profeten Mohammed skal ha lettet fra under sin himmelreise…

… via dolorosa, hvor Jesus skal ha gått med korset gjennom Jerusalem …

… og det som kalles Ariel Sharons hus  – i det muslimske kvarteret av den lille gamlebyen.

Det  var et triggerbilde, en historie dukket opp.

Du vet, Noor, kompisen min? For noen år siden hadde han en merkelig drøm. Han drømte han at han hadde drept Sharon. Han ligger jo i koma vet du. Så han drømte at hadde klatra inn gjennom vinduet i huset hans og bare drept han. Han fortalte om drømmen sin til Yousef om morgenen, mens han hang i butikken hans nedi gata.

På vei til universitetet dagen etterpå ble han arrestert. Anklaga for å planlegge et attentat mot Sharon. Han ble holdt i mange måneder. Avhørene kunne vare i flere døgn. De fleste av dem tilbragt i en stol med bare de to bakerste beina. Skjønner du hva jeg mener Marie? Med den stolen? I timesvis, dag etter dag.

Jeg er ikke helt sikker. Sånn kanskje?

Historien er sann, detaljene i den er fritt gjenfortalt, drømmen var en drøm, navnene er endret, men knærne til Noor er ødelagte for alltid.

Illustrert av Hans Eirik Hem.

Det skjedde i de dager…

… at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. 

Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea…

… opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine.

Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» 

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Gudsvelbehag!» Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.»

Og de skyndte seg av sted… 

… og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet.

Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det.

Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem.

2. desember: Betlehem.

Dette er Betlehem:

Bildet er tatt fra plassen foran fødselskirken i Betlehem. Legg merke til moskeen på venstre side av gata og kirketårnet på høyre side.

 I Aida flyktningeleir (en av tre som ligger i Betlehem) er det FN som håndterer avfallet. Muren går tvers gjennom leiren.

En dabkegruppe har forestilling på Betlehem University i anledning dagen for FN-resolusjon 194 – som stadfester flyktningenes rett til retur.

Paven skulle holde tale fra Aida jula 2008. De bygget et platå for han foran muren. Det ble avlyst i siste liten. Noen mente muren ikke var noe god bakrunn for en juletale fra Betlehem.

Fryd og gammen! Barn i Azzeh – flyktningeleir har laget konfetti av papir – et gledens øyeblikk!

Inngangen til fødselskirken er ganske liten!

Jeg har en oppfordring: Gjør som de tre vise menn. Dra dit, se og opplev.

Se smil, furete gamle fjes, grå betong, sølvgrønne oliventrær, fargesprakende varer i markedsgatene.

Hør barnelatter, tutende bilder, barnegråt, ljomende musikk, bønnerop fra minaretene, sjokkgranater, gamle menn som diskuterer på fortauskanten, barn som leker, ungjenter som krangler.

Lukt på tåregass, nybakt brød, krydderblandinger, nykokt kaffe med kardemomme.

Vent på kontrollpostene, på palestinere som er for seine til avtaler, på at bilen skal bli full, på at kaffen skal bli ferdig, på å endelig komme frem, på at en ivrig forteller skal komme til poenget, på at noen skal slå over til et språk du forstår, på å få tilliten til et barn som har lyst til å leke med deg.

Føl gjestfriheten, gleden, sinnet, overraskelsen, frustrasjonen, sorgen, fortvilelsen, standhaftigheten.

Solnedgang over Betlehem.

24. desember: god jul!

God jul fra Betlehem! Her er stedet i fødselskirka i Betlehem hvor det angivelig skal ha skjedd. I dag masjerer kristne, prester og speidertropper mot kirka før midnattsmessen. Resten av innbyggerne ser på langs ruta. God jul!

Yad Vashem

Alle ledsagere i gruppe 44 har tilbrakt ei knapp uke i Jerusalem/Al Quds på videre opplæring. Besøket hos beuinene var en av programpostene som gjorde inntrykk. Et annet sterkt besøk var på Holocaustmuseet, Yad Vashem, i Jerusalem på onsdag.

Inngangsporten til museet.

Ett av hovedmålene til museet er å gi ansikt og navn til ofrene for Holocaust, noe jeg synes de har gjort på en veldig bra måte. I museet finnes bilder, klær, personlige eiendeler og historier fra både overlevende og døde. Ett av elementene som gjorde ekstra sterkt inntrykk på meg var et glassgulv hvor man så ned på sko fra ofrene i konsentrasjonsleirene. Det gjør det veldig virkelig når man ser haugen av sko som ligger der. De stripete klærne gjorde det også svært virkelighetsnært. Anbefaler filmen «The Boy in the Striped Pyjamas«.

I tillegg til museet er det en egen «Childrens Memorial» til minne om de om lag 1,5 millioner barna som ble drept under Holocaust. Dette minnesmerket var flott. Man kommer inn i et helt mørkt rom fullt av speil i alle vinkler overalt. Ett (tror jeg) lys brenner og reflekteres i vegger, gulv og tak. Det føltes som å stå mitt i melkeveien, en uendelig stjernehimmel i alle retninger. Hele tiden ble navn, alder og hjemsted til barna sagt over en høyttaler. Sterkt, og samtidig godt å kunne stå i sine egne tanker uten alt for mye informasjon. Det er vanskelig å ta inn over seg en så stor tragedie.

Historien er viktig når man skal jobbe med nåtiden. Inne i museet var det flere sitater som det er vanskelig å lese uten å samtidig tenke på hva som foregår i dette landet i dag.

«A country is not only what it does, it is also what it tolerates…»                   – Kurt Tucholsky (Tysk-Jødisk journalist og forfatter)

«I do not know what a Jew is, we only know what human beings are.»      – Pastor André Trocmé, 1942

Vi må alle forsøke å lære fra historien.

Ved inngangen til «Childrens Memorial».
Søylene symboliserer familieportrettene som aldri ble tatt, og noen av dem er avkuttet for å minnes de avkortede livene.

Det var ikke lov å ta bilder inne i museet, men det ligger endel bilder på nettsiden til museet.