Mamma

Det er den internasjonale morsdagen i dag!

Hovedårsaken til at det ble veldig stille her på denne bloggen er at jeg ble mamma i midten av oktober i fjor. Det er ikke først og fremst fordi tida ikke strekker til, men fordi hjertet ikke gjør det. Plutselig forsto jeg de som sier at de ikke orker å vite, ikke orker å se. Det druknede barnet som bæres i land i Italia. Nepalske familier som har mistet alt de eier. Syriske flyktninger med tomme mager og øyne fulle av frykt. Det er ikke alltid plass til alt det som finnes der ute og som skjer med andre barn, andre steder, andre mødre. Likevel står jeg fortsatt for det, at vi innimellom må se, orke å ta det innover oss og tåle å kjenne den bunnløse fortvilelsen. For det er det som får oss til å gjøre noe, handle. Hvertfall innimellom.

Ofte er det den nære og den lille verden som aller mest trenger en mamma. Som trenger hele mammaen. Hele hjertet. Men disse små skal vokse opp og bli en del av den store verden. Så det er ikke så dumt om vi greier å gjøre noe med den også. For å gjøre det må vi se, må vi føle, må vi handle.

Låten Mamma av Marthe Valle setter så vakkert og sårt ord på akkurat dette. Hør på den.

(Hvis spilleren ikke virker kan den kjøpes i iTunes eller høres på Spotify)

Vær mammen som sier at alt går bra, pass på den lille verden. Men vit at den store verden er der, se den, ha håp for den. Gjør gode ting for den, la barna vokse opp og bli bevisste verdensborgere. Kanskje kan de være med på å gjøre den bedre for flere?

Gratulerer med morsdagen verdens mødre!

PS. Takk mamma, for at du ga meg en trygg liten verden å vokse opp i, og for at du også lot meg se, bli kjent med og ta del i en større verden.

Godt tima reklame.

Men litt dårlig tima innlegg. Det skulle vært publisert i slutten av mars. Det handler om vaksiner. Mens antivaksinedebatten raste for fullt i norske medier, dumpa dette brevet ned i postkassa mi.

UNICEF vaksine-reklame

«Hjelp et barn ti å få oppleve sin 5-årsdag. Et lite stikk til under 2 kr er alt som skal til!» sto det. Unicef var avsender og de villle ha penger til meslinge-vaksiner. Den samme uka skulle vi på 5 månederskontroll med vår lille pjokk. Gratis. På helsestasjonen like oppi gata. Hjelp for at han skal få oppleve sin 5-årsdag. Og 10-årsdag. Ja kanskje til og med sin 90-årsdag! Her kommer derfor en oppfordring til alle dere som syntes det var litt dumt med disse vaksinemotstanderne som fikk så mye oppmerksomhet. Og som også får barn som suser rett inn i det som antagelig er verdens best fungerende helsevesen. Kanskje vi kan betale «egenandelene» våre til noen andre?

Viktig plaster

Her ligger skatten vår med en av sine kanskje viktigste plasterlapper. Dose nummer to med vaksine mot difteri, stivkrampe, kikhoste, poliomyelitt, Hib-infeksjon og pneumokokksyktom. Han er fortsatt for liten for meslingevaksinen. Den får han når han er 15 måneder. Fram til da er han avhengig av god flokkimmunitet. I dag skal jeg somle meg til å betale det unicef ønsket seg. Vaksine mot meslinger til 180 barn. 354 kroner. En symbolsk egenandel for meg. En livsviktig forsikring og beskyttelse for de barna som får den.

Hvis ganske mange betaler littegrann til en organisasjon som driver vaksineprogram rundt omkring i verden hver gang sitt eget barn får ei vaksine, så når vi veldig mange barn! Kanskje trenger man en påminner fra unicef samme uka som vaksinene skal gis, men kanskje, hvis du bestemmer deg for det nå – så husker du det neste gang ditt barn får et viktig stikk og en liten plasterlapp på låret. Det er flere å velge mellom, bare klikk på bildet:

StivkrampevaksineKjøleboksMeslingvaksine

Takk for påminnelsen denne gangen unicef! Jeg har bestemt meg. Minst 150 andre barn skal få et livsviktig stikk hver eneste gang mitt får ett.

17. mai 2014

Klokka er 0800. De første strofene høres utafor. Det er et sykehjem like nedi gata der jeg bor, det betyr «Norge i rødt, hvitt og blått» presis klokka åtte den 17. mai. Så fint! Perfekt måte å bli vekt på, nå rekker jeg å stryke bunadsskjorta også. (Jeg burde sikkert ikke innrømme det her, men den var altså ikke klar i går.)

Så kommer tankene. Her er assosiasjonsrekka mi.

Så utrolig fint at de spiller for de gamle! Det er sikkert kjempeviktig for de. Noen av de har levd under krigen, sett landet ta freden tilbake og gjenoppbygges. Krigen ja. Noen lever i krigen nå. Syria. Den Sentralafrikanske republikk. Afghanistan. Palestinerne «mine». Ikke akkurat krig, men det var Nakba-dagen i forgårs den 15. mai. Søren, jeg skulle jo skrive noe om det. Å markere en vedvarende katastrofe. Vi er så fantastisk heldige her – vi feirer friheten, landet vårt, våren! Jeg skulle ønske alle var så heldige. Tenk å kunne rope hurra for landet sitt!

Et tankehopp. De enslig mindreårige. Å – som de strålte for et år siden! Gutta fra Somalia, Afghanistan og Eritrea. De brede smilene til jentene fra Sri Lanka og Somalia. Stolte, glade. Jeg hadde grua meg litt til å jobbe på nasjonaldagen, men for en nydelig dag det blei. Kankskje en av de beste. Flyktningene her i landet, asylsøkere, asylbarna. Som har flyktet fra krig, fått det til. Er i ferd med å få til et liv, bli en del av landet vi roper hurra for.

Ei mor i byen vår roper ikke hurra. Hun greide det også, komme seg hit, få med seg barna – alle fire. Mannen hadde kommet bort fra dem, men hun fikk seg og barna i sikkerhet i Norge. De har lært seg norsk, gjør det godt på skolen, en engasjert liten familie. Mannen lever! De finner tilbake til hverandre. Livet som var i ferd med å stables på beina igjen nærmer seg komplett. Hele familien er samlet. Men vent – hva sto det i asylpapirene? Beskyttelse, enslig. Enslig? Du er ikke enslig. Mannen din er her igjen. Dere må dra. Takk for besøket. Lykke til. I landet dere kommer fra. Som har vært i krig. Som er i krig. Som ingen av barna har vokst opp i. De har vokst opp i nabolandet. Det har vært en lang flukt, et livslangt forsøk på å lage trygge rammer for en familie.

Jeg blir så sint og trist. Ja, jeg elsker landet mitt! Jeg gjør det. Men det er ikke greit. Vi kan ikke gjøre sånn. Jeg elsker landet mitt fordi det er trygt, fordi jeg er fri, fordi jeg har muligheter, jeg har familien min her, jeg har de jeg er glad i her. Jeg elsker det for at vi også gir beskyttelse. Men mennesker er ikke dokumenter. Ei mor som flykter for å redde restene av en familie – hun må få lov til å glede seg over at mannen lever og at de greier å gjenforenes. Hun er et menneske med de samme organene, med et hjerte, en mage, følelse av kjærlighet, kan kjenne en klump i halsen og at det knyter seg i magen.

I løpet av tankerekka har korpset foran gamlehjemmet spilt gjennom «Ja, vi elsker!» Klumpen i min hals slapp taket med tårer. Litt for dagen, samholdet og feiringen. Men mest for de enorme kontrastene. Hvem bestemmer om du får lov til å prøve å stable livet ditt på beina igjen? Hvem bestemmer om du kan dra til en anna by, et anna land, en anna verdensdel – for å se om akkurat ditt liv kan være bedre der? Det er ingen av oss som kan påvirke hvem vi fødes av og hvor vi fødes.

Jeg ble født på Haukeland sykehus i Bergen for drøyt 30 år siden, av ei norsk kvinne. Jeg kan prøve lykken. Jeg kan flytte til et annet land. Lære noe, oppleve noe. Kanskje bli, kanskje ikke. Kan alltid vende tilbake til mitt hjemland. Jeg har gått på skole. Uten frykt for å bli kidnappet når jeg er der. Uten fare for å bli skutt på skoleveien. Kommer jeg bort fra min elskede i folkehavet i dag kan jeg prøve å finne han igjen. Uten konsekvenser.

Jeg er fri. Jeg er trygg. Haukeland sykehus. Juni 1983. Et land i fred. Norsk mor. Takk!

Gratulerer med dagen!

Organisert tur – middels: Ledsagerprogrammet (EAPPI)

Jeg er veldig glad for at noen av mine opphold i Palestina og Israel har vært av litt lengre varighet. Da trenger man ikke føle press om å besøke alle stedene og oppleve alle tingene på en gang, og man får ro på seg til å bli bedre kjent med menneskene man møter.

Nå er det nytt opptak til Ledsagerprogrammet i Israel og Palestina (EAPPI), og jeg vil absolutt anbefale det hvis du har muligheten til å bruke tre måneder til å lære denne konflikten og dette området å kjenne.

Man trenger ikke å ha vært i området eller ha inngående kjennskap til konflikten på forhånd, det er ei uke med opplæring i Norge før man reiser ut, og etter ankomst til Jerusalem er det flere dager med opplæring og kursing både felles og på den plasseringen du skal til. De ønsker deltagere i alle aldre (minimum 25 år), fra hele landet, i forskjellige yrkesgrupper, og med ulik bakgrunn.

For min del var oppholdet med Ledsagerprogrammet (EAPPI) veldig verdifullt og lærerikt selv om jeg har vært der mye før. Jeg fikk se og oppleve en helt annen del av det palestinske samfunnet enn det jeg tidligere har vært en del av, lærte veldig mye nytt om de ulike konsekvensene av okkupasjonen for forskjellige befolkningsgrupper, fikk mange erfaringer med å jobbe i den type team vi er i, med deltagere fra hele verden og med ulike motivasjoner og forutsetninger, og jeg lærte mye om meg selv og egne reaksjoner på å jobbe under tidvis tøffe omstendigheter med mennesker som lever under vanskelige livsvilkår. Ikke minst fikk jeg nye venner, både lokalt i Palestina og over hele verden! En av erfaringene jeg er aller mest glad for er møtet med israelske organisasjoner og aktivister som ønsker og jobber for en fredelig løsning og en slutt på okkupasjonen.

Jayyous Team 48 (c) 2012 Marie Brøske SöderströmPraktisk informasjon om programmet og søknadsprosessen:

  • Hvor lenge: 3 måneder, følgende perioder: 2. august 2014 – 31. oktober 2014, 18. oktober 2014- 16. januar 2015, 3. januar 2015 – 2. april 2015
  • Hvem: Kirkens nødhjelp/Kirkenes verdensråd
  • Søknadsfrist: 4. mai 2014

Arbeidsoppgaver som ledsager er blant annet:

  • Gi beskyttelse gjennom tilstedeværelse og hyppige besøk til utsatt palestinsk sivilbefolkning
  • Være til stede på militære kontrollposter; dokumentere og rapportere til internasjonale organisasjoner om brudd på menneskerettigheter
  • Støtte opp om aktiviteter til israelsk og palestinsk fredbevegelse
  • Vise solidaritet med palestinske kristne/kirkesamfunn
  • Informere hyppig gjennom blogg/nyhetsbrev/artikler til nettverk og medier i Norge
  • Holde foredrag eller ta andre informasjonsoppdrag etter hjemkomst

South Hebron Hills (c) 2012 Amanda Larimore

Hele utlysningen og søknadsskjema finner du på Kirkens Nødhjelps elektroniske søknadsportal. Som en del av søknaden må du også fylle ut og legge ved Kirkenes Verdensråds søknadsskjema for ledsagerprogrammet (på engelsk).

Hvis du vurderer å søke og lurer på noe kan du gjerne ta kontakt med meg! Kontaktskjema finner du på siden Reisetips, eller du kan legge igjen en kommentar til dette innlegget.

Lykke til!

#withSyria

Banksy # WithSyria

I dag, torsdag 13. mars, er det markeringer for Syria i hele verden. Det er tre år siden krigen startet, tre år for lenge. Du kan vise at du står sammen i solidaritet med den syriske sivilbefolkningen ved å delta på en markering der du bor, eller bruk #withSyria i sosiale medier. Bilder vil blant annet strømmes i Zaa’tari flyktningeleir i Jordan. La oss vise den syriske befolkningen at vi ikke har glemt dem – og la oss vise politkerne våre at vi synes dette er viktig.

  • Trondheim: Vestfrontplassen, Nidarosdomen kl 1900, ta med lommelykt
  • Oslo: Operataket kl 1900
  • Bergen: Festplassen kl 1830

Mer informasjon om markeringene og markeringer andre steder i landet og verden:

For en skikkelig vekker se gjerne sekund-for-sekund-filmen til Save the Children UK:

Husk at du også kan bidra økonomisk, de fleste norske nødhjelpsorganisasjonene har SMS-aksjoner og egne innsamlinger for Syria. Velg en eller to eller alle sammen.

Kirkens Nødhjelp Syria NRC Flyktningehjelpen Syria

Norsk Folkehjelp Syria

Redd Barna SyriaRøde Kors SyriaEller du kan såklart gi et helt valgfritt beløp via min aksjon hos Norsk Folkehjelp!

Norsk Folkehjelp -Min aksjon

Vi sees foran Nidarosdomen i kveld eller på internettet! #withSyria

Det det dreier seg om!

 – Er min palestinske søster som jobber fullt, er tobarnsmor og som kjemper både på hjemmebane i kjernefamilien, på arbeidsplassen, i storfamilien og i samfunnet sitt for aksept for sine valg, for sitt liv, for å holde på sine verdier og sine interesser.

 – Er hennes mor, som arbeidet, studerte og var politisk aktiv da hun traff hennes far, men som med en voksende familie, «bare» er mor, – og bestemor, og tante, og søster. Og som har oppdratt tre fantastisk sterke og modige døtre i et samfunn der sønner fremdeles er høyere aktet. Og som har gitt sine to sønner de samme gode verdiene og menneskesynet.

– Er min bestemor som sendte denne meldinga i dag. Og som jeg tar på alvor. Som har vært en viktig rollemodell for sine barnebarn. Jeg er sikker på at jeg møter mine to kusiner i toget i dag.

Gratulerer med dagen fra Bestemor.

– Er min mor, som oppdro meg, til dels aleine, mens hun selv var student og skulle finne sin vei. Som har lært meg at jeg er verdifull i kraft av meg selv. Har gitt meg tro på at jeg har noe å komme med og at stemmen min er viktig. Som har latt meg ta egne valg og støttet meg på veien til voksen kvinne.

 – Er kvinner som gir av seg selv, sin tid og sin kunsteriske kreativitet for å vise storsamfunnet at vi må ta jenter som ønsker hjelp ut av tvungne ekteskap på alvor. Som norsk-pakistanske Deeyah Khan som har laget den veldig sterke filmen Banaz – a love story. Se den en dag du har tid.

– Er de kvinnene som nå sier i fra, høyt og tydelig, om at det ikke er greit at vi må kjempe for å holde på de rettighetene som vi allerede har opparbeidet oss. Som Susanne Kaluza, som har latt seg intervjue om å være Mamma for abort i Morgenbladet denne uka. Og som har ordnet med disse grafikkene for å mobilisere til deltagelse i toget i dag.

Nei til reservasjonsrett.

– Er lillesøstra mi som er en styrke og glede i livet. Som går på i en bransje som krever bein i nesa og selvtillit, men som lager verdens fineste musikk, og som fortjener en stor lytterskare.

.

Også dreier det seg om alle kvinner i verden som må kjempe for livet, for seg selv, for sine rettigheter, for sine barns rettigheter, for sine menns rettigheter. Som lever i krig i Syria, som føder barna sine i flyktningeleire i Jordan, som risikerer livet hver dag for å hente vann og skaffe mat nok til familien sin. Det er alltid kvinner som rammes hardes når det herjer som værst. Bor du i Oslo kan du høre mer om dem på Norges Fredsråds arrangement i dag.

Gå i toget for dem, kvinnene i krigen. Gå i toget for dine egne rettigheter til å bestemme over kroppen din. Gå i tog for kjæresten din, som også fortjener å få være hjemme med sitt barn. Gå i tog for at kvinner og menn skal ha like rettigheter i arbeislivet. Gå i tog fordi vi er like mye verdt, og for å si ifra om at samfunnet fremdeles er satt sammen slik at vi ikke har de samme betingelsene. Sees vi på torget i Trondheim om en drøy time? Håper det!

Gratulerer med dagen!