9. desember: nyanser.

Det er et punkt på veien fra Ramallah til landsbyen jeg bodde i i 2008 og 2009, hvor noen, nesten alltid, sier: «Å! – hvis det bare hadde vært helt klart i dag hadde du sett havet Marie!»

Vi sitter i bilen til på vei til Ramallah. Jeg og to unge kvinner fra landsbyen. Vi kjører forbi denne plassen. Det er kveld, og ingen sier noe om klarvær. Men jeg spør. «Hva får det deg til å føle – når du ser havet?» Begge kvinnene er stille ei stund. «Det er ikke noe å si». Stillhet igjen. Så sier den andre. «Før, før følte jeg ingenting, men så dro jeg dit en gang. Og nå, nå – jeg føler det er mitt. Og så kan jeg ikke dra dit. De tok det fra meg.»

En formiddag er det klarvær. Stille, ikke noe støv i lufta. Krystallklart. Langt langt unna, bak en grå linje av konturene til skyskraperne i Tel Aviv. Du ser den blå himmelen. Så ser du et skifte. En annen blåfarge. Det er havet.

To nyanser i blått.

2012 - 19. juli - Stranda i Jaffa  © Marie Brøske Söderström

Jeg kunne dra. Ingen har tatt det fra meg. Jeg er norsk, jeg har pass, jeg kan dra. Jeg dro. Til mitt hav, til ditt hav. Til deres hav, til de andres hav. Til vårt hav.

Jeg blir glad for tilbakemelding og kommentarer!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s