Abu Zuhdi, 65 år.

Azzun Atme 08.08.12 © Marie Brøske Söderström

Abu Zuhdi er Fahimes mann. Han er en av tre brødre i en søskenflokk på tilsammen 3 brødre og 6 søstre. Jorda vi besøkte sist vi var her, tilhører stort sett denne storfamilien. Abu Zuhdi har tilsammen 77 dunum land. 40 har han mistet for lenge siden, da bosettingen Oferit ble etablert. Inntil relativt nylig hadde de tilgang til noe av jorda gjennom en jordbruksport, men den ble stengt for noen år siden. Bosettingen ligger på jorda hans og bakenfor står fremdeles mange av de 300 oliventrærne han hadde der. Med den nye muren mister han ytterligere 25 dunum med land. Han sitter igjen med 7 på deres side av muren.

Da vi var der sist, den 17. juli, visste de ennå ikke om separasjonsbarrieren kom til å ta form som gjerde eller betongmur. I det vi kom kjørende 8. august, så vi betongen snegle seg nedover åssiden mot deres jord.

Azzun Atme 08.08.12 kl 1557 © Marie Brøske Söderström

Det var trist å se. Når Fahime, Abu Zuhdi og ei av døtrene deres kom, spurte jeg Fahime om hvordan det gikk med henne. «Jeg kom i går, gråt, og dro hjem igjen.» Det er tydelig at hun er fortvilet. Og det er ikke vanskelig å forstå. Utover tapet av land i seg selv, er nå deres største fortvilelse at separasjonsbarrieren tar form som betong. Det betyr at sannsynligheten for at de får en jordbruksport for å kunne fortsette å dyrke de 25 dunumene med land nå er minimal.

Azzun Atme 08.08.12 kl 1612 © Marie Brøske SöderströmDe tar oss med bort til grøfta og veien som er starten på barrieren. De vil vise oss det flotte treet med den svale skyggen hvor de så ofte satt og drakk te. Ved siden av sto den lille stua deres, nå ligger det bare rester av betong og forvridd armeringsjern igjen. På vei bort går vi langs veien som snart vil ligge bak 8 meter høy betong. Noen ymter frampå at det kanskje ikke er lov og at vi ikke burde gå der. Kontant kommer det fra Fahime «Dette er min jord, jeg går hvor jeg vil!»

.

Azzun Atme 08.08.12 kl 1615 © Marie Brøske Söderström

Abu Zuhdi ser på området hvor stua deres sto.

Vi blir litt målløse der vi sitter i skyggen under treet. Kan vi gjøre noe? Jeg vet ikke. I dag skal vi spørre en av bøndene i Jayyuos om hvordan de gikk fram for å få jordbruksportene her. Kanskje kan vi legge press på noen, men tida er så knapp. Abu Zuhdi tror det tar omtrent 10 dager til betongen står mellom dem og jorda si. Mellom dem og den svale skyggen ved fikentreet. Når muren står der kan de ikke engang se det.

Azzun Atme 08.08.12 kl 1702 © Marie Brøske Söderström

Treet vi satt under er det som ligger omtrent midt i bildet. I bakgrunnen ser man bosettingen. Muren kommer til å gå der man skimter en vei som bryter det grønne i bildet.

Både Abu Zuhdi og Fahime er født i 1948, året den palestinske katastrofen – al Nakba, og opprettelsen av den israelske staten, skjedde. Abu Zuhdi kom i januar, før katastrofen, Fahime i november, etter katastrofen. Nå opplever de begge en ny katastrofe, i en alder av 65 år. Hvor lenge kan dette fortsette?

Azzun Atme 08.08.12 kl 1618 © Marie Brøske Söderström

Enn så lenge kan Abu Zuhdi, far til 9, ta en pust i bakken under dette treet. Hvordan han om noen uker blir en «sikkerhetstrussel» forstår jeg ikke.

5 tanker på “Abu Zuhdi, 65 år.

  1. Tilbaketråkk: Muren bukter seg fram.. | Månen er den samme

  2. Tilbaketråkk: 12. desember: to sider | Månen er den samme

  3. Tilbaketråkk: 20. desember: muren og sitrontreet | Månen er den samme

  4. Tilbaketråkk: Gratulerer medsøstre! | Månen er den samme

  5. Tilbaketråkk: 11. desember: utvikling. | Månen er den samme

Jeg blir glad for tilbakemelding og kommentarer!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s