Syria, igjen.

Det gjelder fremdeles. Fortsatt, enda, igjen. Det er en katastrofe, og den ruller og går.

I går publiserte Jan Egeland fra Flyktningehjelpen (NRC) en kronikk i Aftenposten «Hvorfor blir vi ikke opprørt?«. Han stiller noen ubehagelige spørsmål og påpeker noen ubehagelige sannheter om katastrofen som foregår der – og ikke minst om det manglende engasjementet og viljen til verdenssamfunnet.

Og hvem er verdenssamfunnet? Det er de internasjonale organene, det er nasjonale politikere og det er meg. Og deg. Dessuten er det vi som har valgt politikerne. Det er vårt ansvar! Vi må si ifra som menigmann i gata. Vi må si ifra som medmennesker. Vi må si ifra så våre egne politikere skjønner at dette er noe vi ønsker at de jobber med.

I tillegg så må vi hjelpe. Som et stort norsk «vi», som land, kan vi bidra med bistandsmidler og med beskyttelse her hjemme for de som kommer seg ut. Som et litt mindre norsk «vi», som naboer, sambygdinger og arbeidstagere, kan vi bidra med nestekjærlighet, omsorg, et hei, åpenhet og gjestfrihet til de som kommer hit. Som det minste norske «vi», mer et «jeg», kan vi bidra med de samme tingene som over – ved å si ifra til de som tar avgjørelsene for fellesskapet vårt, for det store og det litt mindre «vi’et» at det er viktig for meg, at det større «vi» gjør noe for å lindre lidelsene til de som er utsatt og midt oppe i denne enorme katastrofen. Også kan jeg, den minste bestanddelen av verdenssamfunn-«vi’et», gi penger. Til de som er der på bakken og gjør livreddende arbeid. I Syria, i Jordan, i Libanon, i Irak.

Hvorfor ble dette bildet delt av så mange på mandag? Jeg var en av dem, jeg så det på  twitter når jeg satt på bussen på vei hjem fra jobb. Fikk klump i halsen, det knøt seg i magen, jeg delte det.

https://twitter.com/HalaGorani/status/435429092486156288

Jeg tror vi delte det fordi det treffer så veldig. Snakker direkte til oss og billedliggjør alvoret i det hele. En fire år gammel gutt, på vandring i ørkenen, uten familien sin. Nå ble han gjenforent med familien sin. Og han var ikke mutters aleine slik det kunne se ut. (Se for eksempel NRK sin sak: Marwan (4) flyktet gjennom ørkenen til Jordan, men han var ikke alene.) Men det har ingen ting å si. Han var på et tidspunkt aleine, FN-personell var viktige for at han skulle finne tilbake til familien sin. FN-personell er viktige for at familien hans vil overleve og få dekt grunnleggende behov. Og mange barn kommer helt bort fra familien sin for godt. Eller de er den eneste overlevende etter angrep. Det som berørte så mange med fire år gamle Marwan gjelder tusenvis av barn. Men det er ikke alle det blir tatt bilde av. Alles historie blir ikke delt.

Og så – i dag. SOS Barnebyer har laget en videofilm.

Den treffer. Den deles. Vi vil hjelpe barn som fryser. Det er klart vi vil! Det er klart vi kan! Noen kan hjelpe litt. De aller fleste kan hjelpe med 90 kroner til varme klær. Veldig mange kan hjelpe mye mer. Responsen på innsamlingen min gjennom Norsk Folkehjelp var overveldende og varmet, jeg gjenåpner den og setter nytt mål i dag.

Norsk Folkehjelp -Min aksjon

Som det minste av «vi» kan alle gjøre noe. Økonomisk gjennom for eksempel SOS Barnebyer, NRC Flyktningehjelpen, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, UNICEF eller Redd Barna. I tillegg oppfordrer jeg alle vi «jeg’ene» til si ifra til de større og større «vi’ene».

Jeg sender dette innlegget til politikere i Trondheim. Jeg tror jeg kommer til å tørre å sende det til noen av de nasjonale også. Jeg sender det til deg, venn, kollega og familie. Jeg håper de som kjenner meg vil tørre å si ifra til noen flere. Fordi verdenssamfunnet som vi snakker om, som må gjøre noe, som må handle, gripe inn. Det er meg. Og det er deg. Jeg orker heller ikke hele tida. Men nå og da, og litt her og litt der, så tror jeg at jeg må orke. Og jeg må dele det med noen andre. Nå deler jeg det med deg.

Takk.

2 tanker på “Syria, igjen.

  1. Flott, Marie! Du er av de som har skjønt at å gjøre det lille en kan, kan utrette større ting enn vi i første omgang ser. Ikke gi deg! Politikere vasser i trivialiteter hele tida, så de trenger hjelp til å løfte blikket. Ingen grunn til å snyte de på nasjonalt nivå for en slik påminnelse om at de er heldige at det ikke er deres egne unger som må fryse, sulte og savne! Klem fra Bergljot

    Liker

  2. Takk for initiativet. Situasjonen i Syria har interessert meg siden før borgerkrigen begynte, blant annet fordi jeg kjenner en del syriske kurdere. Framferden til regimet bryter med alle regler for menneskrettigheter og humanitær opptreden under krig; at deler av opposisjoen også opptrer avskyelig bør ikke tåkelegge det faktum at det er regimet som med sine fly og diverse tunge våpen har størst kapasitet til mord og ødelggelser. Avtalen om destruksjon av kjemiske våpen er blitt et alibi for fortsatte overgrer med andre midler: http://vindheim.wordpress.com/2013/09/20/assads-kjemiske-pusterom/

    Vi får håpe på en våpenhvile og forhandlinger om regimeskifte; men for øyeblikket har Assad framgang militært og betydelig politisk støtte for sine påstander om at opposisjonen domineres av ekstreme jihadister.

    Et realtivt fredelig pusterom er de kurdisk kontollerte enklavene i nord og øst, som nylig opprettet autonome adminstarsjoner innenfor Syrias grenser. Også disse områdene er naturligvis rammet av krigen, det er mangel på mat og forbruksvarer men kamphandlingene har vært mindre omfattende og de fysiske ødeleggelsene er langt mindre enn i de arabiske byene.

    Liker

Jeg blir glad for tilbakemelding og kommentarer!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s