Syria, igjen.

Det gjelder fremdeles. Fortsatt, enda, igjen. Det er en katastrofe, og den ruller og går.

I går publiserte Jan Egeland fra Flyktningehjelpen (NRC) en kronikk i Aftenposten «Hvorfor blir vi ikke opprørt?«. Han stiller noen ubehagelige spørsmål og påpeker noen ubehagelige sannheter om katastrofen som foregår der – og ikke minst om det manglende engasjementet og viljen til verdenssamfunnet.

Og hvem er verdenssamfunnet? Det er de internasjonale organene, det er nasjonale politikere og det er meg. Og deg. Dessuten er det vi som har valgt politikerne. Det er vårt ansvar! Vi må si ifra som menigmann i gata. Vi må si ifra som medmennesker. Vi må si ifra så våre egne politikere skjønner at dette er noe vi ønsker at de jobber med.

I tillegg så må vi hjelpe. Som et stort norsk «vi», som land, kan vi bidra med bistandsmidler og med beskyttelse her hjemme for de som kommer seg ut. Som et litt mindre norsk «vi», som naboer, sambygdinger og arbeidstagere, kan vi bidra med nestekjærlighet, omsorg, et hei, åpenhet og gjestfrihet til de som kommer hit. Som det minste norske «vi», mer et «jeg», kan vi bidra med de samme tingene som over – ved å si ifra til de som tar avgjørelsene for fellesskapet vårt, for det store og det litt mindre «vi’et» at det er viktig for meg, at det større «vi» gjør noe for å lindre lidelsene til de som er utsatt og midt oppe i denne enorme katastrofen. Også kan jeg, den minste bestanddelen av verdenssamfunn-«vi’et», gi penger. Til de som er der på bakken og gjør livreddende arbeid. I Syria, i Jordan, i Libanon, i Irak.

Hvorfor ble dette bildet delt av så mange på mandag? Jeg var en av dem, jeg så det på  twitter når jeg satt på bussen på vei hjem fra jobb. Fikk klump i halsen, det knøt seg i magen, jeg delte det.

https://twitter.com/HalaGorani/status/435429092486156288

Jeg tror vi delte det fordi det treffer så veldig. Snakker direkte til oss og billedliggjør alvoret i det hele. En fire år gammel gutt, på vandring i ørkenen, uten familien sin. Nå ble han gjenforent med familien sin. Og han var ikke mutters aleine slik det kunne se ut. (Se for eksempel NRK sin sak: Marwan (4) flyktet gjennom ørkenen til Jordan, men han var ikke alene.) Men det har ingen ting å si. Han var på et tidspunkt aleine, FN-personell var viktige for at han skulle finne tilbake til familien sin. FN-personell er viktige for at familien hans vil overleve og få dekt grunnleggende behov. Og mange barn kommer helt bort fra familien sin for godt. Eller de er den eneste overlevende etter angrep. Det som berørte så mange med fire år gamle Marwan gjelder tusenvis av barn. Men det er ikke alle det blir tatt bilde av. Alles historie blir ikke delt.

Og så – i dag. SOS Barnebyer har laget en videofilm.

Den treffer. Den deles. Vi vil hjelpe barn som fryser. Det er klart vi vil! Det er klart vi kan! Noen kan hjelpe litt. De aller fleste kan hjelpe med 90 kroner til varme klær. Veldig mange kan hjelpe mye mer. Responsen på innsamlingen min gjennom Norsk Folkehjelp var overveldende og varmet, jeg gjenåpner den og setter nytt mål i dag.

Norsk Folkehjelp -Min aksjon

Som det minste av «vi» kan alle gjøre noe. Økonomisk gjennom for eksempel SOS Barnebyer, NRC Flyktningehjelpen, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, UNICEF eller Redd Barna. I tillegg oppfordrer jeg alle vi «jeg’ene» til si ifra til de større og større «vi’ene».

Jeg sender dette innlegget til politikere i Trondheim. Jeg tror jeg kommer til å tørre å sende det til noen av de nasjonale også. Jeg sender det til deg, venn, kollega og familie. Jeg håper de som kjenner meg vil tørre å si ifra til noen flere. Fordi verdenssamfunnet som vi snakker om, som må gjøre noe, som må handle, gripe inn. Det er meg. Og det er deg. Jeg orker heller ikke hele tida. Men nå og da, og litt her og litt der, så tror jeg at jeg må orke. Og jeg må dele det med noen andre. Nå deler jeg det med deg.

Takk.

Hei nye år!

– men først takk for det gamle! 2013 ble faktisk nesten et like bra år på denne bloggen som når den ble starta i 2012 og jeg var i Palestina hele sommeren. Det er kjempegøy! Tusen takk til deg som leser! Jeg er veldig glad for at du gjør akkurat det!

Desember 2013 ble helt klart den beste måneden – uten sidestykke! Med gjennomsnittlig 99 visninger hver eneste dag, jeg kan nesten ikke tro det! De tre mest viste innleggene i 2013 ble «vannet kommer.» den 3. desember, «Gratulerer medsøstre!» på selveste kvinnedagen 8. mars og på tredjeplass kom «Julegavetips!» den 5. desember. Mine desemberfavoritter (er det lov å ha egne favoritter mon tro?) er nok søndagsinnleggene om håp og glede, lengsel og fred og det om å være på flukt. Tusen takk for alle bidrag til innsamlingen! Til sammen fikk vi til å hjelpe 30 familier på flukt i og fra Syria.

Men nå får det være nok nok tjas om det gamle året. Representert ved denne vintersola som sa takk for seg en iskald desemberdag.

2012 - Solnedgang, Sjusjøen (c) Marie Brøske Söderström

Hei 2014!

Velkommen til deg nye år! Måtte du bli et godt et! Både for meg og deg og de 30 familiene i Syria, og for alle andre bekymrede foreldre i både Syria, Sør-Sudan, Den Sentralafrikanske Republikk, Somalia, Afghanistan og andre steder med uro og konlikt.

For det palestinske folket kan man kanskje håpe på litt ekstra solidaritet i år? Seint i november i fjor vedtok FN en resousjon om å erklære 2014 som «International Year of Solidarity with the Palestinian People.” Det blir spennende å se hvordan året utvikler seg. Jeg tror nok jeg må følge litt ekstra med på nyheter om og fra området i år, sjøl om det ofte er litt deprimerende. Med den fine desembersuksessen er jeg inspirert til å fortsette å skrive, ikke like ofte og ikke like regelmessig, men det kommer til å dukke opp innlegg her utover året også. Hvis du vil få en påminner når det kommer nye innlegg kan du følge via e-post. 

Den første uka av året har faktisk vært riktig så god! På fredag ble det klart at Moddi avlyser Israel-konsert. Jeg anbefaler å lese Moddis egen kronikk «Når kunst kommer til kort» hvor han tar oss med på veien fram til den avgjørelsen.

Med ønske om et godt nytt solidarisk år!

22. desember: for fred.

I går kom jeg hjem, hjem til jul. Det var (heldigvis) kommet et nytt dryss med snø og vinterbyen så ut som den skulle. Julefreden har ikke senka seg helt enda. Det er noen presanger igjen, det er ikke vaska gølv eller pynta tre. Begge deler får vente til i morra. Men freden er i ferd med å senke seg. Alle barna er i hus, de fleste forberedelser er gjort, forventingene er fine.

Pakkene på adventskalendere rundt i husene begynner også å bli få, det gjør også lukene her. Jeg håper at det ikke har vært for mye nå i adventstida.  Egentlig synes jeg jo vi må tåle såpass. Det er ikke våre liv, våre hus, våre barns skole eller skolevei, våre fengslede brødre, mødre eller kusiner det er snakk om.

2009 - 23. juni - Piggtråd i Hebron © Marie Brøske Söderström

Gruppa til min lillesøster Tora, Since Rabbit, har sluppet singelen «Little Astronaut» som en liten førjulshilsen i dag. Den kan tolkes på mange måter. En tolkning som lå nært for meg nå  mot slutten av denne kalenderen – er at den palestinske befolkningen kanskje kan føle seg litt forlatt av verdenssamfunnet, et land og et folk uten et moderskip. Verden er i kontakt med konflikten, forhandlinger eller politikkenmen befolkningen som lever i konflikten, påvirkes av forhandlinger og rammes av de politiske avgjørelsene til ledere de ikke selv har valgt, de svever litt der ute i det blå. Ønsker seg kontakt med resten, ønsker at resten skal tone seg inn på dem, se dem. Speile dem. Ta de med. 

Noe av intensjonen min med innleggene har vært å hente menneskene nærmere, vise at det ikke bare er «Midtøstenkonflikten», et politisk spill, eller de overordna debattene i media. Det er skoleelever, bønder, bestemødre, storebrødre og lærere. Jeg ønsker å hjelpe oss her i det trygge, fredelige, kalde nord med å stille inn mottakerne våre. På å ta inn over oss livsvilkårene til mennesker i et utrygt, konfliktfylt og (vanligvis) ganske varmt sør. Slik at vi kanskje til slutt blir så mange som vet at det ikke lengre vil kunne tolereres. Palestinernes hverdag foregår ikke i et romskip som er langt unna. Det er et bittelite landområde ganske nært. Rett over sjøen for Kypros, ikke langt sør for Tyrkia. De puster i den samme lufta, ser opp på den samme månen, kjenner lukta av (men kan ikke svømme i) det samme havet, samles foran peisen når kulda setter inn og koker seg en kopp kaffe på morgenkvisten. Også ønsker de å være frie og å leve i fred.

2009 - 10. juni - Jerusalem/Al Quds © Marie Brøske Söderström

Mens vi venter på at den fullstendige julefreden skal senke seg er det fjerde søndag i advent.

Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned

For lengsel, glede, håp og fred,

men mest allikevel for fred

på denne lille jord, hvor menneskene bor

20. desember: solidaritet.

Det er nesten en FN-dag til hver dag i året, og i dag er det FN’s solidaritetsdag! Det vil jeg feire med noen tips til hva man kan gjøre for å være solidarisk og vise solidaritet.

Det finnes (desverre kanskje?) utallige konflikter, politiske bevegelser, land, folk og saker man kan engasjere seg i og være solidarisk med. Tilfeldigheter har gjort at det er palestinernes sak som gjorde meg engasjert, så tipsene her gjelder først og fremst Palestina. Men mye av de samme handlingsalternativene gjelder mange andre områder også, og organisasjonene jobber med andre saker óg.

Når det gjelder Palestina og palestinerne, så vet jeg at solidaritet er ekstra viktig for dem. Palestina er ikke først og fremst et land med dyp fattigdom, sykdomsepidemier, matkriser eller høy analfabetisme. De har deler av denne problematikken også, kanskje særlig i flyktningeleirene og i beduinsamfunn i område C, og i Gaza nærmer det seg en humanitær unntakstilstand på grunn av blokkaden. Men – hovedårsaken er den israelske okkupasjonen og følger av den. De trenger i aller høyeste grad økonomisk støtte og direkte nødhjelp i perioder, men først og fremst trenger de politisk støtte. Hjelp av verdenssamfunnet til å stille krav til Israel, med konsekvenser dersom det ikke skjer endringer.

2009 - 27. juni - Aida flyktingeleir, Betlehem © Marie Brøske Söderström

Det vi som enkeltpersoner kan bidra med er faktisk solidaritet. Palestinerne ønsker seg soldaritet med sin sak, med sitt ønske om å leve i frihet, og i fred. Så hva kan vi gjøre?

  • bli aktiv i en ideell, frivillig eller annen type organisasjon (som KFUK-KFUM Global, Norsk Folkehjelp solidaritetsungdom, Palestinakomiteen), være med i ei arbeidsgruppe i en fagforening eller melde seg inn i et politisk parti.
  • gi økonomisk støtte til organisasjoner som jobber i eller med Palestina (som for eksempel Flyktningehjelpen, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, UNICEF, SOS Barnebyer, Redd Barna)
  • reise på besøk til Palestina, enten på egenhånd eller på en organisert tur (jeg har lenge hatt planer om å lage et reise-tips-innlegg, men tror det må bli etter jul)
  • søke på ledsagerprogrammet til Kirkens Nødhjelp
  • bli med i en vennskapsforening gjennom Vennskap Nord-Sør, Trondheim er vennskapsby med Ramallah, og Nes er vennskapsbygd med Jayyous. Jeg er sikker på at det er mulig å initiere nye vennskapsforbindelser også!

Noe av det aller viktigste (synes jeg) er likevel å snakke høyt om urettferdighet. Hvis vi ikke vet at noe foregår kan vi heller ikke gjøre noe med det. Andre må også få vite for å kunne ta gode valg! Fra de ganske store –  når vi stemmer på våre politikere, til de ganske små – når vi står i butikken og skal kjøpe grønnsaker.

I dag har den internasjonale boikott-bevegelsen oppnådd en stor seier. Staples Norge har tatt et klokt valg og vil slutte å selge SodaStream i sine butikker. Slik forholder de seg til at SodaStream ved å ha en av sine hovedfabrikker på et industriområde på ulovlig okkupert land, i tilknytning til en israelsk bosetting, er med på å muliggjøre okkupasjonen. Med flere på laget, har Norsk folkehjelps solidaritetsungdom med facebooksiden La boblene briste – boikott sodastream! gjort en viktig forskjell, og gitt Staples Norge kunnskapsgrunnlaget for å ta dette valget.

Sodastream-tilbud

Jeg håper andre norske forhandlere, og privatpersoner, også vil ta gode valg, fordi de vet.

Gratulerer med solidaritetsdagen!

OPPDATERING: Staples Norge har desverre gått tilbake på sin avgjørelse, og vil desverre ikke fase ut salget av SodaStream likevel.

18. desember: på flukt.

Det er FN’s migrasjonsdag i dag. Det er for mange ting å ta tak i. For mye å forholde seg til. Jeg greier ikke se på nyheter fra Syria. Jeg får lyst til å slå av radioen når de snakker om barna. Jeg får en klump i halsen når jeg kommer til å tenke på det av en eller annen grunn. Innimellom skyr jeg alt, twitter, facebook, dagbladet.no, nrk.no, radio. Jeg spøker med at vi skal se dokumentaren «Redd Syrias barn» når vi skal se på TV på kvelden. For jeg orker det virkelig ikke. Hjemme har vi laga regel om at det ikke er lov å se på, høre, eller sjekke nyheter etter klokka ti på kvelden. For det er for mye, alt for mye. 

Men innerst inne, så blir jeg bittelitt skuffa. Skuffa over at jeg ikke orker. For vi må se. Vi må se for å oppdage at vi ikke greier det. Og da må vi skjønne at vi må gjøre noe. Vi må ta det inn over oss. Ihvertfall innimellom, og nok til at vi klarer å bevare vår menneskelighet, vår medmenneskelighet. Det er når den settes på prøve at det gjelder.

Oxfam: Syria nå og da

Sånn kan det se ut. I de husene bodde det mennesker. Som meg og deg. Nå er de fleste på flukt. 6,5 millioner er internt fordrevet, omtrent 2,3 millioner har kommet seg ut fra landet. De bor for eksempel her:

Jeg blir rasende når regjeringa nedjusterer antallet syriske flyktninger vi skal ta i mot fra 1000 til 500. (Til informasjon var jeg rasende når den forrige regjerninga bare sa seg villig til å ta imot 1000 også). Hallo! Skam dere! Vi har masse penger! Ja, vi har utfordringer knyttet til integrering og å finne boliger. Men ærlig talt – nabolandene Libanon, Jordan, Tyrkia, Irak og Egypt tar imot over 2 000 000 flyktninger (www.flyktnigehjelpen.no). TO MILLIONER. 16% av libanons befolkning er nå mennesker på flukt fra Syria.

1000 days Syria

Denne bloggen og kalenderlukene skal handle om Palestina og palestinere. Men nok fikk være nok. Når jeg begynte på innlegget starta jeg med å skrive om den israelske «Law of Return» versus palestinernes «Right of Return» og hvordan disse praktiseres. Så litt om hvordan mange av menneskene på flukt fra Syria er på flukt for andre, kanskje tredje gang, og at for mange starta flukten fra Palestina for en generasjon eller to siden. Tenkte jeg skulle ha med noen tall og bilder fra flyktnigeleire på Vestbredden. Også skreiv jeg litt om Neda som er utvist fordi pappaen hennes sa han var palestinsk, men så var han registrert i Jordan. Og som nå bor i en flyktningeleir i Jordan. Utvist fra Norge.

Men – disse store overornda geopolitiske spørsmålene får ligge. Ja, tilogmed spørsmålet om medmenneskelighet versus innvandringspolitiske hensyn får ligge. Det er akutt nød. Mennesker dør. Noen dør av granater og kuler. Men faren for å fryse i hjel, dø av mangel på medisiner, underernæring og smittsomme sykdommer som følge av mangelnde sanitæranlegg er umiddelbar og mye større. Det handler om liv og død. For mennesker som overhodet ikke har bedt om å være en del av storpolitikken. Det er ikke engang tid til å få de ut derifra. VI må hjelpe der de er. Så får vi ta debattene om vi har rom (i husene våre, i hjertene våre og i politikken vår) til å ta i mot de seinere. Når de har overlevd. Og de politiske spørsmålene, om hvilke mennesker som har lov til å flytte seg mellom landegrenser eller ei, får også vente.

Nå må vi redde liv.

——— Det som følger er lagt til etter at innlegget først ble publisert. ———

Norsk Folkehjelp har en aksjon – «Hjelp Syria i dag – det haster!» hvor du kan opprette din egen innsamlingsaksjon, jeg har gjort det, vil du gi via min – klikk på bildet.

Innsamling: Månen er den samme - også i Syria!

Kanskje du vil lage din egen også?

——— Oppdatering januar 2014 ———

Innsamlingsmålet (nr 2) på 12 300 kroner og hjelp til 30 syriske familier ble nådd! Jeg er stolt og glad! Tusen takk for alle bidrag! Aksjonen er nå over, men hvis du vil støtte Norsk folkehjelp sitt arbeid i Syria kan du sende «ikke glemt» til 2160 (200 kr).

14. desember: Omvendt ønskeliste

I møte med undertrykkelse og overgrep må mennekser ha lov til å yte motstand. Det palestinske folket er under okkupasjon og utsettes for daglige overgrep og brudd på internasjonale avtaler. Det er den palestinske sivilbefolkningen som rammes av staten Israels handlinger.

Motstand kan komme i mange former. Politisk motstand, væpna motstand, ikke-voldelig motstand. Palestinerene har forsøkt mange av formene i ulik fasong gjennom årene, både før og etter 1948 og opprettelsen av staten Israel.

Politisk motstand møtes med fengslinger. Fredelige demonstrasjoner slås ned på med tåregass, vannkanoner og gummikuler. Væpna motstand snur verdensopinionen mot dem.

Økonomisk boikott er også et alternativ. Det er et alternativ som (sammen med andre virkemidler) hadde en stor effekt på å få en slutt på Sør-Afrikas apartheid-regime. Palestinerne, blant annet representert av 170 organisasjoner,  ber verdenssamfunnet om hjelp til å boikotte Israel. Slik kan man vise at handlingene og overgrepene får økonomiske konsekvenser.

 Så jeg ønsker meg ikke (og det synes jeg ikke du burde heller) følgende ting til jul:

Og – når jeg først er igang – jeg vil helst ikke få servert appelsiner, dadler, fiken, søtpotet eller grapefrukt fra Israel heller. Gjerne sjekk hvor maten du kjøper kommer fra! Carmel, Jaffa, Jordan RIver og Mehadarin er eksempler på eksportører av israelske jordbruksprodukter. For en god oversikt se www.boikott.net. Strekkode som begynner med 7 29 er en god indikasjon!

Vil du vite mer om norske økonomiske bånd til den israelske okkuparsjonen er Norsk Folkehjelp og Fagforbundets rapport «Farlige forbindelser» absolutt å anbefale!

Med ønske om en god julegavehandel!