Jeg vet ikke hva jeg kan skrive.

[Denne teksten er skrevet den 22. juni i år når jeg var i Palestina.]

Jeg vet ikke engang hva jeg ønsker å si. Jeg kjenner bare at noe må sies, et bilde, en virkelighet må formidles. Jeg har ingen bilder og jeg har ikke evnen til å forstå den virkeligheten som utspiller seg her.

Jeg og Eirik har starta sommerferien vår med snaut to uker i Palestina. Først og fremst for å besøke nære og kjære venner her. Jeg kaller de min palestinske familie, Eirik kaller de adoptiv-svigers. Den besto av tre søstre, to brødre, en mamma, en pappa og et helt kobbel fettere, kusiner, tanter og onkler. Nå er to av søtrene gift og den ene fikk sitt andre barn for fem måneder siden. Ei aldeles nydelig vakker lita jente. Helt til å spise opp.

Så kall gjerne dette et slags barsel-beøsk.

Min palestinske familie utvider seg stadig vekk. Til nå har det kommet til en mann (svoger?), en nevø og ei niese, og søster nummer to er gift, så en mann til der og forhåpentligvis kommer flere små til. I september står eldstesønn i familien brudgom. Forloveden er ei flott, sprudlende, smellvakker og intelligent kvinne. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med henne og hun ser ut til å være et godt tilskudd til den stadig voksende familien.

Men det koster. Det er krevende. Å være glad i noen som bor her, lever livene sine her, det er ikke bare bare. Noen ganger er det skikkelig tøft.

Når dagsrevyen melder om at Israel bomber Gaza, når de melder om at urolighetene sprer seg på Vestbredden. Ja, da kan jeg ikke, får ikke til å tenke – «Huff, midøsten altså. At de ikka bare kan finne ut av det. Nei, der blir det aldri fred.» – Nei, jeg gisper, tenker – Karim! Skjønne gløgge tre år gamle Karim. Hvilken dag er det i dag? Er han i barnehagen? Hva er klokka? Ok, han er sikkert henta. De spiser nok middag. Ok, han er trygg med foreldrene sine.

Nye nyhetsmeldinger. Eller palestinske venners statusoppdateringer på facebook. Noen ganger får jeg ikke puste. Begynner å telle – hvor mange kan vi huse her? Og på hytta? Hvordan kan vi få de ut? De er mine. Og jeg bryr meg søtten om hele konflikten. Disse menneskene er jeg glad i. De må være trygge. De er umistelige for meg. Alle som en.

Heldigvis ser det stort sett alltid værre ut utenifra. Man ser ikke hverdagen. Noen uroligheter på Vestbredden betyr ikke at det fare på ferde. Når jeg er her selv vet jeg jo det. Jeg har aldri frykta for livet mitt. Men jeg, jeg ville aldri vært her hvis jeg visste det var reell fare. Jeg ville aldri bli værende hvis det virkelig eskalerte. Jeg har en åpen vei ut og en valgt vei inn. Familien her har ikke det. De vet at de ikke har det.

Byllupet i september blir det største i familien. Deres førstefødte sønn! Begge de andre to har vært storslagne, men dette – full pakke. Besøket vårt nå er mest for å hilse på lille Ameera, men også fordi vi ikke får til å komme i bryllupet. Jeg og Eirik skal også bli en liten familie snart, vår førstefødte kommer en drøy måned etter bryllupet. Så det blir for tett opptil. Så denne gangen er vi også bryllupsgjester som kom alt for tidlig.

Når venner og familie uttrykker bekymring eller uro for at jeg skal hit, pleier jeg å svare at hvis noe skjer meg er det sannsynligvis trafikken, den er den verste. Som så mange steder i verden. Denne gangen, med en liten en i magen passer jeg litt ekstra på med maten også. Også minner jeg de på at hvis noe skjer – så ser det alltid værre ut fra utsiden, når man her her selv har man mye mer kontroll, da er jeg i situasjonen selv. Og jeg vet at hverken jeg eller familien her ville latt meg havne i, eller bli værende i, en farlig situasjon (minus det med trafikken da).

Hendelser i Palestina når norske medier igjen. «Tre israelske bosettere er kidnappet.» «80 palestinere er arrestert» «14-årig palestiner drept» «Sammenstøt mellom palestinsk ungdom og israelske styrker».

De siste 10 dagene har israelske styrker angrepet landsbyer og byer over hele vestbredden hver eneste natt. Over 400 er arrestert, mange av dem er tilknyttet Hamas. Over 1000 private hjem er raida og rasert. Noen er revet til grunnen. Universiteter, veldedige organisasjoner, mediehus og organisasjoner raides og raseres, kamera, datamaskiner og andre ting konfiskeres og ødelegges. Natt til i dag ble to drept. En på et hustak i Ramallah under sammenstøtene mellom israelske styrker og ungdom. Den andre i Nablus. En psykisk utviklingshemmet mann i 30-åra på vei til moskeen for morgenbønnen klokka fem. Soldatene hadde ropt at han skulle stoppe. Når han ikke gjorde det skøyt de. Og drepte han.

Til sammen er fire bekrefta drept til nå. Alle de fire var umistelige for noen. Ingen av dem står bak kidnappingen av de tre bosetterne. Nå er det dag og livet går sin gang. Ameera og Karim har vært i barnehagen. Karims pappa på jobb. Karims mamma, min søster, hadde fri og vi skulle egentlig på handletur, men på grunn av de to drepte er alt stengt i dag. Bortsett fra det går livet sin gang. Den eneste forskjellen er at Karims pappa har med seg pc og andre ting hjem fra jobb. Det har lilleøster og mannen hennes også. De er redde for at kontorene blir raida på natta.

Med mørket kommer lyden av millitærhelikoptre igjen. Vi hører de, men kan ikke se de. De flyr uten lys. Vi vet ikke hvor de skal, hva de skal, om de setter ut soldater i dalen her eller ikke. Skal de til Birzeit? Ramallah? Salfit?

[Teksten ble ikke ferdig den dagen i Palestina i slutten av juni, så den fortsetter i dag, 8. juli 2014, fra en stol ved spisebordet i den trygge stua hjemme i Trondheim.]

Det har skjedd skremmende mye siden denne teksten ble påbegynt. Mange flere liv har gått tapt. Tallene på arresterte palestinere, hus som er rasert under nattlige raid og hus som er revet har økt dramatisk. De tre israelske tenåringene er funnet drept. En palestinsk tenåring er drept, han ble brent levende. Det er demonstrasjoner og sammenstøt over hele området. I dag har 16 blitt drept i Gaza. 5 av dem var barn. Fem umistelige barn. Fem som er noens øyensten. Som er det vakreste i verden for en mor, en storebror, en ung fetter, for ei gammel bestemor. Kanskje var ett av dem noens første barnebarn?

Det knyter seg i magen. Jeg får ikke puste. I slutten av forrige uke var det når jeg sto der med tannbørsten i munnen under morgenstellet og kommentatorene på radioen snakket om hva som kan skje, hva som er sannsynlig at skjer. Jeg tenker bare på mine.

I dag var det under Dagsnytt 18, mens jeg egentlig tenkte på hva vi skulle ha til middag. Jeg måtte sette meg ned. Tårene trilla. Jeg blir så redd. Kjemperedd. Kan jeg gjøre noe? Hva kan jeg gjøre? Ingen ting. Jeg kan ikke gjøre noe. Bare håpe. Sende beskjed til mine. Sende gode tanker.

Jeg kvier meg for å logge på facebook. Status etter status kopieres inn i google translate. Jeg gruer meg til å slå på radioen, sjekke nettaviser. Det må stoppe.

Når vi reiste på besøk denne sommeren så var det et litt forsinka barselbesøk og et litt for tidlig bryllypsbesøk. Men jeg visste innerst inne, ville bare ikke tenke tanken ut, si det høyt, at vi også kom fordi jeg ikke vet når vi får til å komme på besøk neste gang. Når jeg synes det er trygt og greit å ta med den lille, som vi venter på med glede og kjærlighet, på besøk til sin palestinske familie. Og fordi vi aldri vet hva som skjer der. Hvor mye som kan endre seg på de fire månedene til han kommer ut. Og månedene etter.

Også kommer jeg på at de føder sine barn der, de bærer de fram med like mye forventning, glede og kjærlighet. Oppdrar de til å bli smarte, kjærlige, trygge og glade barn. Og de vet at de ikke vet. De vet aldri hva som skjer. Ikke om noen måneder, ikke om noen år. Ikke i morgen. Om noen timer.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe. Alle mennesker fortjener å leve livene sine i frihet og i trygghet. Alle mennesker er umistelige for noen.

Denne lille frøkna er umistelig for meg.

Kveldssol, Palestina (c) 2014 Marie Brøske Söderström

[Tilføyd 9. juni: For ordens skyld:
Til dere som kjenner meg og/eller familien – jeg har endret navnene på barna.
Til dere som ikke kjenner meg eller familen – de bor på Vestbredden, ikke Gazastripen, takk og lov for det.
Til de som måtte lure, det ble panert sei, sommerkål og nypoteter (naturligvis ikke israelske) til middag.]

Alle hjerter gleder seg!

– men for noen har kjærligheten en veldig høy pris.

Videoen fra Visualizing Palestine handler om kjærlighet på tvers av ID-kort og statsborgerskap. Det er bare en av et utall andre hindringer for kjærligheten for mange palestinere. Kjærester som sitter i fengsel, bor på den andre siden av muren eller en kontrollpost, har blitt pålagt reiserestriksjoner fra israelske myndigheter. Det finnes så mange vakre, spesielle og triste kjærlighetshistorier fra Palestina.

Prosjektet Love Under Apartheid har samlet mange slike historier og presenterer dem i små videosnutter. Den om Linah Alsafeen og hennes familie som har blitt splittet berører så mange utfordringer på en gang. Anbefaler å kikke både på den og de andre videoene der.

LoveUnderApartheid

Hva er det sprøeste du har gjort eller ofret for kjærligheten?

Sharons hus

Jeg hadde vært i Jerusalem. Det hadde ikke han. Han hadde aldri vært der. I gamlebyen tok jeg masse bilder. Jeg viser de til han, tenkte det kunne være fint å se hvordan det ser ut i Jerusalem nå.

Klippemoskeen, der profeten Mohammed skal ha lettet fra under sin himmelreise…

2009 - 22. juni - Klippemoskeen, Jerusalem (c) Marie Brøske Söderström

… via dolorosa, hvor Jesus skal ha gått med korset gjennom Jerusalem …

2009  - 6. juni - Stasjon fem, Via Dolorosa, Jerusalem (c) Mari Berg

… og det som kalles Ariel Sharons hus  – i det muslimske kvarteret av den lille gamlebyen.

DSC_0313

Det  var et triggerbilde, en historie dukket opp.

Du vet, Noor, kompisen min? For noen år siden hadde han en merkelig drøm. Han drømte han at han hadde drept Sharon. Han ligger jo i koma vet du. Så han drømte at hadde klatra inn gjennom vinduet i huset hans og bare drept han. Han fortalte om drømmen sin til Yousef om morgenen, mens han hang i butikken hans nedi gata.

På vei til universitetet dagen etterpå ble han arrestert. Anklaga for å planlegge et attentat mot Sharon. Han ble holdt i mange måneder. Avhørene kunne vare i flere døgn. De fleste av dem tilbragt i en stol med bare de to bakerste beina. Skjønner du hva jeg mener Marie? Med den stolen? I timesvis, dag etter dag.

Jeg er ikke helt sikker. Sånn kanskje?

Illustrasjon: Hans Eirik Hem

Historien er sann, detaljene i den er fritt gjenfortalt, drømmen var en drøm, navnene er endret, men knærne til Noor er ødelagte for alltid.

Illustrert av Hans Eirik Hem.

Videokunst: okkuperte gleder

Skjermdump: Occupied Pleasures av Tanya Habjouqa

Hæ? Surfing? I Palestina? Snaut ett og et halvt minutt med fin videokunst viser diversiteten og mangfoldet i palestinsk hverdag – og fest.

More than four million Palestinians live in the West Bank, Gaza, and East Jerusalem, where the political situation regularly intrudes upon the most mundane of moments.

Movement is circumscribed and the threat of violence often hangs overhead. This creates the strongest of desires for the smallest of pleasures, and a sharp sense of humour about the absurdities that a 65-year occupation has produced.

This is an exploration of the moments where ordinary men and women demonstrate a desire to live, not just simply survive.

  • Tekst: Sara Hussein
  • Foto: Tanya Habjouqa
  • Videoredigering: Amber Fares
  • Musikk: Stormtrap Asifeh

19. desember: Generasjoner

Tider skal komme,

tider skal henrulle,

slekt skal følge slekters gang.

2009 - 24. juli - bryllup © Marie Brøske Söderström

En god klem den dagen hun går fra å være hans datter til å bli en annens hustru. I dag er hun også en skjønn liten gutts mamma, og ei lita tulle er på vei. Kanskje kommer hun allerede i natt?

Spriket mellom det Palestina faren på bildet var ung i og det bruden på bildet er ung i er skremmende stort. Han kunne bevege seg (relativt) fritt over hele området. Hun er ung i et Palestina som er oppdelt, adskilt, i små biter. En mur skjærer gjennom landskapet nesten uansett hvor du snur deg. 

La oss gå til en generasjon til. Til en bestefar, han som fiksa dragen sånn at vi fikk den til å fly.

2009 - 27. juli - drageordning © Marie Brøske SöderströmJiddo, bestefaren i familien jeg bodde hos, har levd under både det ottomanske imperiet, britisk mandatskap, el Nakba, israelsk okkupasjon fra 1967 og to palestinske intifadaer. Da Jiddo fortalte barnebarna om somrene han tilbrakte i Jaffa som appelsinplukker, greide de bare ikke å forestille seg det. Hadde Jiddo, som satt så levende foran de nå, faktisk reist til Jaffa på somrene? Ingen av barnebarna hans har vært der. Ennå.

Ok, enda en generasjon. 

2013 - 13. april - fredagspiknikk © Marie Brøske Söderström

Bestefarens barnebarn. De fem små guttene han allerede er oldefar for. I dag koser en av de seg med pappa på piknikk en vårlig fredag. Hvilken ungdom vil han få? Vil han fengsles? Og jenta som er på vei. Hvilket Palestina vil hun vokse opp i? Hvilken barndom får hun?

«Det er bare på liksom.» Setningen tydeliggjør situasjoner hvor det er tvil om skillet mellom fantasi og virkelighet, eller når lekens innhold blir for truende og skremmende. Palestinske barns krigslek har en ubehagelig nærhet til virkeligheten. Den er på liksom, men ikke bare på liksom.

Utraget er fra artikkelen Okkupert barndom av barnepsykolog (og mamman min) Kerstin Söderström i Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Anbefalt lesning og fordypning om barndom for den yngste generasjonen palestinere.

Hva med generasjonen etter de igjen? Vil de få oppleve utvikling den andre veien? Mer fritt? Mer fred? Mulighet til å dra på stranda i Jaffa de varmeste sommerdagene? Jeg håper det.

17. desember: skolebussen som ble arrestert.

I april i år møtte jeg disse skjønne ungene:

2013 - 11. april - Masafer Yatta © Marie Brøske Söderström

De kommer fra forskjellige små landsbyer i området Masafer Yatta. Skolen deres ligger også i Masafer Yatta. Jeg møtte dem fordi jeg var med i skolebussen deres. Les om skoleveien i «Skolevei i skuddsona«.

2013 - 11. april - Masafer Yatta © Marie Brøske Söderström

Det var stas å komme til skolen – og det var stas å komme litt tidlig, så blei det tid til en fotballkamp med både sjåfør-Mofeed og beskyttende tilstedeværende ledsager-Eirik. Dessuten var de mer opplagt – de sparte nesten tre timer daglig på dette. Tre timer som kunne brukes til lekser, søvn, lek – og å hjelpe til hjemme. Det er tøffe livsvilkår i området og det er en selvfølge at barna er med på dyrestell og i matlagningen. Selv om skoleveien tok 1,5 time måtte de hjelpe til hjemme før de dro. Nå kan de sove 1,5 time lengre og likevel gjøre pliktene hjemme. Det hjelper godt på læringen til små barn i full utvikling.

Men i høst har det kommet dårlig nytt.

On Sunday, October 27th, Mufid the jeep driver for the students in the South Hebron Hills, on his way back from his school run at Al Fakhit, was stopped by Israeli soldiers on foot patrol, asked to get out of the car and questioned. The soldiers asked him to open the trunk, and spoke to him in Hebrew.Mufid did what he was asked to do, understanding most of the Hebrew they spoke, but at one point he couldn’t understand what they wanted so he asked them to repeat the question because he didn’t understand. The soldiers reply was “you are a liar after you understood all the conversation you can’t get two words” then he slapped Mufid across the face. The soldier then told Mufid to get back in his car, kicking him as he attempted to do so. Mufid then noticed that the other soldier had flattened the right front tire. Read More http://cpt.org/cptnet/2013/11/05/south-hebron-hills-cpt-releases-new-video-masafer-yatta-under-israeli-occupation

  • 2. desember 2013: Placement update fra EAPPI:

EAPPI Placement Update November 2013 copy

  • 3. desember 2013: E-post fra EAPPI-teamet som er i Yatta nå:

Hi Marie … The jeep was released a few days after being confiscated, but there are still no school runs in Masafer Yatta.  Since the jeep is registered to the Palestinian Dept of Eduction and is not a UN vehicle, Khader al Amor, the headmaster at Khirbet al Fakheit, has applied to the DCO for permission to run the jeep in and out of Masafer Yatta. So far it has not been granted. On the ground this means that the young children and girls are not going to school. It is clear that the jeep is needed.
I hope this helps.
Dawn for EAPPI, SHH

Sjåføren har blitt angrepet av soldater. Heldigvis var det ingen barn i bussen da det skjedde. Skolebussen deres har blitt arrestert. Barna visste nok godt at skoletransporten deres var på nåde. De vet nok godt at både landsbyene deres og skolen deres er på nåde også. Noen ganger høres drønnene fra militærøvelser godt inn i klasserommene. Israel har erklært området for skuddsone. Hjemmene deres er på nåde.

Det er ikke alltid så hyggelig å bli oppdatert på utvilklingen i Palestina. Det blir enda tøffere når man har små eller store ansikter å knytte nyhetene til.

2013 - 11. april - Skolejente i Masafer Yatta © Marie Brøske Söderström

Det er en lang skolevei for de minste barna. Får hun gått på skolen nå?

2013 - 11. april - Søskenflokk, Masafer Yatta © Marie Brøske Söderström

Ei storesøster som ordner opp og passer på. Her er hun sammen med ei søster og ei av nabojentene. Eirik er redd hun ikke lengre går på skolen. Hun var ei smart jente som ordna opp og passa på at ting gikk riktig for seg. Hun var flink på skolen, men kanskje egentlig litt for gammel til å gå på denne skolen? Kanskje egentlig litt for gammel til å være aleine borte fra hjemmet så lenge? Men så lenge skolebussen gikk var det greit. Får hun lov til å gå den lange veien nå? Er det trygt nok? Og kan familien unnse arbeidskraften hennes i tre ekstra timer? Hver eneste dag.

Israel har ratifisert FNs konvensjon om barnets rettigheter. Og det er okkupasjonsmaktens ansvar å oppfylle rettighetene til sivilbefolkningen på territorier de okkuperer.

Artikkel 28.

1. Partene anerkjenner barnets rett til utdanning, og med sikte på å oppnå denne rett gradvis og på grunnlag av like muligheter skal de særlig:

a)  gjøre grunnutdanningen obligatorisk og gratis tilgjengelig for alle,

e)  treffe tiltak for å oppmuntre til regelmessig skolegang og for å redusere antallet av dem som ikke fullfører skolegangen.

2013 - 11. april - Skolebussen i Masafer Yatta © Marie Brøske SöderströmDenne bilen var et tiltak for å oppmuntre til regelmessig skolegang. Gitt av Japan, organisert av UNICEF, og desverre, viser det seg, registrert av palestinske selvstyremyndigheter. Arrestert av israelske myndigheter. Hvorfor?