12. desember: til en stengt port.

Samboeren min, Eirik, har også vært ledsdager. Han var i Yatta, South Hebron Hills fra februar til april i 2013. Når jeg dro for å besøke han var han på besøk på «min» plassering, Jayyous. Der var mye ved det samme. Lørdag morgen var fortsatt dagen for å monitorere Falamya jordbruksport. Det er rart hva man kan få seg til å tenke med nostalgi på, men jeg hadde savna turen til Falamya grytidlig på lørdagsmorgenene. Så etter å ha kommet meg fra flyplassen til Jayyous, tok jeg med meg Eirik på en halvtimes spasertur til Falamya. Der skulle to av ledsagerne på det nåværende teamet være, men vi kom til en stengt port og ingen ledsagere.

2013 - 6. april - Falamya jorbruksport © Marie Brøske Söderström

Bøndene og arbeiderne som skulle inn (ut?) for å jobbe på jorda og som fortsatt sto og ventet kunne fortelle at den hadde vært stengt hele morgenen. Vi henvendte oss til soldatene. Hva var grunnen? Når kom den til å åpne? Den kom ikke til åpne i dag. De kunne ikke si noe om når den skulle bli åpnet igjen. De kunne også fortelle at den var stengt fordi noen hadde tent på porten i går. Sånn vandalisme kan vi ikke ha noe av. Straffen: den skal hvertfall være stengt hele dagen.

Mange bare står og venter. Nye kommer til. Den skulle jo egentlig vært åpen hele dagen. Fra 0700-1900. Men den åpner ikke. Folk er sure. Snakker om hvilke idioter som kan ha gjort det. Om at det sikkert er unggutter fra Jayyous som har gjort det i protest mot muren. Jeg skjønner at de er frustrerte. Det handler jo om å livnære seg. Om å få vannet – høstet – gjett sauene – levert varer.

2013 - 6. april - Falamya jordbruksport © Marie Brøske Söderström

En eldre dame sitter stille, sier ingenting, venter. Mon tro om det var hun som tente på?

———

Etter at gårsdagens innlegg om Azzun Atma var publisert, kom jeg på hva det egentlig skulle handle om. Nemlig beskjeden om at kontrollposten Azzun Atme 1 igjen er operativ. At innbyggerne igjen er isolert fra resten av Vestbredden. Nå er de i tillegg omringet av muren. Og arbeiderne som vi pleide å telle på Azzun Atme 2 om morgenene, og de få vi kunne hjelpe – antagelig nå ikke kom seg dit engang. Har de fått tillatelse til å passere gjennom terminalen i Qalqiliya? Og hva med skolebarna? Og lærerne? I oppdateringen fra EAPPI står det mer om konsekvensene av at kontrollposten igjen er bemannet og kontrollert.

———

Jeg kan godt tåle å komme til en stengt port en dag. Men hvor mange stengte porter kan palestinas sivilbefolkning tåle?

11. desember: utvikling.

I 2008 var jeg med Stop the Wall på en rundtur på Vestbredden for å lære mer om separasjonsbarrieren. En av landsbyene vi ikke besøkte, var Azzun Atme. Grunnen var at muren hadde stengt de ute (inne?) fra det øvrige palestinske samfunnet. Innbyggerne var totalt isolert, dette er det som møtte oss da vi var der i 2008.

Muren ved Azzun Atme pr. 2007

I 2012 holdt jeg til i det samme distriktet. En kontrollpost i Azzun Atme var en av våre ukentlige kontrollposter. Da vi dro dit for å få opplæring var det noe som virket kjent. Vi kjørte nedover en vei, muren gikk på langs. Der bussen i 2008 stoppet svingte vi nå inn. Vi kjørte bare rett gjennom. Azzun Atma gate hadde fått nytt navn. Nå het den Azzun Atma og var gått fra jordbruksport til kontrollpost, til delvis bemannet kontrollpost. Vår jobb var en ny kontrollpost. Azzun Atme 2 kontrollpost. Helt bemannet. Her er kartet vi brukte i 2012.

Kilde: UN OCHA oPt desember 2011

Det var kommet en ny kontrollpost. Vi var der to morgener i uka. Jeg husker jeg ble lettet når jeg skjønte at menneskene i Azzun Atme hadde fått lettere tilgang til andre palestinske landsbyer på vestbredden, men det var en tøff kontrollpost å monitorere. Du kan lese om en av morgenene i En liten forskjell. En annen morgen kom en fortvilet kvinne bort til meg når jeg var på vei til å dra. Hun snakket hektisk og fort og jeg fikk ikke helt med meg alt. Men det handlet om jorda hennes og muren.

Rød hel linje betyr ferdig bygget separasjonsbarriere. Stripla svart linje betyr planlagt rute. Stripla rød linje betyr under bygging. Kvinnen var Fahime, og de som fulgte med på innleggene sommeren 2012 ble godt kjent med både henne og mannen, Abu Zuhdi. De bodde et sted som var gått fra stripla svart til stripla rød. Vi fulgte hele familien tett mens muren buktet seg fram på jorda deres.

Muren ved Azzun Atme pr. desember 2012

Slik ser kartet som er i bruk nå. Det er pr. desember 2012. Jeg er spent på kartet som viser status pr. desember 2013. Jeg glemmer aldri Fahimes øyne når hun beskrev hva hun følte når det viste seg at barrieren mellom dem og trærne deres, jorda deres ble bygget i betong.

2012 - 7. september - Azzun Atme © Marie Brøske Söderström 2009 - 7. september - Azzun Atme © Marie Brøske Söderström

De er én familie, ett sted. FN’s humanitære atlas for de palestinske områdene publiseres hvert år. Det vi brukte var fra 2011, her er 2012. Utviklingen er skremmende. Alle linjer som går fra stripla til hele, svarte til røde, har enorme konsekvenser for ekte mennesker.

Visualizing Palestine - Muren og internasjonal lov

Alle kart er linket til fullversjon PDF fra UN OCHA oPt. Klikk gjerne på andre linker i innlegget også. De fleste er til historier og bilder fra Azzun Atme i perioden de bygget på muren der.

20. desember: muren og sitrontreet

Azzun Atme 07.09,12 kl 1706 © Marie Brøske Söderström

Det er vanskelig å se for seg at krateret der muren skal bygges har vært sitron og guava-lunder. Men et lite tre, i grøfta som betongelementene skal plasseres i, forteller sannheten. Fahime overdrev nok ikke likevel. Langs hele ruta har det før spiret og grodd og jorda har gitt av seg selv. Møtene med familien til Fahime og Abu Zuhdi var av typen som gjorde sterkt inntrykk hver eneste gang. Det var hjerterått å se at betongen bare buktet seg nedover mot deres jordstykke. På vei mot dem hadde den allerede spist av jordstykke etter jordstykke fra andre familier. Håper de, barna og barnabarna er like motstridige som dette lille sitrontreet. Og jeg håper hele separasjonsbarrierens rute en dag igjen dyrkes med oliventrær, sitrontrær, hvete, vill timian, guava, vannmeloner, klementiner, avokado og søte mango.

12. desember: to sider

Azzun Atme 07.09.12 kl 1551 © Marie Brøske Söderström

Muren har to sider. Bildet er tatt underveis i byggeprosessen fra den siden bosetterne vil se når den er ferdig. Siden som vender ut mot palestinerne er helt grå. Flere bilder fra byggeprosessen ser du i innlegget Muren bukter seg fram. Fahime og Abu Zuhdi mister land akkurat her, under og på den andre siden av muren. Oliventrærne deres vil se denne gule mosaikk-siden. De to vil se den grå betongen.

Å vente i soloppgangen..

På forespørsel kommer her et nytt vente-innlegg. Når man står på kontrollposter og jordbruksporter grytidlig på morgenen opptil 7 dager i uka blir det en del soloppgangsbilder. Her er et lite knippe.

12.08.12 kl 0501 © Marie Brøske Söderström

Første mann i køa for å passere Falamya var allerede tilstede da vi kom kl 0455.

Nå, under Ramadan, skal Falamya jordbruksport åpne kl 0500. Første gruppe soldater kom kl 0458. Ti over fem spurte jeg dem om hvorfor de ikke åpna. De venta på militærpolitiet, det er de som har nøklene, sa soldaten. Kl 0523 kom en bil til, disse soldatene hadde de blå vestene som viser at de er militærpoliti.

12.08.12 kl 0536 © Marie Brøske Söderström

Da porten endelig åpna hadde mange flere kommet til og ventet på å få komme inn på jordene sine for å jobbe.

Denne søndagen åpnet soldatene jordbruksporten kl 0533. I følge dem hadde de hatt et problem med bilen. Vi var der dagen før også, da åpna porten kl 0524. De hadde jammen hatt det samme problemet med bilen den dagen også! Merkverdig.

12.07.12 kl 0607 © Marie Brøske Söderström

Piggtråd, blomster og soloppgang ved North Gate en morgen i juli.

Piggtråden venter vel egentlig ikke på noe, men vi kan jo håpe på at den venter på å bli fjernet.

17.07.12 kl 0603 © Marie Brøske Söderström

Menn står sammenpakket i køen foran Azzun Atme 2 kontrollpost.

Gjerdet rundt køen på denne kontrollposten er heldigvis fjernet nå. Det var på tide, mennene minnet meg om krøtter der de sto før, og gjerdet var så ødelagt at flere hadde fått stikk- og kuttskader fra det i trengselen.

09.08.12 kl 0625 © Marie Brøske Söderström

North Gate: En soldat feier grusen på den andre siden av jordbruksporten.

Hver gang når de stenger porten, feier soldatene grusen på «deres» side av porten. Vi forstår ikke helt hvorfor, men den eneste forklaringen vi kan komme på er at de vil se om noen har vært der mens de er borte. Hvorfor de eventuelt vil vite det er heller ikke godt å si. Uansett – tre ganger om dagen feies grusen på den ene siden av jordbruksporten North Gate like utenfor Jayyous.

06.08.12 kl 0636 © Marie Brøske Söderström

En liten del av inngangspartiet til Qalqiliya arbeiderterminal, denne svingdøra er den som brukes av folk som kommer ut av terminalen, inn til Qalqiliya-siden, derfor er den helt tom nå på morgenen.

Som med piggtråden, håper jeg denne arbeiderterminalen venter på å bli overflødig, og at de tusenvis av mennene som hver dag venter på å passere den snart kan sette seg i en bil eller på bussen og bare kjøre på jobb som vanlige mennesker burde kunne.

23.07.12 kl 1933 © Marie Brøske Söderström

En solnedgang måtte også få bli med, her med en bonde som ikke rakk å komme ut fra sømsonen før porten stengte.

På vei opp bakken fra en ekstra-sjekk ved North Gate den siste av de tre åpningstidene for dagen, ropte noen gutter fra oss oppe i lia «Det er noen ved porten! Det er noen ved porten!» Vi snudde og gikk tilbake, og der fant vi Kifr, en bonde fra Falamya. Han kom ett minutt for seint til Falamya Jordbruksport, og soldatene som fortsatt var til stede nektet å åpne porten og slippe han igjennom. Han kjørte avgårde til North Gate i håp om å rekke å komme seg ut der, men han kom for seint, soldatene hadde stengt og var alt dratt. Kifr hadde selv allerede satt igang systemet og hadde snakket med Humanitarian Hotline, og fått beskjed om at noen skulle komme og slippe han gjennom. Vi holdt han med selskap og ventet til vi var sikre på at han faktisk fikk dra hjem og spise ramadan-måltidet Iftar med sin kone hjemme i Falamya. Han inviterte oss med. Vi var litt for slitne den dagen, men jeg tror vi må ringe han en dag og høre om tilbudet står ved lag.

11.08.12 kl 0537 © Marie Brøske Söderström

Falamya en morgen i August.

Piggtrådbilder er et greit tidsfordriv, vi blir jo leie av å vente innimellom vi også.

Abu Zuhdi, 65 år.

Azzun Atme 08.08.12 © Marie Brøske Söderström

Abu Zuhdi er Fahimes mann. Han er en av tre brødre i en søskenflokk på tilsammen 3 brødre og 6 søstre. Jorda vi besøkte sist vi var her, tilhører stort sett denne storfamilien. Abu Zuhdi har tilsammen 77 dunum land. 40 har han mistet for lenge siden, da bosettingen Oferit ble etablert. Inntil relativt nylig hadde de tilgang til noe av jorda gjennom en jordbruksport, men den ble stengt for noen år siden. Bosettingen ligger på jorda hans og bakenfor står fremdeles mange av de 300 oliventrærne han hadde der. Med den nye muren mister han ytterligere 25 dunum med land. Han sitter igjen med 7 på deres side av muren.

Da vi var der sist, den 17. juli, visste de ennå ikke om separasjonsbarrieren kom til å ta form som gjerde eller betongmur. I det vi kom kjørende 8. august, så vi betongen snegle seg nedover åssiden mot deres jord.

Azzun Atme 08.08.12 kl 1557 © Marie Brøske Söderström

Det var trist å se. Når Fahime, Abu Zuhdi og ei av døtrene deres kom, spurte jeg Fahime om hvordan det gikk med henne. «Jeg kom i går, gråt, og dro hjem igjen.» Det er tydelig at hun er fortvilet. Og det er ikke vanskelig å forstå. Utover tapet av land i seg selv, er nå deres største fortvilelse at separasjonsbarrieren tar form som betong. Det betyr at sannsynligheten for at de får en jordbruksport for å kunne fortsette å dyrke de 25 dunumene med land nå er minimal.

Azzun Atme 08.08.12 kl 1612 © Marie Brøske SöderströmDe tar oss med bort til grøfta og veien som er starten på barrieren. De vil vise oss det flotte treet med den svale skyggen hvor de så ofte satt og drakk te. Ved siden av sto den lille stua deres, nå ligger det bare rester av betong og forvridd armeringsjern igjen. På vei bort går vi langs veien som snart vil ligge bak 8 meter høy betong. Noen ymter frampå at det kanskje ikke er lov og at vi ikke burde gå der. Kontant kommer det fra Fahime «Dette er min jord, jeg går hvor jeg vil!»

.

Azzun Atme 08.08.12 kl 1615 © Marie Brøske Söderström

Abu Zuhdi ser på området hvor stua deres sto.

Vi blir litt målløse der vi sitter i skyggen under treet. Kan vi gjøre noe? Jeg vet ikke. I dag skal vi spørre en av bøndene i Jayyuos om hvordan de gikk fram for å få jordbruksportene her. Kanskje kan vi legge press på noen, men tida er så knapp. Abu Zuhdi tror det tar omtrent 10 dager til betongen står mellom dem og jorda si. Mellom dem og den svale skyggen ved fikentreet. Når muren står der kan de ikke engang se det.

Azzun Atme 08.08.12 kl 1702 © Marie Brøske Söderström

Treet vi satt under er det som ligger omtrent midt i bildet. I bakgrunnen ser man bosettingen. Muren kommer til å gå der man skimter en vei som bryter det grønne i bildet.

Både Abu Zuhdi og Fahime er født i 1948, året den palestinske katastrofen – al Nakba, og opprettelsen av den israelske staten, skjedde. Abu Zuhdi kom i januar, før katastrofen, Fahime i november, etter katastrofen. Nå opplever de begge en ny katastrofe, i en alder av 65 år. Hvor lenge kan dette fortsette?

Azzun Atme 08.08.12 kl 1618 © Marie Brøske Söderström

Enn så lenge kan Abu Zuhdi, far til 9, ta en pust i bakken under dette treet. Hvordan han om noen uker blir en «sikkerhetstrussel» forstår jeg ikke.