12. desember: til en stengt port.

Samboeren min, Eirik, har også vært ledsdager. Han var i Yatta, South Hebron Hills fra februar til april i 2013. Når jeg dro for å besøke han var han på besøk på «min» plassering, Jayyous. Der var mye ved det samme. Lørdag morgen var fortsatt dagen for å monitorere Falamya jordbruksport. Det er rart hva man kan få seg til å tenke med nostalgi på, men jeg hadde savna turen til Falamya grytidlig på lørdagsmorgenene. Så etter å ha kommet meg fra flyplassen til Jayyous, tok jeg med meg Eirik på en halvtimes spasertur til Falamya. Der skulle to av ledsagerne på det nåværende teamet være, men vi kom til en stengt port og ingen ledsagere.

2013 - 6. april - Falamya jorbruksport © Marie Brøske Söderström

Bøndene og arbeiderne som skulle inn (ut?) for å jobbe på jorda og som fortsatt sto og ventet kunne fortelle at den hadde vært stengt hele morgenen. Vi henvendte oss til soldatene. Hva var grunnen? Når kom den til å åpne? Den kom ikke til åpne i dag. De kunne ikke si noe om når den skulle bli åpnet igjen. De kunne også fortelle at den var stengt fordi noen hadde tent på porten i går. Sånn vandalisme kan vi ikke ha noe av. Straffen: den skal hvertfall være stengt hele dagen.

Mange bare står og venter. Nye kommer til. Den skulle jo egentlig vært åpen hele dagen. Fra 0700-1900. Men den åpner ikke. Folk er sure. Snakker om hvilke idioter som kan ha gjort det. Om at det sikkert er unggutter fra Jayyous som har gjort det i protest mot muren. Jeg skjønner at de er frustrerte. Det handler jo om å livnære seg. Om å få vannet – høstet – gjett sauene – levert varer.

2013 - 6. april - Falamya jordbruksport © Marie Brøske Söderström

En eldre dame sitter stille, sier ingenting, venter. Mon tro om det var hun som tente på?

———

Etter at gårsdagens innlegg om Azzun Atma var publisert, kom jeg på hva det egentlig skulle handle om. Nemlig beskjeden om at kontrollposten Azzun Atme 1 igjen er operativ. At innbyggerne igjen er isolert fra resten av Vestbredden. Nå er de i tillegg omringet av muren. Og arbeiderne som vi pleide å telle på Azzun Atme 2 om morgenene, og de få vi kunne hjelpe – antagelig nå ikke kom seg dit engang. Har de fått tillatelse til å passere gjennom terminalen i Qalqiliya? Og hva med skolebarna? Og lærerne? I oppdateringen fra EAPPI står det mer om konsekvensene av at kontrollposten igjen er bemannet og kontrollert.

———

Jeg kan godt tåle å komme til en stengt port en dag. Men hvor mange stengte porter kan palestinas sivilbefolkning tåle?

11. desember: utvikling.

I 2008 var jeg med Stop the Wall på en rundtur på Vestbredden for å lære mer om separasjonsbarrieren. En av landsbyene vi ikke besøkte, var Azzun Atme. Grunnen var at muren hadde stengt de ute (inne?) fra det øvrige palestinske samfunnet. Innbyggerne var totalt isolert, dette er det som møtte oss da vi var der i 2008.

Muren ved Azzun Atme pr. 2007

I 2012 holdt jeg til i det samme distriktet. En kontrollpost i Azzun Atme var en av våre ukentlige kontrollposter. Da vi dro dit for å få opplæring var det noe som virket kjent. Vi kjørte nedover en vei, muren gikk på langs. Der bussen i 2008 stoppet svingte vi nå inn. Vi kjørte bare rett gjennom. Azzun Atma gate hadde fått nytt navn. Nå het den Azzun Atma og var gått fra jordbruksport til kontrollpost, til delvis bemannet kontrollpost. Vår jobb var en ny kontrollpost. Azzun Atme 2 kontrollpost. Helt bemannet. Her er kartet vi brukte i 2012.

Kilde: UN OCHA oPt desember 2011

Det var kommet en ny kontrollpost. Vi var der to morgener i uka. Jeg husker jeg ble lettet når jeg skjønte at menneskene i Azzun Atme hadde fått lettere tilgang til andre palestinske landsbyer på vestbredden, men det var en tøff kontrollpost å monitorere. Du kan lese om en av morgenene i En liten forskjell. En annen morgen kom en fortvilet kvinne bort til meg når jeg var på vei til å dra. Hun snakket hektisk og fort og jeg fikk ikke helt med meg alt. Men det handlet om jorda hennes og muren.

Rød hel linje betyr ferdig bygget separasjonsbarriere. Stripla svart linje betyr planlagt rute. Stripla rød linje betyr under bygging. Kvinnen var Fahime, og de som fulgte med på innleggene sommeren 2012 ble godt kjent med både henne og mannen, Abu Zuhdi. De bodde et sted som var gått fra stripla svart til stripla rød. Vi fulgte hele familien tett mens muren buktet seg fram på jorda deres.

Muren ved Azzun Atme pr. desember 2012

Slik ser kartet som er i bruk nå. Det er pr. desember 2012. Jeg er spent på kartet som viser status pr. desember 2013. Jeg glemmer aldri Fahimes øyne når hun beskrev hva hun følte når det viste seg at barrieren mellom dem og trærne deres, jorda deres ble bygget i betong.

2012 - 7. september - Azzun Atme © Marie Brøske Söderström 2009 - 7. september - Azzun Atme © Marie Brøske Söderström

De er én familie, ett sted. FN’s humanitære atlas for de palestinske områdene publiseres hvert år. Det vi brukte var fra 2011, her er 2012. Utviklingen er skremmende. Alle linjer som går fra stripla til hele, svarte til røde, har enorme konsekvenser for ekte mennesker.

Visualizing Palestine - Muren og internasjonal lov

Alle kart er linket til fullversjon PDF fra UN OCHA oPt. Klikk gjerne på andre linker i innlegget også. De fleste er til historier og bilder fra Azzun Atme i perioden de bygget på muren der.

7. desember: fra a til b.

Visualizing Palestine - Bussruter

Et intrikat transportsystem gjør det lett for bosettere på Vestbredden å komme seg inn og ut av Vestbredden og Israel uten å måtte forholde seg til at de bor på ulovlig okkupert land. Det er helt umerkelig. Legg særlig merke til reisetiden på framstillingen over.

For en palestiner derimot – og den andre veien – fra en palestinsk landsby eller by og inn til Jerusalem,  er det mer kronglete. For det første må man ha en spesiell tillatelse med mindre man har blått ID-kort, såkalt Jerusalem-ID. Og så må man gjennom Qalandia kontrollpost. For bussrutene, må vite, er kun for israelere.

Visualizing Palestine- Buss-segregering

Under er mine notater fra Qalandia kontrollpost etter en tur jeg hadde fra Ramallah til Jeruslaem i 2009.

———

Veien ut fra Ramallah heter ”Al Quds-gata”, det er veien som fører til Jerusalem.  I virkeligheten er det en blindgate som ender opp i en terminal av et checkpoint. Kun Jerusalem-registrerte biler med passasjerer med Jerusalem-ID kan passere i bil. Skal man til Jerusalem med kollektiv transport, må man gå av bussen før checkpointet, stå i kø inne på terminalen, gjennom ganger av gjerder, enveis svingdører av metallstenger, sluses gjennom en svingdør som låses og åpnes av soldatene inne i bodene sine. Noen ganger går den en halv runde og tre-fire personer kommer gjennom, avhengig av hvor mange man får pressa inn i hver ”trekant” av døra. Andre ganger går den mer enn en runde. Mens man venter på å komme gjennom er man vitne til de som må snu og gå tilbake fordi tillatelsene deres ikke er gyldige, eller gode nok, eller de har feil id-kort med. Når du er igjennom legger du bagasjen din på et bånd for gjennomlysning, og går bort til vinduet inn til soldatene. De ser deg ikke i øya, de snakker ikke til deg, stemmen kommer fra en høyttaler på skrå over deg. ”ID-kort!” Jeg holder opp passet mitt på den sida med israelsk visum. ”Picture!” Jeg blar om og viser bildet. Soldaten ser på meg så vidt. Ser litt forvirra ut og stiller et spørsmål, en fullstendig setning i stedet for enstavelses kommandoord. ”Where are you from?” Stemmen kommer fortsatt fra høyttaleren over meg, men det ser ut som han forventer et svar i verbal form. Jeg får meg ikke til å snakke. Lukker passet og viser han forsida på det. ”Norway” prega inn i rødt skinn mot en kald vindusrute i terminalen på Qalandia checkpoint. ”you can go”.  Jeg går.


Al Quds er det arabiske navnet på Jerusalem. På gateskilt står det  ירושלים (Yerushalayim) på hebraisk, Jerusalem på engelsk, og med arabiske bokstaver står det Jerusalem på samme måte som det skrives på hebraisk og i parentes står det Al Quds (آورشايم (القدس

———

Jeg skulle bare møte ei venninne som kom på besøk fra Norge den sommer-dagen i 2009. Arbeidere, studenter og skolebarn må foreta denne prosedyren hver dag. Til skole, til jobb, til universitetet. Hvis de kan. I sommervarme og vinterkulde. En metallisk stemme med kommandoord over høytaleren. Klikket i svingdøra når den åpner seg.

Lånt fra www.un-truth.com

Mer om Qalandia:

4. desember: Shadi, 12 år.

2012 - 9. september - Shadi ved Habla Jordbruksport © Marie Brøske Söderström

Shadi kommer fra landsbyen Arab ar Ramadin al Janubi. Et lite samfunn som ligger i sømsonen like ved bosettingen Alfe Menashe. Skolen Shadi går på ligger i den palestinske landsbyen Habla. Mellom han og skolen går separasjonsbarrieren. Den må han passere to ganger daglig for å komme seg på skolen. Det er ikke Shadi så glad for. Jeg møtte han ved jordbruksporten Habla, det grønne krysset neders til venstre på kartet under.

Shadi liker ikke soldatene på jordbruksporten. De kommer inn i skolebussen når han skal hjem fra skolen på ettermiddagen. Jeg spurte Shadi om han synes de (skolebarna) eller soldatene er sterkest. Etter å ha snakket med mange palestinere, både voksne og barn, har jeg vendt meg til at svaret på den typen spørsmål er «oss», nesten uansett. «Vi» er sterkere fordi vi ikke gir opp, fordi «vi» har retten til dette landet, fordi «vi» ikke lar oss knekke av okkupasjonen, osv. Men Shadi svarer rett fram, litt stille. «De. Soldatene. Jeg er redd dem.» Noen av de andre gutta som også venter ler litt. Jeg ble jo også litt forfjamset. Men Shadi er et barn. En gutt på 12 år. Hans ærlighet må tas vare på. «Fortell meg litt mer?» «Det er våpnene. Jeg liker ikke våpnene. De har de med inn i bussen. Jeg er redd for våpnene.» De andre gutta var stille nå. «Våpnene gjør dem sterkere.»

Takk for at du var ærlig Shadi. Det trenger vi. Palestinerne trenger deg.

2012 - 9. september - Soldater på vakt på Hable jordbruksport © Marie Brøske Söderström

Vil du lese mer om jordbruksporten Habla kan du kikke på tidligere innlegg om/fra Habla.