19. desember: Generasjoner

Tider skal komme,

tider skal henrulle,

slekt skal følge slekters gang.

2009 - 24. juli - bryllup © Marie Brøske Söderström

En god klem den dagen hun går fra å være hans datter til å bli en annens hustru. I dag er hun også en skjønn liten gutts mamma, og ei lita tulle er på vei. Kanskje kommer hun allerede i natt?

Spriket mellom det Palestina faren på bildet var ung i og det bruden på bildet er ung i er skremmende stort. Han kunne bevege seg (relativt) fritt over hele området. Hun er ung i et Palestina som er oppdelt, adskilt, i små biter. En mur skjærer gjennom landskapet nesten uansett hvor du snur deg. 

La oss gå til en generasjon til. Til en bestefar, han som fiksa dragen sånn at vi fikk den til å fly.

2009 - 27. juli - drageordning © Marie Brøske SöderströmJiddo, bestefaren i familien jeg bodde hos, har levd under både det ottomanske imperiet, britisk mandatskap, el Nakba, israelsk okkupasjon fra 1967 og to palestinske intifadaer. Da Jiddo fortalte barnebarna om somrene han tilbrakte i Jaffa som appelsinplukker, greide de bare ikke å forestille seg det. Hadde Jiddo, som satt så levende foran de nå, faktisk reist til Jaffa på somrene? Ingen av barnebarna hans har vært der. Ennå.

Ok, enda en generasjon. 

2013 - 13. april - fredagspiknikk © Marie Brøske Söderström

Bestefarens barnebarn. De fem små guttene han allerede er oldefar for. I dag koser en av de seg med pappa på piknikk en vårlig fredag. Hvilken ungdom vil han få? Vil han fengsles? Og jenta som er på vei. Hvilket Palestina vil hun vokse opp i? Hvilken barndom får hun?

«Det er bare på liksom.» Setningen tydeliggjør situasjoner hvor det er tvil om skillet mellom fantasi og virkelighet, eller når lekens innhold blir for truende og skremmende. Palestinske barns krigslek har en ubehagelig nærhet til virkeligheten. Den er på liksom, men ikke bare på liksom.

Utraget er fra artikkelen Okkupert barndom av barnepsykolog (og mamman min) Kerstin Söderström i Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Anbefalt lesning og fordypning om barndom for den yngste generasjonen palestinere.

Hva med generasjonen etter de igjen? Vil de få oppleve utvikling den andre veien? Mer fritt? Mer fred? Mulighet til å dra på stranda i Jaffa de varmeste sommerdagene? Jeg håper det.

18. desember: på flukt.

Det er FN’s migrasjonsdag i dag. Det er for mange ting å ta tak i. For mye å forholde seg til. Jeg greier ikke se på nyheter fra Syria. Jeg får lyst til å slå av radioen når de snakker om barna. Jeg får en klump i halsen når jeg kommer til å tenke på det av en eller annen grunn. Innimellom skyr jeg alt, twitter, facebook, dagbladet.no, nrk.no, radio. Jeg spøker med at vi skal se dokumentaren «Redd Syrias barn» når vi skal se på TV på kvelden. For jeg orker det virkelig ikke. Hjemme har vi laga regel om at det ikke er lov å se på, høre, eller sjekke nyheter etter klokka ti på kvelden. For det er for mye, alt for mye. 

Men innerst inne, så blir jeg bittelitt skuffa. Skuffa over at jeg ikke orker. For vi må se. Vi må se for å oppdage at vi ikke greier det. Og da må vi skjønne at vi må gjøre noe. Vi må ta det inn over oss. Ihvertfall innimellom, og nok til at vi klarer å bevare vår menneskelighet, vår medmenneskelighet. Det er når den settes på prøve at det gjelder.

Oxfam: Syria nå og da

Sånn kan det se ut. I de husene bodde det mennesker. Som meg og deg. Nå er de fleste på flukt. 6,5 millioner er internt fordrevet, omtrent 2,3 millioner har kommet seg ut fra landet. De bor for eksempel her:

Jeg blir rasende når regjeringa nedjusterer antallet syriske flyktninger vi skal ta i mot fra 1000 til 500. (Til informasjon var jeg rasende når den forrige regjerninga bare sa seg villig til å ta imot 1000 også). Hallo! Skam dere! Vi har masse penger! Ja, vi har utfordringer knyttet til integrering og å finne boliger. Men ærlig talt – nabolandene Libanon, Jordan, Tyrkia, Irak og Egypt tar imot over 2 000 000 flyktninger (www.flyktnigehjelpen.no). TO MILLIONER. 16% av libanons befolkning er nå mennesker på flukt fra Syria.

1000 days Syria

Denne bloggen og kalenderlukene skal handle om Palestina og palestinere. Men nok fikk være nok. Når jeg begynte på innlegget starta jeg med å skrive om den israelske «Law of Return» versus palestinernes «Right of Return» og hvordan disse praktiseres. Så litt om hvordan mange av menneskene på flukt fra Syria er på flukt for andre, kanskje tredje gang, og at for mange starta flukten fra Palestina for en generasjon eller to siden. Tenkte jeg skulle ha med noen tall og bilder fra flyktnigeleire på Vestbredden. Også skreiv jeg litt om Neda som er utvist fordi pappaen hennes sa han var palestinsk, men så var han registrert i Jordan. Og som nå bor i en flyktningeleir i Jordan. Utvist fra Norge.

Men – disse store overornda geopolitiske spørsmålene får ligge. Ja, tilogmed spørsmålet om medmenneskelighet versus innvandringspolitiske hensyn får ligge. Det er akutt nød. Mennesker dør. Noen dør av granater og kuler. Men faren for å fryse i hjel, dø av mangel på medisiner, underernæring og smittsomme sykdommer som følge av mangelnde sanitæranlegg er umiddelbar og mye større. Det handler om liv og død. For mennesker som overhodet ikke har bedt om å være en del av storpolitikken. Det er ikke engang tid til å få de ut derifra. VI må hjelpe der de er. Så får vi ta debattene om vi har rom (i husene våre, i hjertene våre og i politikken vår) til å ta i mot de seinere. Når de har overlevd. Og de politiske spørsmålene, om hvilke mennesker som har lov til å flytte seg mellom landegrenser eller ei, får også vente.

Nå må vi redde liv.

——— Det som følger er lagt til etter at innlegget først ble publisert. ———

Norsk Folkehjelp har en aksjon – «Hjelp Syria i dag – det haster!» hvor du kan opprette din egen innsamlingsaksjon, jeg har gjort det, vil du gi via min – klikk på bildet.

Innsamling: Månen er den samme - også i Syria!

Kanskje du vil lage din egen også?

——— Oppdatering januar 2014 ———

Innsamlingsmålet (nr 2) på 12 300 kroner og hjelp til 30 syriske familier ble nådd! Jeg er stolt og glad! Tusen takk for alle bidrag! Aksjonen er nå over, men hvis du vil støtte Norsk folkehjelp sitt arbeid i Syria kan du sende «ikke glemt» til 2160 (200 kr).

17. desember: skolebussen som ble arrestert.

I april i år møtte jeg disse skjønne ungene:

2013 - 11. april - Masafer Yatta © Marie Brøske Söderström

De kommer fra forskjellige små landsbyer i området Masafer Yatta. Skolen deres ligger også i Masafer Yatta. Jeg møtte dem fordi jeg var med i skolebussen deres. Les om skoleveien i «Skolevei i skuddsona«.

2013 - 11. april - Masafer Yatta © Marie Brøske Söderström

Det var stas å komme til skolen – og det var stas å komme litt tidlig, så blei det tid til en fotballkamp med både sjåfør-Mofeed og beskyttende tilstedeværende ledsager-Eirik. Dessuten var de mer opplagt – de sparte nesten tre timer daglig på dette. Tre timer som kunne brukes til lekser, søvn, lek – og å hjelpe til hjemme. Det er tøffe livsvilkår i området og det er en selvfølge at barna er med på dyrestell og i matlagningen. Selv om skoleveien tok 1,5 time måtte de hjelpe til hjemme før de dro. Nå kan de sove 1,5 time lengre og likevel gjøre pliktene hjemme. Det hjelper godt på læringen til små barn i full utvikling.

Men i høst har det kommet dårlig nytt.

On Sunday, October 27th, Mufid the jeep driver for the students in the South Hebron Hills, on his way back from his school run at Al Fakhit, was stopped by Israeli soldiers on foot patrol, asked to get out of the car and questioned. The soldiers asked him to open the trunk, and spoke to him in Hebrew.Mufid did what he was asked to do, understanding most of the Hebrew they spoke, but at one point he couldn’t understand what they wanted so he asked them to repeat the question because he didn’t understand. The soldiers reply was “you are a liar after you understood all the conversation you can’t get two words” then he slapped Mufid across the face. The soldier then told Mufid to get back in his car, kicking him as he attempted to do so. Mufid then noticed that the other soldier had flattened the right front tire. Read More http://cpt.org/cptnet/2013/11/05/south-hebron-hills-cpt-releases-new-video-masafer-yatta-under-israeli-occupation

  • 2. desember 2013: Placement update fra EAPPI:

EAPPI Placement Update November 2013 copy

  • 3. desember 2013: E-post fra EAPPI-teamet som er i Yatta nå:

Hi Marie … The jeep was released a few days after being confiscated, but there are still no school runs in Masafer Yatta.  Since the jeep is registered to the Palestinian Dept of Eduction and is not a UN vehicle, Khader al Amor, the headmaster at Khirbet al Fakheit, has applied to the DCO for permission to run the jeep in and out of Masafer Yatta. So far it has not been granted. On the ground this means that the young children and girls are not going to school. It is clear that the jeep is needed.
I hope this helps.
Dawn for EAPPI, SHH

Sjåføren har blitt angrepet av soldater. Heldigvis var det ingen barn i bussen da det skjedde. Skolebussen deres har blitt arrestert. Barna visste nok godt at skoletransporten deres var på nåde. De vet nok godt at både landsbyene deres og skolen deres er på nåde også. Noen ganger høres drønnene fra militærøvelser godt inn i klasserommene. Israel har erklært området for skuddsone. Hjemmene deres er på nåde.

Det er ikke alltid så hyggelig å bli oppdatert på utvilklingen i Palestina. Det blir enda tøffere når man har små eller store ansikter å knytte nyhetene til.

2013 - 11. april - Skolejente i Masafer Yatta © Marie Brøske Söderström

Det er en lang skolevei for de minste barna. Får hun gått på skolen nå?

2013 - 11. april - Søskenflokk, Masafer Yatta © Marie Brøske Söderström

Ei storesøster som ordner opp og passer på. Her er hun sammen med ei søster og ei av nabojentene. Eirik er redd hun ikke lengre går på skolen. Hun var ei smart jente som ordna opp og passa på at ting gikk riktig for seg. Hun var flink på skolen, men kanskje egentlig litt for gammel til å gå på denne skolen? Kanskje egentlig litt for gammel til å være aleine borte fra hjemmet så lenge? Men så lenge skolebussen gikk var det greit. Får hun lov til å gå den lange veien nå? Er det trygt nok? Og kan familien unnse arbeidskraften hennes i tre ekstra timer? Hver eneste dag.

Israel har ratifisert FNs konvensjon om barnets rettigheter. Og det er okkupasjonsmaktens ansvar å oppfylle rettighetene til sivilbefolkningen på territorier de okkuperer.

Artikkel 28.

1. Partene anerkjenner barnets rett til utdanning, og med sikte på å oppnå denne rett gradvis og på grunnlag av like muligheter skal de særlig:

a)  gjøre grunnutdanningen obligatorisk og gratis tilgjengelig for alle,

e)  treffe tiltak for å oppmuntre til regelmessig skolegang og for å redusere antallet av dem som ikke fullfører skolegangen.

2013 - 11. april - Skolebussen i Masafer Yatta © Marie Brøske SöderströmDenne bilen var et tiltak for å oppmuntre til regelmessig skolegang. Gitt av Japan, organisert av UNICEF, og desverre, viser det seg, registrert av palestinske selvstyremyndigheter. Arrestert av israelske myndigheter. Hvorfor?

16. desember: paddeflat.

2013 - 13. april -Skilpadde © Marie Brøske Söderström

Hei skilpadde!

Jeg misunner deg skallet ditt. Jeg er biltt litt adventssyk og sofaliggende idag – og ønsker meg et skall! Hvis du savner et nytt innlegg kan du jo kikke på noen av lukene fra kalenderen i fjor, for eksempel 17. desember: Grønt ID-kort som også handler om å reise hjem til jul. Eller et helt annet, om å besøke familien sin på «den andre siden» Darwish, 12 år. Jeg håper på å komme sterkere tilbake i morgen.

Ps! Gratulerer til Maria som prøvde lykken på fredag og vant! Tusen takk for kommentaren din!

Pps! Skilpadda møtte jeg på en fredagspiknikk i en liten palestinsk landsby en vårdag i April.

15. desember: hjem til jul.

Vi er inne i en tid av året der å være hjemme, å kose seg hjemme, å ordne til jul hjemme, og å dra hjem til jul – er viktig. Det er så godt å komme hjem!

Jeg gleder meg alltid veldig til å komme hjem til jul. Selv etter 10 år i Trondheim, så er det hjemme i huset på Lillehammer som er hjem. Til familien min, til vinter, til julegrøt, til Reisen til julestjernen og strømpe med julegodter og mandariner. Til uenigheter om vi skal spille spill, se på film eller bare prate sammen. Til skitur? eller aketur? Til kjellertrappa som knirker, til lukta av gran når vi tar inn juletreet lille julaften. Til pinnekjøtt? Til lutefisk? Eller ribbe? Til barndomsvenninner og besteforeldre. Til snø som knirker under skoa opp skråninga mot huset. Sånn er det bare med jula. Jeg må hjem.

Den tøffeste opplevelsen jeg hadde med ledsagerprogrammet var på besøk hos teamet som var i Yatta. Vi besøkte en familie som hadde mistet hjemmet sitt.

2012 - 29. august - Anisan © Marie Brøske Söderström

Han tusla rundt på området i solnedgangen den augustkvelden i 2012. For to kvelder siden hadde han hatt et hjem. Den første av de som bodde der som sa noe til meg da vi kom dit, var broren hans (eller var det en fetter) på rundt tre år: «Soldatene kom og ødela hjemmet mitt.»

Den 11. desember kom en pressemelding fra FN’s koordinator for humanitære saker, James W. Rawley:

“I am concerned about the destruction of Palestinian structures in the Jordan Valley yesterday, resulting in the forced eviction, displacement and dispossession of vulnerable Palestinians. Such actions cause human suffering. They also run counter to international law,” said Mr. Rawley. “These demolitions are particularly disturbing as they leave families without shelter and compromise their livelihoods just as weather conditions are deteriorating. These demolitions must be brought to an immediate halt.”

Det han henviser til er rivningen av 30 palestinsk-eide bygninger den 10. desember i år. 41 mennesker mistet hjemmene sine, 26 av dem er barn. Dagen etter raste den verste vinterstormen i manns minne over området. FN kommer med daglige rapporter over situasjonen.

Hittil i år har over 630 bygninger blitt revet. Det er ikke alle som er bolighus, noen er brønner, noen er overbygde innhegninger til buskap, andre er lagerrom for matvarer, mange er familiers hjem. Per 11. desember 2013 var antallet mennesker som er tvangsflyttet i år på grunn av at hjemmene deres rives, 1035 personer. Les mer på OCHA oPt’s sider om Forced Displacement eller kikk på Visualizing Palestine sin grafiske framstilling A Policy of Displacement.

1035 personer har mistet hjemmet sitt. 526 barn har mistet hjemmet sitt. Ikke på grunn av brann, ikke på grunn av jordskjelv, orkan, eller flodbølge, heller ikke på grunn av krig, droner, eller kjemiske våpen. Men på grunn av at en stat har bestemt at hjemmene deres ikke skal være der. Barna skal helst ikke være der. Sauene skal helst ikke være der. De har mistet hjemmet sitt fordi en okkupasjonsmakt ikke vil ha noen mennesker på landområdene de okkuperer. De har mistet hjemmet sitt fordi en bulldoser, gravemaskin og soldater til å beskytte dem (bulldoseren og gravemaskina) kom og reiv det ned.

Twitter og facebook flyter over av julestemning og vinterglede fra Betlehem, Jerusalem og andre plasser i Palestina. Det kan anbefales for en dose julestemning (særlig for de som venter på å dra hjem til innlandsklima)!

https://twitter.com/levantinia/status/412064426217336832

Det ser ut til å bli hvit jul i julens hjemland. Men det er ikke alle som kan dra hjem til jul. Det er tredje søndag i advent.

Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede

De står og skinner for seg selv og oss som er til stede

Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede.

14. desember: Omvendt ønskeliste

I møte med undertrykkelse og overgrep må mennekser ha lov til å yte motstand. Det palestinske folket er under okkupasjon og utsettes for daglige overgrep og brudd på internasjonale avtaler. Det er den palestinske sivilbefolkningen som rammes av staten Israels handlinger.

Motstand kan komme i mange former. Politisk motstand, væpna motstand, ikke-voldelig motstand. Palestinerene har forsøkt mange av formene i ulik fasong gjennom årene, både før og etter 1948 og opprettelsen av staten Israel.

Politisk motstand møtes med fengslinger. Fredelige demonstrasjoner slås ned på med tåregass, vannkanoner og gummikuler. Væpna motstand snur verdensopinionen mot dem.

Økonomisk boikott er også et alternativ. Det er et alternativ som (sammen med andre virkemidler) hadde en stor effekt på å få en slutt på Sør-Afrikas apartheid-regime. Palestinerne, blant annet representert av 170 organisasjoner,  ber verdenssamfunnet om hjelp til å boikotte Israel. Slik kan man vise at handlingene og overgrepene får økonomiske konsekvenser.

 Så jeg ønsker meg ikke (og det synes jeg ikke du burde heller) følgende ting til jul:

Og – når jeg først er igang – jeg vil helst ikke få servert appelsiner, dadler, fiken, søtpotet eller grapefrukt fra Israel heller. Gjerne sjekk hvor maten du kjøper kommer fra! Carmel, Jaffa, Jordan RIver og Mehadarin er eksempler på eksportører av israelske jordbruksprodukter. For en god oversikt se www.boikott.net. Strekkode som begynner med 7 29 er en god indikasjon!

Vil du vite mer om norske økonomiske bånd til den israelske okkuparsjonen er Norsk Folkehjelp og Fagforbundets rapport «Farlige forbindelser» absolutt å anbefale!

Med ønske om en god julegavehandel!