En liten forskjell

Til tider er det vanskelig å være ledsager i Israel og Palestina. Historiene vi blir fortalt og virkeligheten vi ser gjør det vanskelig å se for seg at livsbetingelsene til dem vi møter kommer til å bli bedre med det første. Jeg føler at jeg må gjøre noe, at jeg må si ifra at «Hei – dette går da ikke an! Sånn kan man ikke behandle andre mennesker.» Men hva kan vi gjøre? Vi står der og teller og gir tallene til FN. Men hva kan de gjøre? Har det noe å si om de vet om det er 2875 personer som passerer Qalqiliya om morgenen eller om det er 3109? Har det noe å si at de vet at 3 esler, 2 kyr, 5 traktorer og 31 mennesker passerte jordbruksporten i dag? Betyr det noe for Ibrahim i butikken over gata at vi kommer og drikker te med han nå og da, utover det at han blir kjent med nye mennesker hver tredje måned?

Slike spørsmål dukker opp. Jeg stiller dem til meg selv og palestinerne stiller dem også til oss. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare noen ganger. Jeg håper selvfølgelig at det har noe å si. At Ibrahim kjenner at vi er der fordi vi ønsker å gjøre en forskjell. At bonden som passerer jordbruksporten føler seg tryggere på at ting går rett for seg når han ser oss, og at mennene på Qalqiliya kontrollpost grytidlig på morgenen forstår at vi ikke teller dem bare fordi de allerede står der pakket sammen som kyr, men fordi det kanskje har noe å si.

Noen ganger er det lettere å svare. Kanskje først og fremst på mine egne spørsmål. I går vet jeg at jeg gjorde en forskjell. En mann i 50-åra med hjerteproblemer slapp gjennom Azzun Atme kontrollpost uten å måtte stille seg i kø. Han slapp å stå i en trang inngjerdet gang før han måtte ha gått gjennom svingdøra og ventet enda litt mer på den andre siden.

Han så oss, og kom bort, spurte (noe oppgitt) «Kan dere hjelpe meg? Si meg, er dere ikke her for å hjelpe oss? Jeg har noe dere kan gjøre for meg.» Mannen viste meg et brev fra en lege. Jeg vinka litt usikkert på soldatene på den andre siden av gjerdet. De så litt usikkert på meg. Men de kom bort. Og de snakka med meg. Heldigvis var en av dem flytende i engelsk, jeg tror kanskje han kom fra USA. Han leste brevet, og de tre unge mennene diskuterte seg i mellom på hebraisk. De så skeptisk bort på køen av menn. Jeg spurte mannen med hjerteproblemer om de andre på kontrollposten var klar over hans sykdom. Det kunne han bekrefte. Jeg fortalte soldatene at de ikke skulle bekymre seg for at alle plutselig ville ha særbehandling. Mer diskusjon på hebraisk.

Så, plutselig smiler de og går mot porten. Mannen med hjerteproblemer smiler også, til meg. Det er et takk i smilet hans. To eldre menn som også står ved porten (ikke svingdøra) slipper gjennom sammen med han.

I går gjorde jeg en forskjell. Én mann, én kontrollpost. Men det får holde for den dagen. Det må holde.

 

 

 

3 tanker på “En liten forskjell

  1. Dette var fint skrevet om å gjøre en forskjell. Sånn som at dere skal være hos Nisrin hver fredag er det fint at dere hjelper én mann én dag. Det er enkeltpersonene som teller på enkeltdagene, så får de store tallene kanskje hjelpe for de store organisasjonene i det store tidsperspektivet.

    Liker

  2. Tilbaketråkk: 11. desember: utvikling. | Månen er den samme

Jeg blir glad for tilbakemelding og kommentarer!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s