Tilbake til Palestina!

Fredag ettermiddag satte jeg meg på flyet til Tel Aviv. Jeg hadde en stor bekymring for å få problemer ved innreisen. Med et pass med to innskrenkede visa og mellom forrige innreise og denne har jeg både blogget og tvitret om Palestina og Israel. I tillegg ble vi anholdt av israelske myndigheter en av fredagene vi monitorerte demonstrasjonen i Kafr Qaddum. Hva ville de si denne gangen? Ville jeg få visum?

2013 -  visum © Marie Brøske Söderström

To dager før jeg skulle dra leste jeg (desverre) en artikkel om en britisk fotojournalist som ble deportert fra Israel direkte fra flyplassen. Jeg kjente så alt for godt igjen beskrivelsen av rommet han måtte vente i og spørsmålene de stilte han. Da jeg var her for ett år siden tok de lillebroren min som da var 17 år inn til avhørsrommet aleine. «Søstera di er en løgner! Du har et stort problem siden du kom med henne.» Søstera hans er ikke en løgner. Jeg har aldri gjort noe ulovlig her, aldri løfta en stein, aldri fortalt en løgn om hva palestinerne utsettes for. Jeg har alltid fortalt hvor jeg faktisk skal og at jeg kjenner noen her. De har søkt gjennom telefonen min flere ganger. Truet med å ikke gi meg visum hvis de ikke fikk gjøre det. Den gangen ga de oss visum for ti dager.

Etter artikkelen om fotojournalisten stålsatte jeg meg og var forberedt på timesvis med venting på Ben Gurion. Nistepakke i håndbaggasjen og en ekstra ullgenser (det er fryktelig kaldt på flyplassen). Jeg gikk fram til køen foran passkontrollen. Noterte tidspunktet (0310) og ventet. Når det ble min tur gikk jeg fram til mannen i luka. «Hva er formålet med besøket?» – Ferie. Jeg skal besøke kjæresten min. «Bor han her?» – Nei, han er med i et program her. I tre måneder. «Har du vært i Israel før?» – Ja, flere ganger. «Ok, du må gå til rommet til høyre».

Puhh. Rommet til høyre. Det er immigrasjonskontoret – ikke venterommet inn til avhørsrommene. Jeg var lettet. Når jeg kom med ledsagerprogrammet i sommer ble jeg også tatt med til immigrasjonskontoret. Den gangen gikk det fort. Fortere enn noen av de andre gangene.

Jeg setter meg ned og venter. Etter ti minutter kommer en kvinne med passet mitt og leverer det til noen inne på et kontor. Det tar bare fem minutter til før de roper navnet mitt. Jeg går inn. «Hvordan har du det?» – Jeg er litt trøtt (klokka var 0334). «Ok, har du vært i Israel før?» – Ja, flere ganger. «Hva er formålet med besøket ditt her?» – Jeg skal besøke kjæresten min og en venn. «Bor han her?» – Nei, han er med på et program. «Hvor da?» – Programmet hører til i Jerusalem, han er der og i Yatta. «Ya? Hva?» – Yatta, det ligger sør på vestbredden. «Vestbredden? Skal du dit?» – Ja, til Yatta og Ramallah. «Ramallah? Hva skal du der?» – Besøke en venn. «Vennen din – er han norsk og bor i Ramallah. Hvorfor bor han i Ramallah?» – Nei, kjæresten min er i Yatta. Jeg har en venn som bor i Ramallah. Jeg kjenner henne fra Norge. «På dine tidligere besøk, var du i Palest, eh territoriene da også?» – Ja det var jeg. Men også i Jerusalem og Haifa. «Skal du delta i noen aktiviteter, demonstrasjoner?» – Nei. «Ok. Kom med meg.»

Vi gikk mot det andre rommet. Søren og. Jeg som trodde dette gikk så bra. «Sett deg ned her og vent litt.» Jeg noterte tidspunktet igjen, klokka var 0344. Takk og lov for nista og ullgenseren tenkte jeg. På det lengste har jeg tilbragt åtte timer i dette rommet. Men så:

2013 - visum © Marie Brøske Söderström

Mindre enn ett minutt kom hun tilbake. Med pass og visum. Ingen flere spørsmål. Det hele tok under en halvtime. Ingen spørsmål om Kafr Qaddum. Ingen spørsmål om mine tidligere besøk. Hun spurte ikke engang om hva min bestefar het (det har de pleid å gjøre i det uendelige).

Jeg gikk gjennom tollen og ut på flyplassen. Takk og lov. Velkommen tilbake!

Hvis du vil lese om hvordan det gikk med den britiske fotojournalisten finner du artikkelen på mondoweiss.net.