Mamma

Det er den internasjonale morsdagen i dag!

Hovedårsaken til at det ble veldig stille her på denne bloggen er at jeg ble mamma i midten av oktober i fjor. Det er ikke først og fremst fordi tida ikke strekker til, men fordi hjertet ikke gjør det. Plutselig forsto jeg de som sier at de ikke orker å vite, ikke orker å se. Det druknede barnet som bæres i land i Italia. Nepalske familier som har mistet alt de eier. Syriske flyktninger med tomme mager og øyne fulle av frykt. Det er ikke alltid plass til alt det som finnes der ute og som skjer med andre barn, andre steder, andre mødre. Likevel står jeg fortsatt for det, at vi innimellom må se, orke å ta det innover oss og tåle å kjenne den bunnløse fortvilelsen. For det er det som får oss til å gjøre noe, handle. Hvertfall innimellom.

Ofte er det den nære og den lille verden som aller mest trenger en mamma. Som trenger hele mammaen. Hele hjertet. Men disse små skal vokse opp og bli en del av den store verden. Så det er ikke så dumt om vi greier å gjøre noe med den også. For å gjøre det må vi se, må vi føle, må vi handle.

Låten Mamma av Marthe Valle setter så vakkert og sårt ord på akkurat dette. Hør på den.

(Hvis spilleren ikke virker kan den kjøpes i iTunes eller høres på Spotify)

Vær mammen som sier at alt går bra, pass på den lille verden. Men vit at den store verden er der, se den, ha håp for den. Gjør gode ting for den, la barna vokse opp og bli bevisste verdensborgere. Kanskje kan de være med på å gjøre den bedre for flere?

Gratulerer med morsdagen verdens mødre!

PS. Takk mamma, for at du ga meg en trygg liten verden å vokse opp i, og for at du også lot meg se, bli kjent med og ta del i en større verden.

Advertisements

Godt tima reklame.

Men litt dårlig tima innlegg. Det skulle vært publisert i slutten av mars. Det handler om vaksiner. Mens antivaksinedebatten raste for fullt i norske medier, dumpa dette brevet ned i postkassa mi.

UNICEF vaksine-reklame

«Hjelp et barn ti å få oppleve sin 5-årsdag. Et lite stikk til under 2 kr er alt som skal til!» sto det. Unicef var avsender og de villle ha penger til meslinge-vaksiner. Den samme uka skulle vi på 5 månederskontroll med vår lille pjokk. Gratis. På helsestasjonen like oppi gata. Hjelp for at han skal få oppleve sin 5-årsdag. Og 10-årsdag. Ja kanskje til og med sin 90-årsdag! Her kommer derfor en oppfordring til alle dere som syntes det var litt dumt med disse vaksinemotstanderne som fikk så mye oppmerksomhet. Og som også får barn som suser rett inn i det som antagelig er verdens best fungerende helsevesen. Kanskje vi kan betale «egenandelene» våre til noen andre?

Viktig plaster

Her ligger skatten vår med en av sine kanskje viktigste plasterlapper. Dose nummer to med vaksine mot difteri, stivkrampe, kikhoste, poliomyelitt, Hib-infeksjon og pneumokokksyktom. Han er fortsatt for liten for meslingevaksinen. Den får han når han er 15 måneder. Fram til da er han avhengig av god flokkimmunitet. I dag skal jeg somle meg til å betale det unicef ønsket seg. Vaksine mot meslinger til 180 barn. 354 kroner. En symbolsk egenandel for meg. En livsviktig forsikring og beskyttelse for de barna som får den.

Hvis ganske mange betaler littegrann til en organisasjon som driver vaksineprogram rundt omkring i verden hver gang sitt eget barn får ei vaksine, så når vi veldig mange barn! Kanskje trenger man en påminner fra unicef samme uka som vaksinene skal gis, men kanskje, hvis du bestemmer deg for det nå – så husker du det neste gang ditt barn får et viktig stikk og en liten plasterlapp på låret. Det er flere å velge mellom, bare klikk på bildet:

StivkrampevaksineKjøleboksMeslingvaksine

Takk for påminnelsen denne gangen unicef! Jeg har bestemt meg. Minst 150 andre barn skal få et livsviktig stikk hver eneste gang mitt får ett.

Israel og Palestina – en introduksjon.

Organisasjonen Jewish Voice for Peace har laget en 6 minutter lang animert introduksjon om Israel og Palestina. Se den hvis du ønsker en introduksjon eller oppdatering på historien bak denne konflikten! Se den hvis du lurer på hva du kan gjøre!

Jeg vet ikke hva jeg kan skrive.

[Denne teksten er skrevet den 22. juni i år når jeg var i Palestina.]

Jeg vet ikke engang hva jeg ønsker å si. Jeg kjenner bare at noe må sies, et bilde, en virkelighet må formidles. Jeg har ingen bilder og jeg har ikke evnen til å forstå den virkeligheten som utspiller seg her.

Jeg og Eirik har starta sommerferien vår med snaut to uker i Palestina. Først og fremst for å besøke nære og kjære venner her. Jeg kaller de min palestinske familie, Eirik kaller de adoptiv-svigers. Den besto av tre søstre, to brødre, en mamma, en pappa og et helt kobbel fettere, kusiner, tanter og onkler. Nå er to av søtrene gift og den ene fikk sitt andre barn for fem måneder siden. Ei aldeles nydelig vakker lita jente. Helt til å spise opp.

Så kall gjerne dette et slags barsel-beøsk.

Min palestinske familie utvider seg stadig vekk. Til nå har det kommet til en mann (svoger?), en nevø og ei niese, og søster nummer to er gift, så en mann til der og forhåpentligvis kommer flere små til. I september står eldstesønn i familien brudgom. Forloveden er ei flott, sprudlende, smellvakker og intelligent kvinne. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med henne og hun ser ut til å være et godt tilskudd til den stadig voksende familien.

Men det koster. Det er krevende. Å være glad i noen som bor her, lever livene sine her, det er ikke bare bare. Noen ganger er det skikkelig tøft.

Når dagsrevyen melder om at Israel bomber Gaza, når de melder om at urolighetene sprer seg på Vestbredden. Ja, da kan jeg ikke, får ikke til å tenke – «Huff, midøsten altså. At de ikka bare kan finne ut av det. Nei, der blir det aldri fred.» – Nei, jeg gisper, tenker – Karim! Skjønne gløgge tre år gamle Karim. Hvilken dag er det i dag? Er han i barnehagen? Hva er klokka? Ok, han er sikkert henta. De spiser nok middag. Ok, han er trygg med foreldrene sine.

Nye nyhetsmeldinger. Eller palestinske venners statusoppdateringer på facebook. Noen ganger får jeg ikke puste. Begynner å telle – hvor mange kan vi huse her? Og på hytta? Hvordan kan vi få de ut? De er mine. Og jeg bryr meg søtten om hele konflikten. Disse menneskene er jeg glad i. De må være trygge. De er umistelige for meg. Alle som en.

Heldigvis ser det stort sett alltid værre ut utenifra. Man ser ikke hverdagen. Noen uroligheter på Vestbredden betyr ikke at det fare på ferde. Når jeg er her selv vet jeg jo det. Jeg har aldri frykta for livet mitt. Men jeg, jeg ville aldri vært her hvis jeg visste det var reell fare. Jeg ville aldri bli værende hvis det virkelig eskalerte. Jeg har en åpen vei ut og en valgt vei inn. Familien her har ikke det. De vet at de ikke har det.

Byllupet i september blir det største i familien. Deres førstefødte sønn! Begge de andre to har vært storslagne, men dette – full pakke. Besøket vårt nå er mest for å hilse på lille Ameera, men også fordi vi ikke får til å komme i bryllupet. Jeg og Eirik skal også bli en liten familie snart, vår førstefødte kommer en drøy måned etter bryllupet. Så det blir for tett opptil. Så denne gangen er vi også bryllupsgjester som kom alt for tidlig.

Når venner og familie uttrykker bekymring eller uro for at jeg skal hit, pleier jeg å svare at hvis noe skjer meg er det sannsynligvis trafikken, den er den verste. Som så mange steder i verden. Denne gangen, med en liten en i magen passer jeg litt ekstra på med maten også. Også minner jeg de på at hvis noe skjer – så ser det alltid værre ut fra utsiden, når man her her selv har man mye mer kontroll, da er jeg i situasjonen selv. Og jeg vet at hverken jeg eller familien her ville latt meg havne i, eller bli værende i, en farlig situasjon (minus det med trafikken da).

Hendelser i Palestina når norske medier igjen. «Tre israelske bosettere er kidnappet.» «80 palestinere er arrestert» «14-årig palestiner drept» «Sammenstøt mellom palestinsk ungdom og israelske styrker».

De siste 10 dagene har israelske styrker angrepet landsbyer og byer over hele vestbredden hver eneste natt. Over 400 er arrestert, mange av dem er tilknyttet Hamas. Over 1000 private hjem er raida og rasert. Noen er revet til grunnen. Universiteter, veldedige organisasjoner, mediehus og organisasjoner raides og raseres, kamera, datamaskiner og andre ting konfiskeres og ødelegges. Natt til i dag ble to drept. En på et hustak i Ramallah under sammenstøtene mellom israelske styrker og ungdom. Den andre i Nablus. En psykisk utviklingshemmet mann i 30-åra på vei til moskeen for morgenbønnen klokka fem. Soldatene hadde ropt at han skulle stoppe. Når han ikke gjorde det skøyt de. Og drepte han.

Til sammen er fire bekrefta drept til nå. Alle de fire var umistelige for noen. Ingen av dem står bak kidnappingen av de tre bosetterne. Nå er det dag og livet går sin gang. Ameera og Karim har vært i barnehagen. Karims pappa på jobb. Karims mamma, min søster, hadde fri og vi skulle egentlig på handletur, men på grunn av de to drepte er alt stengt i dag. Bortsett fra det går livet sin gang. Den eneste forskjellen er at Karims pappa har med seg pc og andre ting hjem fra jobb. Det har lilleøster og mannen hennes også. De er redde for at kontorene blir raida på natta.

Med mørket kommer lyden av millitærhelikoptre igjen. Vi hører de, men kan ikke se de. De flyr uten lys. Vi vet ikke hvor de skal, hva de skal, om de setter ut soldater i dalen her eller ikke. Skal de til Birzeit? Ramallah? Salfit?

[Teksten ble ikke ferdig den dagen i Palestina i slutten av juni, så den fortsetter i dag, 8. juli 2014, fra en stol ved spisebordet i den trygge stua hjemme i Trondheim.]

Det har skjedd skremmende mye siden denne teksten ble påbegynt. Mange flere liv har gått tapt. Tallene på arresterte palestinere, hus som er rasert under nattlige raid og hus som er revet har økt dramatisk. De tre israelske tenåringene er funnet drept. En palestinsk tenåring er drept, han ble brent levende. Det er demonstrasjoner og sammenstøt over hele området. I dag har 16 blitt drept i Gaza. 5 av dem var barn. Fem umistelige barn. Fem som er noens øyensten. Som er det vakreste i verden for en mor, en storebror, en ung fetter, for ei gammel bestemor. Kanskje var ett av dem noens første barnebarn?

Det knyter seg i magen. Jeg får ikke puste. I slutten av forrige uke var det når jeg sto der med tannbørsten i munnen under morgenstellet og kommentatorene på radioen snakket om hva som kan skje, hva som er sannsynlig at skjer. Jeg tenker bare på mine.

I dag var det under Dagsnytt 18, mens jeg egentlig tenkte på hva vi skulle ha til middag. Jeg måtte sette meg ned. Tårene trilla. Jeg blir så redd. Kjemperedd. Kan jeg gjøre noe? Hva kan jeg gjøre? Ingen ting. Jeg kan ikke gjøre noe. Bare håpe. Sende beskjed til mine. Sende gode tanker.

Jeg kvier meg for å logge på facebook. Status etter status kopieres inn i google translate. Jeg gruer meg til å slå på radioen, sjekke nettaviser. Det må stoppe.

Når vi reiste på besøk denne sommeren så var det et litt forsinka barselbesøk og et litt for tidlig bryllypsbesøk. Men jeg visste innerst inne, ville bare ikke tenke tanken ut, si det høyt, at vi også kom fordi jeg ikke vet når vi får til å komme på besøk neste gang. Når jeg synes det er trygt og greit å ta med den lille, som vi venter på med glede og kjærlighet, på besøk til sin palestinske familie. Og fordi vi aldri vet hva som skjer der. Hvor mye som kan endre seg på de fire månedene til han kommer ut. Og månedene etter.

Også kommer jeg på at de føder sine barn der, de bærer de fram med like mye forventning, glede og kjærlighet. Oppdrar de til å bli smarte, kjærlige, trygge og glade barn. Og de vet at de ikke vet. De vet aldri hva som skjer. Ikke om noen måneder, ikke om noen år. Ikke i morgen. Om noen timer.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe. Alle mennesker fortjener å leve livene sine i frihet og i trygghet. Alle mennesker er umistelige for noen.

Denne lille frøkna er umistelig for meg.

Kveldssol, Palestina (c) 2014 Marie Brøske Söderström

[Tilføyd 9. juni: For ordens skyld:
Til dere som kjenner meg og/eller familien – jeg har endret navnene på barna.
Til dere som ikke kjenner meg eller familen – de bor på Vestbredden, ikke Gazastripen, takk og lov for det.
Til de som måtte lure, det ble panert sei, sommerkål og nypoteter (naturligvis ikke israelske) til middag.]

17. mai 2014

Klokka er 0800. De første strofene høres utafor. Det er et sykehjem like nedi gata der jeg bor, det betyr «Norge i rødt, hvitt og blått» presis klokka åtte den 17. mai. Så fint! Perfekt måte å bli vekt på, nå rekker jeg å stryke bunadsskjorta også. (Jeg burde sikkert ikke innrømme det her, men den var altså ikke klar i går.)

Så kommer tankene. Her er assosiasjonsrekka mi.

Så utrolig fint at de spiller for de gamle! Det er sikkert kjempeviktig for de. Noen av de har levd under krigen, sett landet ta freden tilbake og gjenoppbygges. Krigen ja. Noen lever i krigen nå. Syria. Den Sentralafrikanske republikk. Afghanistan. Palestinerne «mine». Ikke akkurat krig, men det var Nakba-dagen i forgårs den 15. mai. Søren, jeg skulle jo skrive noe om det. Å markere en vedvarende katastrofe. Vi er så fantastisk heldige her – vi feirer friheten, landet vårt, våren! Jeg skulle ønske alle var så heldige. Tenk å kunne rope hurra for landet sitt!

Et tankehopp. De enslig mindreårige. Å – som de strålte for et år siden! Gutta fra Somalia, Afghanistan og Eritrea. De brede smilene til jentene fra Sri Lanka og Somalia. Stolte, glade. Jeg hadde grua meg litt til å jobbe på nasjonaldagen, men for en nydelig dag det blei. Kankskje en av de beste. Flyktningene her i landet, asylsøkere, asylbarna. Som har flyktet fra krig, fått det til. Er i ferd med å få til et liv, bli en del av landet vi roper hurra for.

Ei mor i byen vår roper ikke hurra. Hun greide det også, komme seg hit, få med seg barna – alle fire. Mannen hadde kommet bort fra dem, men hun fikk seg og barna i sikkerhet i Norge. De har lært seg norsk, gjør det godt på skolen, en engasjert liten familie. Mannen lever! De finner tilbake til hverandre. Livet som var i ferd med å stables på beina igjen nærmer seg komplett. Hele familien er samlet. Men vent – hva sto det i asylpapirene? Beskyttelse, enslig. Enslig? Du er ikke enslig. Mannen din er her igjen. Dere må dra. Takk for besøket. Lykke til. I landet dere kommer fra. Som har vært i krig. Som er i krig. Som ingen av barna har vokst opp i. De har vokst opp i nabolandet. Det har vært en lang flukt, et livslangt forsøk på å lage trygge rammer for en familie.

Jeg blir så sint og trist. Ja, jeg elsker landet mitt! Jeg gjør det. Men det er ikke greit. Vi kan ikke gjøre sånn. Jeg elsker landet mitt fordi det er trygt, fordi jeg er fri, fordi jeg har muligheter, jeg har familien min her, jeg har de jeg er glad i her. Jeg elsker det for at vi også gir beskyttelse. Men mennesker er ikke dokumenter. Ei mor som flykter for å redde restene av en familie – hun må få lov til å glede seg over at mannen lever og at de greier å gjenforenes. Hun er et menneske med de samme organene, med et hjerte, en mage, følelse av kjærlighet, kan kjenne en klump i halsen og at det knyter seg i magen.

I løpet av tankerekka har korpset foran gamlehjemmet spilt gjennom «Ja, vi elsker!» Klumpen i min hals slapp taket med tårer. Litt for dagen, samholdet og feiringen. Men mest for de enorme kontrastene. Hvem bestemmer om du får lov til å prøve å stable livet ditt på beina igjen? Hvem bestemmer om du kan dra til en anna by, et anna land, en anna verdensdel – for å se om akkurat ditt liv kan være bedre der? Det er ingen av oss som kan påvirke hvem vi fødes av og hvor vi fødes.

Jeg ble født på Haukeland sykehus i Bergen for drøyt 30 år siden, av ei norsk kvinne. Jeg kan prøve lykken. Jeg kan flytte til et annet land. Lære noe, oppleve noe. Kanskje bli, kanskje ikke. Kan alltid vende tilbake til mitt hjemland. Jeg har gått på skole. Uten frykt for å bli kidnappet når jeg er der. Uten fare for å bli skutt på skoleveien. Kommer jeg bort fra min elskede i folkehavet i dag kan jeg prøve å finne han igjen. Uten konsekvenser.

Jeg er fri. Jeg er trygg. Haukeland sykehus. Juni 1983. Et land i fred. Norsk mor. Takk!

Gratulerer med dagen!

Organisert tur – middels: Ledsagerprogrammet (EAPPI)

Jeg er veldig glad for at noen av mine opphold i Palestina og Israel har vært av litt lengre varighet. Da trenger man ikke føle press om å besøke alle stedene og oppleve alle tingene på en gang, og man får ro på seg til å bli bedre kjent med menneskene man møter.

Nå er det nytt opptak til Ledsagerprogrammet i Israel og Palestina (EAPPI), og jeg vil absolutt anbefale det hvis du har muligheten til å bruke tre måneder til å lære denne konflikten og dette området å kjenne.

Man trenger ikke å ha vært i området eller ha inngående kjennskap til konflikten på forhånd, det er ei uke med opplæring i Norge før man reiser ut, og etter ankomst til Jerusalem er det flere dager med opplæring og kursing både felles og på den plasseringen du skal til. De ønsker deltagere i alle aldre (minimum 25 år), fra hele landet, i forskjellige yrkesgrupper, og med ulik bakgrunn.

For min del var oppholdet med Ledsagerprogrammet (EAPPI) veldig verdifullt og lærerikt selv om jeg har vært der mye før. Jeg fikk se og oppleve en helt annen del av det palestinske samfunnet enn det jeg tidligere har vært en del av, lærte veldig mye nytt om de ulike konsekvensene av okkupasjonen for forskjellige befolkningsgrupper, fikk mange erfaringer med å jobbe i den type team vi er i, med deltagere fra hele verden og med ulike motivasjoner og forutsetninger, og jeg lærte mye om meg selv og egne reaksjoner på å jobbe under tidvis tøffe omstendigheter med mennesker som lever under vanskelige livsvilkår. Ikke minst fikk jeg nye venner, både lokalt i Palestina og over hele verden! En av erfaringene jeg er aller mest glad for er møtet med israelske organisasjoner og aktivister som ønsker og jobber for en fredelig løsning og en slutt på okkupasjonen.

Jayyous Team 48 (c) 2012 Marie Brøske SöderströmPraktisk informasjon om programmet og søknadsprosessen:

  • Hvor lenge: 3 måneder, følgende perioder: 2. august 2014 – 31. oktober 2014, 18. oktober 2014- 16. januar 2015, 3. januar 2015 – 2. april 2015
  • Hvem: Kirkens nødhjelp/Kirkenes verdensråd
  • Søknadsfrist: 4. mai 2014

Arbeidsoppgaver som ledsager er blant annet:

  • Gi beskyttelse gjennom tilstedeværelse og hyppige besøk til utsatt palestinsk sivilbefolkning
  • Være til stede på militære kontrollposter; dokumentere og rapportere til internasjonale organisasjoner om brudd på menneskerettigheter
  • Støtte opp om aktiviteter til israelsk og palestinsk fredbevegelse
  • Vise solidaritet med palestinske kristne/kirkesamfunn
  • Informere hyppig gjennom blogg/nyhetsbrev/artikler til nettverk og medier i Norge
  • Holde foredrag eller ta andre informasjonsoppdrag etter hjemkomst

South Hebron Hills (c) 2012 Amanda Larimore

Hele utlysningen og søknadsskjema finner du på Kirkens Nødhjelps elektroniske søknadsportal. Som en del av søknaden må du også fylle ut og legge ved Kirkenes Verdensråds søknadsskjema for ledsagerprogrammet (på engelsk).

Hvis du vurderer å søke og lurer på noe kan du gjerne ta kontakt med meg! Kontaktskjema finner du på siden Reisetips, eller du kan legge igjen en kommentar til dette innlegget.

Lykke til!