Alle hjerter gleder seg!

– men for noen har kjærligheten en veldig høy pris.

Videoen fra Visualizing Palestine handler om kjærlighet på tvers av ID-kort og statsborgerskap. Det er bare en av et utall andre hindringer for kjærligheten for mange palestinere. Kjærester som sitter i fengsel, bor på den andre siden av muren eller en kontrollpost, har blitt pålagt reiserestriksjoner fra israelske myndigheter. Det finnes så mange vakre, spesielle og triste kjærlighetshistorier fra Palestina.

Prosjektet Love Under Apartheid har samlet mange slike historier og presenterer dem i små videosnutter. Den om Linah Alsafeen og hennes familie som har blitt splittet berører så mange utfordringer på en gang. Anbefaler å kikke både på den og de andre videoene der.

LoveUnderApartheid

Hva er det sprøeste du har gjort eller ofret for kjærligheten?

7. desember: fra a til b.

Visualizing Palestine - Bussruter

Et intrikat transportsystem gjør det lett for bosettere på Vestbredden å komme seg inn og ut av Vestbredden og Israel uten å måtte forholde seg til at de bor på ulovlig okkupert land. Det er helt umerkelig. Legg særlig merke til reisetiden på framstillingen over.

For en palestiner derimot – og den andre veien – fra en palestinsk landsby eller by og inn til Jerusalem,  er det mer kronglete. For det første må man ha en spesiell tillatelse med mindre man har blått ID-kort, såkalt Jerusalem-ID. Og så må man gjennom Qalandia kontrollpost. For bussrutene, må vite, er kun for israelere.

Visualizing Palestine- Buss-segregering

Under er mine notater fra Qalandia kontrollpost etter en tur jeg hadde fra Ramallah til Jeruslaem i 2009.

———

Veien ut fra Ramallah heter ”Al Quds-gata”, det er veien som fører til Jerusalem.  I virkeligheten er det en blindgate som ender opp i en terminal av et checkpoint. Kun Jerusalem-registrerte biler med passasjerer med Jerusalem-ID kan passere i bil. Skal man til Jerusalem med kollektiv transport, må man gå av bussen før checkpointet, stå i kø inne på terminalen, gjennom ganger av gjerder, enveis svingdører av metallstenger, sluses gjennom en svingdør som låses og åpnes av soldatene inne i bodene sine. Noen ganger går den en halv runde og tre-fire personer kommer gjennom, avhengig av hvor mange man får pressa inn i hver ”trekant” av døra. Andre ganger går den mer enn en runde. Mens man venter på å komme gjennom er man vitne til de som må snu og gå tilbake fordi tillatelsene deres ikke er gyldige, eller gode nok, eller de har feil id-kort med. Når du er igjennom legger du bagasjen din på et bånd for gjennomlysning, og går bort til vinduet inn til soldatene. De ser deg ikke i øya, de snakker ikke til deg, stemmen kommer fra en høyttaler på skrå over deg. ”ID-kort!” Jeg holder opp passet mitt på den sida med israelsk visum. ”Picture!” Jeg blar om og viser bildet. Soldaten ser på meg så vidt. Ser litt forvirra ut og stiller et spørsmål, en fullstendig setning i stedet for enstavelses kommandoord. ”Where are you from?” Stemmen kommer fortsatt fra høyttaleren over meg, men det ser ut som han forventer et svar i verbal form. Jeg får meg ikke til å snakke. Lukker passet og viser han forsida på det. ”Norway” prega inn i rødt skinn mot en kald vindusrute i terminalen på Qalandia checkpoint. ”you can go”.  Jeg går.


Al Quds er det arabiske navnet på Jerusalem. På gateskilt står det  ירושלים (Yerushalayim) på hebraisk, Jerusalem på engelsk, og med arabiske bokstaver står det Jerusalem på samme måte som det skrives på hebraisk og i parentes står det Al Quds (آورشايم (القدس

———

Jeg skulle bare møte ei venninne som kom på besøk fra Norge den sommer-dagen i 2009. Arbeidere, studenter og skolebarn må foreta denne prosedyren hver dag. Til skole, til jobb, til universitetet. Hvis de kan. I sommervarme og vinterkulde. En metallisk stemme med kommandoord over høytaleren. Klikket i svingdøra når den åpner seg.

Lånt fra www.un-truth.com

Mer om Qalandia:

Tilbake til Palestina!

Fredag ettermiddag satte jeg meg på flyet til Tel Aviv. Jeg hadde en stor bekymring for å få problemer ved innreisen. Med et pass med to innskrenkede visa og mellom forrige innreise og denne har jeg både blogget og tvitret om Palestina og Israel. I tillegg ble vi anholdt av israelske myndigheter en av fredagene vi monitorerte demonstrasjonen i Kafr Qaddum. Hva ville de si denne gangen? Ville jeg få visum?

2013 -  visum © Marie Brøske Söderström

To dager før jeg skulle dra leste jeg (desverre) en artikkel om en britisk fotojournalist som ble deportert fra Israel direkte fra flyplassen. Jeg kjente så alt for godt igjen beskrivelsen av rommet han måtte vente i og spørsmålene de stilte han. Da jeg var her for ett år siden tok de lillebroren min som da var 17 år inn til avhørsrommet aleine. «Søstera di er en løgner! Du har et stort problem siden du kom med henne.» Søstera hans er ikke en løgner. Jeg har aldri gjort noe ulovlig her, aldri løfta en stein, aldri fortalt en løgn om hva palestinerne utsettes for. Jeg har alltid fortalt hvor jeg faktisk skal og at jeg kjenner noen her. De har søkt gjennom telefonen min flere ganger. Truet med å ikke gi meg visum hvis de ikke fikk gjøre det. Den gangen ga de oss visum for ti dager.

Etter artikkelen om fotojournalisten stålsatte jeg meg og var forberedt på timesvis med venting på Ben Gurion. Nistepakke i håndbaggasjen og en ekstra ullgenser (det er fryktelig kaldt på flyplassen). Jeg gikk fram til køen foran passkontrollen. Noterte tidspunktet (0310) og ventet. Når det ble min tur gikk jeg fram til mannen i luka. «Hva er formålet med besøket?» – Ferie. Jeg skal besøke kjæresten min. «Bor han her?» – Nei, han er med i et program her. I tre måneder. «Har du vært i Israel før?» – Ja, flere ganger. «Ok, du må gå til rommet til høyre».

Puhh. Rommet til høyre. Det er immigrasjonskontoret – ikke venterommet inn til avhørsrommene. Jeg var lettet. Når jeg kom med ledsagerprogrammet i sommer ble jeg også tatt med til immigrasjonskontoret. Den gangen gikk det fort. Fortere enn noen av de andre gangene.

Jeg setter meg ned og venter. Etter ti minutter kommer en kvinne med passet mitt og leverer det til noen inne på et kontor. Det tar bare fem minutter til før de roper navnet mitt. Jeg går inn. «Hvordan har du det?» – Jeg er litt trøtt (klokka var 0334). «Ok, har du vært i Israel før?» – Ja, flere ganger. «Hva er formålet med besøket ditt her?» – Jeg skal besøke kjæresten min og en venn. «Bor han her?» – Nei, han er med på et program. «Hvor da?» – Programmet hører til i Jerusalem, han er der og i Yatta. «Ya? Hva?» – Yatta, det ligger sør på vestbredden. «Vestbredden? Skal du dit?» – Ja, til Yatta og Ramallah. «Ramallah? Hva skal du der?» – Besøke en venn. «Vennen din – er han norsk og bor i Ramallah. Hvorfor bor han i Ramallah?» – Nei, kjæresten min er i Yatta. Jeg har en venn som bor i Ramallah. Jeg kjenner henne fra Norge. «På dine tidligere besøk, var du i Palest, eh territoriene da også?» – Ja det var jeg. Men også i Jerusalem og Haifa. «Skal du delta i noen aktiviteter, demonstrasjoner?» – Nei. «Ok. Kom med meg.»

Vi gikk mot det andre rommet. Søren og. Jeg som trodde dette gikk så bra. «Sett deg ned her og vent litt.» Jeg noterte tidspunktet igjen, klokka var 0344. Takk og lov for nista og ullgenseren tenkte jeg. På det lengste har jeg tilbragt åtte timer i dette rommet. Men så:

2013 - visum © Marie Brøske Söderström

Mindre enn ett minutt kom hun tilbake. Med pass og visum. Ingen flere spørsmål. Det hele tok under en halvtime. Ingen spørsmål om Kafr Qaddum. Ingen spørsmål om mine tidligere besøk. Hun spurte ikke engang om hva min bestefar het (det har de pleid å gjøre i det uendelige).

Jeg gikk gjennom tollen og ut på flyplassen. Takk og lov. Velkommen tilbake!

Hvis du vil lese om hvordan det gikk med den britiske fotojournalisten finner du artikkelen på mondoweiss.net.

17. desember: grønt ID-kort

På bussen på vei til den jordanske grensa, 10.08.09 kl 1810 © Marie Brøske Söderström

Bildet er tatt på bussen på vei til grenseovergangen mellom Vestbredden og Jordan. Det er den eneste internasjonale grensen som er mulig å passere for palestinere fra Vestbredden med grønne ID-kort. Tre overganger skal passeres. Først en palestinsk. Så en israelsk. Tilslutt den jordanske.

I dag har jeg vært spent. Tre palestinere er på vei over. De skal til Norge på julebesøk. En mamma, en pappa og en liten gutt på snart to år. De har fått visum fra det norske representasjonskontoret i Al Ram, alt skal være i orden. Men kommer de til å holde igjen pappaen på den israelske grensekontrollen? Kommer de til å holde han igjen på den jordanske? Eller er det mammaen denne gangen? Må de vente i timesvis? Hvis de kommer gjennom, venter en natt i Jordan før flyet deres går i morgen. Sånn er det for palestinere som skal reise utenlands, enten som studenter, i jobb-sammenheng, eller på julebesøk til Norge for en tidligere utvekslingsstudent. De må reise minst en dag i forveien så de er sikre på å ha tid til å passere grenseovergangene før reisen virkelig kan starte.

Puhh, der kom beskjeden. «Vi er i Amman!» Denne gangen gikk det bra. Heldigvis! En mamma, pappa og en liten gutt kommer på julebesøk! Velkommen!