8. desember: to lys for håp og glede.

2012 - Soldatene kom og ødela hjemmet mitt.  © Marie Brøske Söderström

I dag ville jeg skrive om håp, gjerne også glede, men aller helst håp. Glede synes jeg aldri det har mangla på blant folk jeg møter i Palestina. Det flommer over av livsglede, vennlighet, humor, umiddelbar tilstedeværelse. Men håp?

2012 - Izbet at Tabib - Første skoledag  © Marie Brøske Söderström

Kan jeg skrive om barna, de oppvoksende generasjoner? De gir håp. Men så er det så mange skuffelser. Skolen de går på skal rives. Bussen som kjører de dit er tatt i arrest. De får ikke besøkt sine slektninger. Soldatene raserer huset rett før Eid (se for deg et raid hjemme hos deg på lille julaften).

2012 - Azzun  © Marie Brøske Söderström

Kanskje jeg kunne skrive om fredsforhandlinger? De gir håp her hjemme. Høyststående politikere, pressen, diplomater – de klapper unisont og er glade for at «partene igjen kommer til forhandlingsbordet». Men på bakken, hjemme hos Fahime i Azzun Atme, der gir det ikke mye håp. De ser ikke partene rundt forhandlingsbordet. De ser betongen som vokser fram rundt og på jorda deres. De ser trærne sine forsvinne av ut syne. De ser bulldoseren rive trærne opp med røttene.

2012 - Azzun Atme © Marie Brøske Söderström

Jeg tror det må handle om utholdenhet. Stå-på-vilje. Sumud. Om å ikke gi opp. Fortsette å gå framover. Med tyngre bør men med rak rygg. Ja, det kan det handle om. Menneskene som gir håp. Her er noen av dem. Alle bildene både over og under tar deg til innlegg som utfyller bildet eller teksten.

2012 - Avu Azzam © Marie Brøske Söderström

Om Abu Azzam i Jayyous som kjemper og kjemper. Som har fått Israel til å endre murens rute én gang allerede. Nå endrer de den igjen. Landsbyen får tilbake én av de fire brønnene sine. Tre ligger forstatt på den andre siden av muren. Men én brønn, en vannkilde, kan bety alt.

2012 - Jahalin  © Marie Brøske Söderström

Om Jahalin-beduinene som tok saken i egne hender. Bygget en skole. Jeg vet ikke om den står. Men de fortsatte. Holdt ut.

2012 - Haifa - Tal, 28 år.  © Marie Brøske Söderström

Om israelske Tal som har tatt mange vanskelige valg. Som har mistet venner, møtt motstand hos sine nærmeste. Og som jobber for å gi israelsk ungdom mulighet til å si nei. Nei til å stå på kontrollposten. Nei til å rive hus. Nei til å skyte tåregass inn i folkemengden.

2012 - Azzun  © Marie Brøske Söderström

Om sterke kvinner. Kvinner som lager mat, forteller historier, holder ut.

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede
De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede.

Ja – det kan det handle om. To lys for håp og glede. Og de som holder ut.

4. desember: Shadi, 12 år.

2012 - 9. september - Shadi ved Habla Jordbruksport © Marie Brøske Söderström

Shadi kommer fra landsbyen Arab ar Ramadin al Janubi. Et lite samfunn som ligger i sømsonen like ved bosettingen Alfe Menashe. Skolen Shadi går på ligger i den palestinske landsbyen Habla. Mellom han og skolen går separasjonsbarrieren. Den må han passere to ganger daglig for å komme seg på skolen. Det er ikke Shadi så glad for. Jeg møtte han ved jordbruksporten Habla, det grønne krysset neders til venstre på kartet under.

Shadi liker ikke soldatene på jordbruksporten. De kommer inn i skolebussen når han skal hjem fra skolen på ettermiddagen. Jeg spurte Shadi om han synes de (skolebarna) eller soldatene er sterkest. Etter å ha snakket med mange palestinere, både voksne og barn, har jeg vendt meg til at svaret på den typen spørsmål er «oss», nesten uansett. «Vi» er sterkere fordi vi ikke gir opp, fordi «vi» har retten til dette landet, fordi «vi» ikke lar oss knekke av okkupasjonen, osv. Men Shadi svarer rett fram, litt stille. «De. Soldatene. Jeg er redd dem.» Noen av de andre gutta som også venter ler litt. Jeg ble jo også litt forfjamset. Men Shadi er et barn. En gutt på 12 år. Hans ærlighet må tas vare på. «Fortell meg litt mer?» «Det er våpnene. Jeg liker ikke våpnene. De har de med inn i bussen. Jeg er redd for våpnene.» De andre gutta var stille nå. «Våpnene gjør dem sterkere.»

Takk for at du var ærlig Shadi. Det trenger vi. Palestinerne trenger deg.

2012 - 9. september - Soldater på vakt på Hable jordbruksport © Marie Brøske Söderström

Vil du lese mer om jordbruksporten Habla kan du kikke på tidligere innlegg om/fra Habla.

Gratulerer medsøstre!

En bildekavalkade over flotte, unge, gamle, store, små, skrukkete, glatte, vakre, rare, modige, livredde, triste, glade, bekymrede, uredde, livsglade, smilende, oppgitte, utholdende kvinner. (De grå ordene har linker til andre innlegg som kan utfylle mer.)

Flyktningeleir i Betlehem, 24.08.09 kl 1654 © Marie Brøske Söderström

Et barnebarn ble løslatt fra israelsk fengsel denne dagen. Familien feirer, men en mangler  fortsatt.

Kafr Qaddum 06.07.12 kl 1246 © Marie Brøske Söderström

To unge jenter serverer oss en nydelig frokost/lunsj. Vi er hjemme hos dem fordi de er redde. Utenfor foregår en demonstrasjon og deres hus havner mitt oppi. Tåregassen siver inn gjennom vinduene, flere ganger har den blitt skutt rett inn. Soldatene stormer opp trappa deres og bruker taket som utskytningsrampe.

Izbet at Tabib 28.08.12 kl 1128 © Marie Brøske Söderström

En bestemor i Izbet at Tabib. Huset har rivningsordre. Det har også skolen barnebarna går på.

Al Azzeh flyktningeleir, Betlehem 29.06.09 kl 1959 © Marie Brøske Söderström

En kvinne i tradisjonell palestinsk ‘thob’ i en liten flyktningeleir i Betlehem. Huset og landsbyen hun vokste opp i ligger 20 kilometer unna. Mellom henne og den ligger en katastrofe, årevis med kamp for å få vende tilbake og separasjonsbarrieren.

Azzun Atme 08.08.12 kl 1549 © Marie Brøske Söderström

En ung kvinne. Hun står mellom familiens oliventrær og gjerdet som stenger mot en israelsk bosetting. Under bosettingen og på den andre siden av den lå og ligger flere trær som ga familien dyrebar olje. Snart går separasjonsbarrieren lengre inn på landet deres.

Al Quds 23.08.09 kl 2015 © Marie Brøske Söderström

Navnet hennes betyr håp. Her her hun på vei inn i hjemmet hun deler med mor, far og ei søster. Det ligger i Øst-Jerusalem. Det har rivningsordre. Håpet har sittet i fengsel, hun hadde merker på ankler og håndledd da jeg traff henne første gang. Jeg håper huset får stå. Jeg håper håpet seirer.

Azzun 18.07.12 kl 1012 © Marie Brøske Söderström

En stolt bestemor. En beskyttende bestemor. Kvelden før kom israelske soldater og raidet hjemmet deres. Det eneste stedet hun fikk nektet soldatene adgang til, var under denne sovende gutten. De raidet flere hjem den natten.

Betlehem, smil © Marie Brøske Söderström

Flyktningeleiren hun har vokst opp i er grå. Det er ikke smilet hennes.

Azzun Atme 27.08.12 kl  © Marie Brøske Söderström

Dette var et sitrus-tre. Det er revet opp med rot fordi muren skal gå der det sto. Kvinnen og hennes familie har plassert dem som en sørgelund langs veien fra jorda deres mot landsbyen. Veien vil snart være krysset av en betongmur.

Azzun Atme 2 CP 04.09.12 kl 0554 © Marie Brøske Söderström

Kontrollposten ved Azzun Atme: noen få familier har havnet på utsiden av separasjonsbarrieren. For å komme på skole og jobb må de passere den inn til landsbyen. Mødre og tanter følger skolejenter gjennom tidlig om morgenen.

Qalqiliya CP 16.08.12 kl 0415 © Marie Brøske Söderström

Qalqiliya kontrollpost: grytidlig søndags morgen. De venter på at porten skal åpne. De skal på jobb. Kvinnene får stå i en egen kø. Mennene er i tusentall, vi telte mellom 1500 – 3500 passeringer de fire første timene den var åpen.

Ramallah, 06.04.12 kl 1643 © Marie Brøske Söderström

Den store dagen! Mannen kommer fra en annen plass, forbi en av de større kontrollpostene inne på Vestbredden. En fetter er sjåfør for brudeparet, hvis ikke er de redde for at han ikke får passere kontrollposten. Han fikk heldigvis delta i bryllupet.

Azzun Atme 2 CP 10.08.12 kl 0538 © Marie Brøske Söderström

Hun skulle til Jerusalem for å be en fredag under ramadan. Det gikk ikke. Soldatene på vakt bestemte seg for at de ikke skulle få passere.

Azzun 18.07.12 kl 1040 © Marie Brøske Söderström

Vi besøkte henne morgenen etter at israelske soldater raidet hjemmet hennes i Azzun. En sønn sitter i fengsel. Hun fikk et illebefinnende når de kom og lege måtte tilkalles midt på natten.

Jayyous 17.07.12 kl 1738 © Marie Brøske Söderström

Jeg tar meg den frihet å gratulere også på vegne av mine fantastiske medsøstre på teamet i Jayyous. Gratulerer med dagen! Her er blomster fra oss til alle dere! Til kvinner i Palestina, Norge, Uruguay, Sverige, Somalia, Sri Lanka, Afganistan, Danmark, Vietnam, India og alle andre små og store kriker og kroker her på kloden. Vi blir sterkere, modigere, tøffere, vakrere, snillere, mer engasjerte, holder ut lengre, og kjemper hardere hvis vi står sammen, vokser på hverandre, viser at vi setter pris på hverandre og lærer av hverandre.

Hurra for oss!

Azzun. Arrestasjoner.

Azzun 10.09.12 kl 1215 © Marie Brøske Söderström

Dette er Hassan. Han jobber i byrådet i landsbyen Azzun som ligger 15 minutter fra Jayyous. Hans jobb er å ha oversikt over arrestasjoner i landsbyen. Han skal også ha oversikt over raid fra den israelske hæren i landsbyen. Man skulle ikke tro at det kunne fylle en stilling, men det kan det desverre. Hassan var den som ringte oss når noen hadde blitt arrestert eller når hus var blitt ransaket og rasert. Mitt innlegg om Hind og Hamiis er fra en slik hendelse og Ane Beles De kom 50 soldater for å arrestere en gutt er også fra Azzun. På grunn av sikkkerhet og Hassans omtanke for oss, ringte han som regel dagen etterpå. Vi skulle gjerne vært der når det skjedde, kanskje ville utenforstående øyne på stedet dempet soldatenes framtoning i hjemmene til folk. Kanskje ikke. I det siste har problemene i Azzun økt. Det er flere tilfeller av bosettervold og de støttes av israelske soldater. Se artikler i Maan 13. februar 2013 , Electronic Intifada 14. februar 2013, IMEMC 10. februar 2013 og Addameer: 13. februar 2013.

En vanlig forklaring og tanke blant innbyggerne i Azzun, er at landsbyen deres brukes for å trene nye soldater. Det er vanskelig å tro. Vanskelig å forestille seg at det går ann. Men jeg begynner å tro, desverre. På slutten av oppholdet som ledsager hørte vi på et foredrag av en tidligere soldat som nå er med i organisasjonen Breaking the Silence. Den består av soldater som bryter stillheten og forteller om hva de var med på i sin tid i millitæret. Den tidligere soldaten vi møtte, fortalte oss blant annet at de beleiret hus for å ha utkikkspunkter eller liknende. Ved flere tilfeller forsto de i ettertid at de bare ble beordret å gjøre det for å øve seg på det. Falske husransakelser skjedde også. Jeg spurte han om det forekom at de arresterte folk med samme formål. «Ja, fake arrests skjer! Ingen tvil om det.» Falske arrestasjoner? Falske arrestasjoner. Hvordan er de falske? Gutten, mannen, sønnen, faren, broren blir arrestert. Han blir satt i fengsel. Han får, hvis han er heldig, en tiltale og kanskje en dom. Hvis han er uheldig får han administrativ varetekt. Uten tiltale og dom. Familien sliter. Den arresterte avhøres, ofte med lugubre metoder. Han blir traumatisert. Han får kanskje sosialt avvikende adferd etterpå. Kanskje får han søvnvansker? Blir syk i fengselet? Kanskje forsøkes han rekkrutert som spion. Kanskje går det helt fint. Kanskje får han ny status i landsbyen ved løslatelse – en av gutta (se under denne augustmånen…). Kanskje slipper han ut etter er par dager. Kanskje mister han viktige eksamener på skolen. En falsk arresestasjon.

På twitter melder Maan News Agency at israelske styrker har arrestert 10 palestinere på vestbredden i natt. Falske? Reelle? De har blitt arrestert.

15. desember: en vis mann

Abu Azzam © Marie Brøske Söderström

Abu Azzam: bonde, bestefar, ektemann, med i vennskapsforeningen nes-jayyous, familiens overhode, palestiner, viktig kontakt for ledsagerprogrammet, bestefar og aktiv forsvarer av palestinske bønders rettigheter til å dyrke jorda si. Oliventrær, mango-lunden, fikentrærne, sitrus-plantasjen og avokado-lunden hans ligger på den andre siden av separasjonsbarrieren. For å komme til den må han passere North Gate, en av de millitært bevoktede jordbruksportene. Abu Azzam har likevel greid å bli en suksessfull bonde, til tross for store hindringer. Les mer om jorda på den andre siden her og her.

Darwish, 12 år.

En varm morgen, tirsdag 14. august står Darwish fra Qalqiliya ved Habla jordbruksport sammen med sin gamle bestemor. Deler av familien bor på den andre siden av separasjonsbarrieren. Den siste måneden har Israel lettet på restriksjonene for palestinere på vestbredden når det gjelder tillatelser til å besøke slektninger som bor utenfor vestbredden. Darwish og bestemoren er to av dem som har fått tillatelse.

Darwish og bestemoren måtte vente på sin tur i solsteiken, men så fikk de gå inn i «boden» hvor de kontrollerer ID-kort og tillatelser. Etter ei stund ser vi bestemoren gå videre på den andre siden av jordbruksporten. Darwish kommer tilbake. Jeg går bort til han og spør hva som skjedde. «De returnerte meg.» – Hva med bestemoren din da? «Hun skal møte onkelen min og gi han noen greier, så kommer hun tilbake.» Ok, sier jeg. Så det er ikke så viktig at du får passere? «Nei, ikke egentlig.» Men Darwish ser ganske trist ut, så jeg spør igjen. Men hva skulle du egentlig på andre siden da? «Jeg skal besøke onkelen min, han har fått ei jente. Jeg har fått ei lita kusine.» Åja, så hyggelig! Har du besøkt henne før? «Nei, i dag var første gangen. Jeg har fått tillatelse.» Jøje meg tenker jeg, det høres da virkelig ut som det er viktig for han å passere. Jeg kjenner jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt det jeg sa, og føler et ekstra ansvar for å hjelpe han. I følge Darwish er problemet at han ikke har med seg fødselsattesten sin. Soldatene ved inngangen til porten bekrefter problemet. Så vidt jeg vet, så skal man ikke behøve tillatelse til å krysse jordbruksportene hvis man er under 16 år. Darwish er 12. Jeg ringer Humanitarian Hotline og forklarer saken. Han har jo tilogmed tillatelse, det burde ikke være noe problem. Jeg blir satt over til soldaten inne i boden, men der høres det ut som jeg bare blir lagt igjen på en pult eller noe.

Jeg ringer igjen, stemmen i den andre enden sier at soldaten inne i boden ikke snakker engelsk. Og de trenger ID-nummeret hans. Jeg spør Darwish, men han er bare 12, så han har ikke ID-kort, men nummeret hans er skrevet på tillatelsen. Tillatelsen er sammen med bestemoren på den andre siden. Dum som jeg er spør jeg soldaten ved porten om Darwish får springe over og hente papiret, men det er selvfølgelig ikke greit. På impuls spør jeg henne om kanskje jeg kan få gå? Til min store overraskelse så får jeg det. Men – jeg må forte meg, porten stenger om 10 minutter, og blir jeg stengt inne (eller ute?) på den andre siden er det mitt problem. Det får gå, og jeg spaserer gjennom og inn på den andre siden, men finner ingen bestemor.

Jeg går tilbake og snakker med Darwish. Han ringer sin bestemor. Hun er visst helt i enden av veien på andre siden, og venter på onkelen ved hovedveien. Det er 4 minutter til porten skal stenge. Soldaten ser strengt på meg, men jeg tar sjansen. Det er fortsatt noen biler, et esel og et knippe menn som venter på å passere. Og skulle jeg bli låst inne (ute?) er det ikke verdens undergang. Jeg har tross alt et norskt pass, og kan passere kontrollposten  bosettere og de med israelsk ID-kort bruker. Jeg småløper avgårde og synes veien var lang. I enden ser jeg den gamle kona, med hvitt skaut og en svart brodert palestinsk thob. Jeg løper bort til henne, hun rekker meg en liten pose med tillatelsen, slenger et kyss etter meg og takker. Jeg prøver å formidle at jeg ikke aner om det kommer til å hjelpe, men at vi får krysse fingrene og håpe på det beste. En av bilene som ventet på å passere har tatt meg igjen, han snur bilen og tilbyr meg å kjøre meg tilbake. Ja gjerne! Det er to minutter til porten stenger. I bilen ringer jeg Humanitarian Hotline igjen, gir dem ID-nummeret. Det burde holde, da kan hun bekrefte fødselsdatoen hans, og så får han forhåpentligvis passere. Ring igjen om 5 minutter, sier hun.

Tilbake hos Darwish, gir jeg han tillatelsen. Det jeg kan forstå av den, er bildet av Darwish, datoene den er gyldig og ID-nummeret hans. Resten er på hebraisk og arabisk. Jeg ber Darwish gå inn og forsøke på nytt, vi har ikke tid til å vente fem minutter for å ringe tilbake. «Jamen, de snakker bare hebraisk, jeg skjønner ikke hva de sier til meg.» Prøv likevel, sier jeg, vi venter her. Kanskje har de allerede snakket med dem og det er greit. Tiden går, men der – der går han ut på andre siden. Puhh! Men vent litt, han blir stående med tre soldater på andre siden. Hva er det nå da? Jeg ringer igjen, kvinnestemmen forklarer meg at tillatelsen hans ikke er til denne jordbruksporten men en annen kontrollpost. Hva? Men bestemoren fikk jo gå igjennom? Har de fått tillatelse til to forskjellige passeringer? Jeg blir frustrert og greier ikke la være å gi uttrykk for frustrasjonen. Han er 12 år! Han skulle ikke behøvd å få tillatelse i utgangspunktet. Kan du ikke bare be dem om å slippe han igjennom? «Nei, det kan jeg ikke.»

Darwish kommer gående tilbake mot oss. Denne gangen er snevet av håp borte fra ansiktet hans. Soldatene som står nærmest oss forklarer oss at «Herregud – er det så innmari vanskelig? Det er forskjellige farger på de forskjellige tillatelsene. Hans er brun, han må gjennom arbeiderterminalen ved Qalqiliya.» Jamen han er 12 år, sier jeg. Hvordan kan du forvente at han kan disse tingene? «Vi gjør bare jobben vår.» De låser opp porten fra innsiden og slipper Darwish ut (inn?). Jeg smiler oppgitt til han og forteller at vi er lei oss for at det ikke gikk. Jeg forklarer han at tillatelsen er til en annen kontrollpost, og at hvis han vil så kan vi kjøre han dit på veien tilbake, men vi må snakke med bestemoren først. Hun sier at det er for seint og at hun ikke vil at han skal passere Qalqiliya aleine. Vi kjører Darwish hjem.

I det han går ut av bilen og vi kjører videre, kommer tårene. Jeg vet det er et mikroskopisk problem i forhold til mye annet her. Men det gjør så vondt. En spent 12-åring har kjøpt presanger og klær til sin nye kusine. Kunne ikke bare soldatene fortalt det med tillatelsen med en gang? Måtte vi holde på i en time for å skaffe til veie fødselsdatoen hans først? En time med håp til en spent gutt? For så å få beskjed om at problemet er noe helt annet.

I går ettermiddag ringte en litt sjenert og (tror jeg) flau 12-åring til meg. «Det er Darwish, fra Habla. Ehm, jeg ville bare takke deg for det fine dere gjorde for meg i går.»