8. desember: to lys for håp og glede.

I dag ville jeg skrive om håp, gjerne også glede, men aller helst håp. Glede synes jeg aldri det har mangla på blant folk jeg møter i Palestina. Det flommer over av livsglede, vennlighet, humor, umiddelbar tilstedeværelse. Men håp?

Kan jeg skrive om barna, de oppvoksende generasjoner? De gir håp. Men så er det så mange skuffelser. Skolen de går på skal rives. Bussen som kjører de dit er tatt i arrest. De får ikke besøkt sine slektninger. Soldatene raserer huset rett før Eid (se for deg et raid hjemme hos deg på lille julaften).

Kanskje jeg kunne skrive om fredsforhandlinger? De gir håp her hjemme. Høyststående politikere, pressen, diplomater – de klapper unisont og er glade for at «partene igjen kommer til forhandlingsbordet». Men på bakken, hjemme hos Fahime i Azzun Atme, der gir det ikke mye håp. De ser ikke partene rundt forhandlingsbordet. De ser betongen som vokser fram rundt og på jorda deres. De ser trærne sine forsvinne av ut syne. De ser bulldoseren rive trærne opp med røttene.

Jeg tror det må handle om utholdenhet. Stå-på-vilje. Sumud. Om å ikke gi opp. Fortsette å gå framover. Med tyngre bør men med rak rygg. Ja, det kan det handle om. Menneskene som gir håp. Her er noen av dem. Alle bildene både over og under tar deg til innlegg som utfyller bildet eller teksten.

Om Abu Azzam i Jayyous som kjemper og kjemper. Som har fått Israel til å endre murens rute én gang allerede. Nå endrer de den igjen. Landsbyen får tilbake én av de fire brønnene sine. Tre ligger forstatt på den andre siden av muren. Men én brønn, en vannkilde, kan bety alt.

Om Jahalin-beduinene som tok saken i egne hender. Bygget en skole. Jeg vet ikke om den står. Men de fortsatte. Holdt ut.

Om israelske Tal som har tatt mange vanskelige valg. Som har mistet venner, møtt motstand hos sine nærmeste. Og som jobber for å gi israelsk ungdom mulighet til å si nei. Nei til å stå på kontrollposten. Nei til å rive hus. Nei til å skyte tåregass inn i folkemengden.

Om sterke kvinner. Kvinner som lager mat, forteller historier, holder ut.

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede
De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede.

Ja – det kan det handle om. To lys for håp og glede. Og de som holder ut.

4. desember: Shadi, 12 år.

Shadi kommer fra landsbyen Arab ar Ramadin al Janubi. Et lite samfunn som ligger i sømsonen like ved bosettingen Alfe Menashe. Skolen Shadi går på ligger i den palestinske landsbyen Habla. Mellom han og skolen går separasjonsbarrieren. Den må han passere to ganger daglig for å komme seg på skolen. Det er ikke Shadi så glad for. Jeg møtte han ved jordbruksporten Habla, det grønne krysset neders til venstre på kartet under.

Shadi liker ikke soldatene på jordbruksporten. De kommer inn i skolebussen når han skal hjem fra skolen på ettermiddagen. Jeg spurte Shadi om han synes de (skolebarna) eller soldatene er sterkest. Etter å ha snakket med mange palestinere, både voksne og barn, har jeg vendt meg til at svaret på den typen spørsmål er «oss», nesten uansett. «Vi» er sterkere fordi vi ikke gir opp, fordi «vi» har retten til dette landet, fordi «vi» ikke lar oss knekke av okkupasjonen, osv. Men Shadi svarer rett fram, litt stille. «De. Soldatene. Jeg er redd dem.» Noen av de andre gutta som også venter ler litt. Jeg ble jo også litt forfjamset. Men Shadi er et barn. En gutt på 12 år. Hans ærlighet må tas vare på. «Fortell meg litt mer?» «Det er våpnene. Jeg liker ikke våpnene. De har de med inn i bussen. Jeg er redd for våpnene.» De andre gutta var stille nå. «Våpnene gjør dem sterkere.»

Takk for at du var ærlig Shadi. Det trenger vi. Palestinerne trenger deg.

Vil du lese mer om jordbruksporten Habla kan du kikke på tidligere innlegg om/fra Habla.

Skolevei i skuddsona.

Under besøket i Palestina for et par uker siden, besøkte jeg Eirik på plasseringen hans, og fikk være med EAPPI-teamet i Yatta i to dager. Den første dagen høstet jeg korn – og var beskyttende tilstede. Den andre dagen satt jeg i en bil – og var beskyttende tilstede.

Tidlig torsdag morgen kom Mofeed og hentet oss. Han risikerer fengsel for jobben sin. Han er sjåfør for skolebilen som bringer barn fra landsbyer i Masafer Yatta til skolen i Al Fakheit. Israel kaller deler av Masafer Yatta for Firing Zone 918, og har erklært det for lukket militært område. Menneskene som bor her har fått evakueringsordre. Husene som står her har fått evakueringsordre. Veien vi kjører på har rivningsordre. Åtte av de tolv landsbyene som ligger i elller i kanten av området har fullstendig rivning og evakueringsordre. De resterende fire kan få bli, men ikke utbedre eller endre noe. Ingen palestinere har lov til å ferdes her hvis de ikke bor her. Mofeed er en av dem. Bilen har ikke lov til å være der. FN har skrevet et faktaark om de humanitære konsekvensene av skuddsonene på Vestbredden og publisert en oppdatering om at rivning av skolen i al Fagheet såvidt ble unngått.  Eirik (Skolen i Masafer Yatta) og Johan (Helgetur til skytefeltet, Kuler og krutt i South Hebron Hills og Mer kuler og krutt i South Hebron Hills), har skrevet om området før.

I samarbeid med UNICEF har japanske myndigheter gitt en bil til de palestinske selvstyremyndighetene slik at barna kan komme seg trygt på skolen. Trygt. Med en sjåfør som ikke har lov til å være der. På en vei som ikke har lov til å være der. I en bil som ikke har lov til å være der. Til en skole som ikke har lov til å være der. Med doer som har egne rivningsordre. Med lamper som får strøm fra solcellepanel med egne rivningsordre. Fra en landsby som har evakuerings- og rivningsordre. Til en landsby med evakuerings- og rivningsordre.

Kartet viser Yatta øverst i venstre hjørnet. Det «skraverte» området i midten er Firing Zone 918, hele området sørøst for Yatta heter Masafer Yatta. Klikk på kartutsnittet for å komme til FN’s oversiktskart over Hebron-distriktet.

Landsbyen Majaz. Fullstendig evakueringsordre. Her hentes ca. 20 skolebarn i to puljer.

De minste helt bakerst…

…de mellomste i baksetet…

…og på fanget til Eirik i framsetet satt en heldig gutt. Han fikk jeg ikke tatt bilde av, det var trangt i baksetet.

Første pulje med barn slippes av nedi bakken for skolen. Mofeed, Eirik og jeg snur og henter neste pulje. De hentes litt nedi bakken for landsbyen. Så slipper både barna, bilen, sjåføren og utenlanske beskyttende tilstedeværende (som ikke helt greide å stole på japansk teknologi og bilens lave tyngdepunkt), de aller bratteste (sidelengs) bakkene mer enn enn gang.

De minste helt bakerst (og litt på vei mot baksetet)…

…de litt eldre i baksetet…

.. og på fanget mitt.

Andre pulje kjøres helt fram til skolen. Riktig sekk skal til riktig elev. Alle elevene kom trygt fram den dagen. Vi ble ikke stoppet av israelske soldater på veien heller.

Men hvordan gikk det egentlig med bilen?

Puhh! Det gikk visst bra. Den trengte bare litt vann. Her er den på vei tilbake etter at skoledagen er over.

Beskyttende tilstede.

Jeg har tilbragt onsdagen i Yatta, ved Bir al Id, nærmere bestemt på markene til noen av innbyggerne fra Nawaja-familien i Susiya. Der har jeg aller mest gjort dette:

Altså høsta umodent korn, for hånd. Litt fordi det ikke har kommet nok regn, og mest fordi bosetterne i nærheten slipper sauene sine ut på markene til Nawaja-familien og lar dem beite der. Da foretrekker de å høste det umodent og gi det til sine egne sauer istedet.

Det var flere som holdt på med det samme. På bildet under jobber de på en åker litt lengre opp i lia. I bakgrunnen kan man skimte master fra en ulovlig utpost (også ifølge israelsk lov).

Grunnen til at ledsagerne er med på innhøstingen er for å minske risikoen for at bosettere eller soldater skal plage dem. Og dersom de kommer er det i hvertfall noen tilstede som kan dokumentere hva som skjer. Beskyttende innhøsting om du vil.

Denne gjengen her ville egentlig heller snakke med oss enn å hjelpe foreldrene sine med å høste. Men når jeg sa jeg ville ta bilde av at de jobbet istedet var de ivrige til å gå tilbake til arbeidet.

Vi tok en liten rusletur i området og fant Mohannad (det blå i midten av bildet) som var ute og gjetet en saueflokk.

Bygningene i bakgrunnen er kontrollposten Bayt Yattir. Den siste før murens rute slutter helt sør på Vestbredden. Det sies at den er stoppet på grunn av en aksjon av miljøvernere. De ville redde en gaselleflokk som vandrer fra nord til sør og beiter i området.

Mohannads saueflokk derimot, de beiter der Mohannad lar dem beite. Den 10 år gamle gutten hadde god kustus på både sauer, geiter og de ganske nye lammene. Etter en liten prat med han gikk vi tilbake til innhøstingen.

Bak dem ligger bosettingen Mezadod Yehoda.

Etter noen timer kom hæren, men de bare kjørte sakte forbi, snudde like bortafor og kjørte sakte forbi tilbake. Da hæren hadde dratt fortalte de oss at de hadde stoppet dem i arbeidet i går. Det var grunnen til at de hadde ringt og bedt ledsagerne om å komme og bli med dem i dag. De er ikke aleine om det og ikke de første. Eirik har blitt dreven i innhøstingen. Les om en av gangene i innlegget «Tidlig høst«.

De er glade for at vi er der (og for et par ekstra hender til innhøstingen).

De var på vei til skolen.

Onsdag 20. mars ble 27 gutter arrestert på vei til skolen i Hebron. 3 av dem er ennå ikke løslatt. Klikk på bildet for å se video av arrestasjonene. Mange av barna fikk bind for øynene og satt i håndjern. De yngste var 7 år, hverken lærere, foreldre eller advokater fikk komme inn på politistasjonen når de ble avhørt.

I dag kom det en e-post fra EAPPI-kontoret i Jerusalem. De ber oss om å gjøre noe, om å kontakte dem som kan gjøre noe for å få løslatt de siste tre barna.

Du kan også gjøre noe.  Kopier teksten under og send til for eksempel israels ambassadør i Norge, norges ambassadør i Israel, israelske politikere og norske politikere. E-postadresser og mer informasjon finner du i dette dokumentet.

          ____________________________________________________________

Dear Ambassador / Consul General / Prime Minister / Minister / Advocate General,

I am writing you to express my deep concern about an incident that took place in the southern West Bank city of Hebron on Wednesday, 20 March 2013, in which the Israeli Military detained 27 Palestinian children (ages 7-15) during their commute to school.

The minors were handcuffed and blindfolded for hours, questioned, photographed and had their fingerprints taken multiple times without consent and without the presence of parents, legal guardians, lawyers or teachers. Moreover, the children were not informed as to why they were detained, their parents / guardians were not officially informed, and they were detained with other adult detainees.

These practices are unacceptable and clearly violate international law, specifically the Convention on the Rights of the Child, which states that:

• Children should be restrained only if they pose an imminent threat to themselves or to others, and all other means have been exhausted, or as a precaution against escape during transfer, but in all cases, only for as long as is strictly necessary.

• All children should be free from compulsory self-incrimination… The age of the child and the length of the interrogation, the child’s lack of understanding and the fear of unknown consequences may all lead a child to give a confession that is not true

• There must be independent scrutiny of the methods of interrogation. This should include the presence of a lawyer and relative or legal guardian and audio- visual recording of all interrogations involving children.

Though 24 of the children were later released, three of them, Muhamad Al-Razim, Muhamad Burqan and Muhamad Al-Fakhoury (ages 14-15) were transported to the Ofer Military Prison where they are still being detained. I ask that you do everything within your capacities to help release these three boys.

Sincerely,
YOUR NAME/ORGANIZATION

          ____________________________________________________________

Håper du tar deg tid til å signere og å dele det videre. Barn bør få være trygge både på skolen og på skoleveien.

Vil forøvrig også anbefale dokumentaren «Mellom murene» også. Den handler om en gruppe palestinske gutter som har sittet i fengsel. Den ligger ute på nrk nett-tv til 21. april.

Gratulerer medsøstre!

En bildekavalkade over flotte, unge, gamle, store, små, skrukkete, glatte, vakre, rare, modige, livredde, triste, glade, bekymrede, uredde, livsglade, smilende, oppgitte, utholdende kvinner. (De grå ordene har linker til andre innlegg som kan utfylle mer.)

Et barnebarn ble løslatt fra israelsk fengsel denne dagen. Familien feirer, men en mangler  fortsatt.

To unge jenter serverer oss en nydelig frokost/lunsj. Vi er hjemme hos dem fordi de er redde. Utenfor foregår en demonstrasjon og deres hus havner mitt oppi. Tåregassen siver inn gjennom vinduene, flere ganger har den blitt skutt rett inn. Soldatene stormer opp trappa deres og bruker taket som utskytningsrampe.

En bestemor i Izbet at Tabib. Huset har rivningsordre. Det har også skolen barnebarna går på.

En kvinne i tradisjonell palestinsk ‘thob’ i en liten flyktningeleir i Betlehem. Huset og landsbyen hun vokste opp i ligger 20 kilometer unna. Mellom henne og den ligger en katastrofe, årevis med kamp for å få vende tilbake og separasjonsbarrieren.

En ung kvinne. Hun står mellom familiens oliventrær og gjerdet som stenger mot en israelsk bosetting. Under bosettingen og på den andre siden av den lå og ligger flere trær som ga familien dyrebar olje. Snart går separasjonsbarrieren lengre inn på landet deres.

Navnet hennes betyr håp. Her her hun på vei inn i hjemmet hun deler med mor, far og ei søster. Det ligger i Øst-Jerusalem. Det har rivningsordre. Håpet har sittet i fengsel, hun hadde merker på ankler og håndledd da jeg traff henne første gang. Jeg håper huset får stå. Jeg håper håpet seirer.

En stolt bestemor. En beskyttende bestemor. Kvelden før kom israelske soldater og raidet hjemmet deres. Det eneste stedet hun fikk nektet soldatene adgang til, var under denne sovende gutten. De raidet flere hjem den natten.

Flyktningeleiren hun har vokst opp i er grå. Det er ikke smilet hennes.

Dette var et sitrus-tre. Det er revet opp med rot fordi muren skal gå der det sto. Kvinnen og hennes familie har plassert dem som en sørgelund langs veien fra jorda deres mot landsbyen. Veien vil snart være krysset av en betongmur.

Kontrollposten ved Azzun Atme: noen få familier har havnet på utsiden av separasjonsbarrieren. For å komme på skole og jobb må de passere den inn til landsbyen. Mødre og tanter følger skolejenter gjennom tidlig om morgenen.

Qalqiliya kontrollpost: grytidlig søndags morgen. De venter på at porten skal åpne. De skal på jobb. Kvinnene får stå i en egen kø. Mennene er i tusentall, vi telte mellom 1500 – 3500 passeringer de fire første timene den var åpen.

Den store dagen! Mannen kommer fra en annen plass, forbi en av de større kontrollpostene inne på Vestbredden. En fetter er sjåfør for brudeparet, hvis ikke er de redde for at han ikke får passere kontrollposten. Han fikk heldigvis delta i bryllupet.

Hun skulle til Jerusalem for å be en fredag under ramadan. Det gikk ikke. Soldatene på vakt bestemte seg for at de ikke skulle få passere.

Vi besøkte henne morgenen etter at israelske soldater raidet hjemmet hennes i Azzun. En sønn sitter i fengsel. Hun fikk et illebefinnende når de kom og lege måtte tilkalles midt på natten.

Jeg tar meg den frihet å gratulere også på vegne av mine fantastiske medsøstre på teamet i Jayyous. Gratulerer med dagen! Her er blomster fra oss til alle dere! Til kvinner i Palestina, Norge, Uruguay, Sverige, Somalia, Sri Lanka, Afganistan, Danmark, Vietnam, India og alle andre små og store kriker og kroker her på kloden. Vi blir sterkere, modigere, tøffere, vakrere, snillere, mer engasjerte, holder ut lengre, og kjemper hardere hvis vi står sammen, vokser på hverandre, viser at vi setter pris på hverandre og lærer av hverandre.

Hurra for oss!