Dette er ikke en bosetting, det er ingen okkupasjon.

Efrata 30.07.12 kl 1700  © Marie Brøske SöderströmHalvveis i oppholdet som ledsagere var alle ledsagere i gruppe 44 på Mid Term Orientation Week. En av postene på programmet var et besøk til vi bosettingen Efrata hvor vi møtte lederen for det religiøse rådet der, Bob Lang. Han kommer opprinnelig fra USA, men har bodd i Israel de siste 37 årene. Det var et interessant møte. I følge Bob er Efrata et samfunn (community) som håper å få status som by. Det ligger midt mellom Betlehem og Hebron på Vestbredden og er en bosetting som er ulovlig under internasjonal lov (Genevekonvensjon 4, artikkel 49).

Efrata ligger inne i den orange sirkelen. Lengst til venstre i bildet ser man FN’s delelinje (den grønne linjen). Den røde linjen rett ved Efrata er planlagt rute for separasjonsbarrieren. Alt som er lilla i kartet er bosettinger, eller planlagte utvidelser av bosettinger. Kilde: UN OCHA oPt

Men Bob er ingen bosetter, han er en innbygger. Stedet han bor er ingen bosetting, det er et samfunn. Bosetterne er bruer til fred i følge Bob. Jeg er uenig. I følge Angela Godfrey-Goldstein fra blant annet ICHAD og Machsom Watch, er bosetterne per i dag det største hinderet til fred. I følge en rapport fra FN, har bosettervolden økt med 32% fra 2010 til 2011 og med 144% fra 2009 til 2011. Når jeg tenker på Fahime i Azzun Atme som mister jorda si fordi bosettingen i nærheten vil ha en mur, og på Neif som ikke tør å sende barn og barnebarn på markene i frykt for at de skal bli angrepet av bosettere, og på Badi i Yatme som fikk alle sine oliventrær rasert av bosettere, så er det vanskelig å akseptere Bobs idé om at de er en bru til fred.

Efrata 30.07.12 kl 1540 © Marie Brøske Söderström

Bob viser og forteller. Jeg skulle likt å sammenlikne hans kart-bok over Israel/Palestina med UN OCHA sine kart-bøker over det samme området.

Under spørsmålsrunden etter foredraget, drista jeg meg til å spørre Bob om hva innbyggerne i Efrata synes om at deres samfunn ansees som ulovlig under internasjonal lov. Her er Bobs svar i noe forkortet versjon, jeg sender gjerne lydklippet i full lengde til den som måtte ha interesse av det.

First of all, we are not illegal under international law. That’s a lie who gets repeated (…) it’s a lie, ok? We’re legal under international law a hundred percent, wheter you like the fact that we are here or not, that’s one question, but under international law, there is nothing illegal about jews living here. [her stotrer jeg fram «ehm, no but on occupi..»] We’re not occupying! We’re not occupying. Let’s look to understand. Important ones. The last legal before Israel was here, the last legal control of this land was the british mandate. The world recognizes the british mandates control in this area. The british mandate said – We are leaving here on may 1948. The UN came up with a partition plan, that partition plan was cast by the UN assembly, was not something that was forced upon the poplulations. (…). The parties at the time, it was something that we accepted, the arabs living here, plus the arab countries that surround us, did not accept the state of Israel. And they attacked. Ok? Jordan then came under control through the armistice of 1949 of Judea and Samaria or the West Bank. Jordans control of Judea and Samaria was recognized by Britain and by Pakistan. Not even the arab league recognized their control over this land. Israel came under control of this land in 1967, in a defencive war, not an offencive war, we were attacked. ?? told the jordanians not to get involved, but they attacked. We took over Judea and Samaria, so under international law we did not occupy this from a sovereign. Jordan wasn’t a recognized sovereign here, but we took it over. Not in an offensive war that we started, but a defencive war that was forced upon us. So under international law we are also not the occupier. Even if this was a sovereign that was here, but there wasn’t a sovereign here. So we are not occupiers, and this is not an occupation. Whether you believe that we should be here or not, is a second question. But under legal terms, we are not an occupier and this is not an occupation. Ok? That’s the term that everyone throws out there – Israel is illegal occupying the West Bank. Ok? We’ve talked about the term West Bank, and now we have talked about the term occupation. Israel administers Judea and Samaria.

Jeg ble litt målløs der jeg satt, men ok. Han svarte ikke på spørsmålet, men svaret hans gjorde i grunnen det. For innbyggerne i Efrata er det ikke relevant hva verdenssamfunnet mener, de vet at det ikke stemmer, deres sannhet er en annen. Selv om grunnlagene for  samtalen er så forskjellig at det blir litt «god dag mann! – økseskaft», var besøket i Efrata og møtet med Bob Lang viktig og nyttig. Det at virkelighetsforståelsene er så forskjellige og motsettende er nødvendig å vite. Når det gjelder Bob Lang, en utdannet, bereist og intelligent mann, så klander jeg han, han vet at det finnes en annen sannhet enn den han lever etter. Men når det gjelder barna som vokser opp i den virkeligheten og med den sannheten Bob formidler, og som ikke eksponeres for den andre sannheten, så kan man ikke klandre dem. De har ikke valgt sine foreldre, det er det ingen som har. Men jeg håper at Bobs barn, eller kanskje barnebarn, en gang kan si det samme som Bob, men at sannheten er delt og at palestinerne nyter den samme friheten.

Fahime, 65 år.

17.07.12 kl 1635 © 2012 Marie Brøske Söderström

Fahime Abdel Karim Yosef Shekh kom bort til meg en dag vi monitorerte Azzun Atme 2 kontrollpost. Hun ville så gjerne at vi skulle komme og besøke henne på jorda hennes. Den ligger like ved bosettingen Oferit, og nå rammes hun hardt av den nye separasjonsbarrieren som bygges mellom jorda hennes og bosettingen. Tirsdag 17. Juli dro vi for å besøke henne.

Da vi kom dit fant vi ingen og dro på en liten rundtur i området. Den konstante lyden av gravemaskiner som hakker og borrer seg ned i bakken danner lydteppet. Vi vandret gjennom frodige trær og marker, fulle av granatepler, druer, agurker, sitroner og oliventrær. Enda er ikke muren en mur, men ei dyp grøft og en grusvei. Gravemaskinene brer grunnen for å installere gjerdet med bevegelsessensorer.

17.07.12 kl 1520 © 2012 Marie Brøske Söderström

Vi finner til slutt Fahime og mannen hennes. De ønsker oss velkommen og beklager at de ikke kan invitere oss til sitt hus på markene, det ble revet 27. November i fjor. Men vi kan komme inn og sitte i skyggen ved naboen sitt hus. Mannen graver litt i jorda foran døra og fisker fram en nøkkel. Vi setter oss på madrasser på bakken utafor og Fahime begynner å fortelle. Frustrasjonen og smerten hennes ligger utenpå. I de isklare øynene som til tider fylles av tårer. I det furete ansiktet som ser ut til å ha vært fylt av smilerynker men nå ser det ut som bekymringsrynkene vinner stadig større terreng.

13. november 2011 startet de arbeidet. Helt uten forvarsel, ingen rivningsordre, ingen ”Stop Work Order”, ingen forsøk på å kjøpe av henne jorda eller ordre om at den måtte konfiskeres. Noen ganger får jeg følelsen av at jo mindre lovlig ting gjøres, jo vanskeligere er det å motkjempe det juridisk. Hva skal en advokat jobbe med når de bare kommer og starter å bygge?

17.07.12 kl 1654 © 2012 Marie Brøske Söderström

Separasjonsbarrieren i startfasen. I bakgrunnen kan man skimte deler av bosettingen. Fahime forklarer hvor oliventrærne hennes er.

Fahimes land ligger i det øvre venstre «hjørnet» av det blå området på kartet. Hun og familien bor i landsbyen Azzun Atme, og huset de hadde på jorda brukte de først og fremst når de jobba på den. Kontrollposten vi monitorerer er den røde sirkelen. Før var hele landsbyen stengt av ved kontrollposten som er markert med en blå sirkel.   Kilde: Un OCHA oPt

Denne nye delen av separasjonsbarrieren som bygges her blir 4 500 meter lang, 50 meter brei (med grøft, piggtråd, gjerdet (selve separasjonsbarrieren), militær vei, enda ei grøft, enda mer piggtråd). 1500 oliventrær, 9 drivhus, 3-4 vannsisterner og ett rives. Det tar 500 dunum (1 dunum = 1000 m2) fra landsbyens jord, i tillegg kommer jorda de ikke får dyrke på grunn av sikkerhetssonen på 50 – 100 meter, til sammen mister innbyggerne i landsbyen 1000 dunum.

Vi fikk ikke spurt Fahime nøyaktig hvor mange dunums hun mister, men hun har allerede mistet så mye.

Fahime har 9 barn, 5 jenter og 4 gutter. Den ene sønnen bor fremdeles sammen med foreldrene, han har en eller annen mental lidelse, men han jobber hardt på markene. Fahime forteller stolt at resten av barna er gift. Da de rev den lille stua de pleide å være i når de jobba på markene, den som hadde tre rom, hvorav ett et lite kjøkken og ett et lite bad, hvor de noen ganger sov under særlig arbeidssomme perioder under innhøstingen, og hvor de alltid lagde arbeidsmat, ble det for mye for sønnen. Han hadde blitt sint på soldatene og ropt til dem – «Jaha, så dere river dette. Da tar jeg med meg eselet vårt så det kan sove i ditt soverom i stedet!” Soldatene begynte å slå han. Fahime ville ringe etter hjelp, men da truet de med å arrestere sønnen hennes, så hun tok ikke sjansen.

Den lille stua er revet, en vannsisterne er flyttet og ikke mulig å bruke nå, vannrørene er kuttet av, de får ikke lengre vanna trærne og grønnsakene som ligger lengst unna. De har revet opp mange oliventrær allerede, enda flere er sagd rett av, noen ligger nå på andre siden av muren, og enda flere ligger på den andre siden av bosettingen. Da hun tok meg med for å vise oss oliventrærne var ikke tårene bare i øynene lengre. Og jeg kjente jeg kjempet mot mine. Den gamle kona sto der og gråt i frustrasjon, sinne og dyp sorg. ”Når bulldoserne rev opp oliventrærne kjentes det ut som de stakk hånda inn og rev ut hjertet mitt!”

17.07.12 kl 1649 © 2012 Marie Brøske Söderström

Rett fram ligger Oferit. Til høyre i bildet skimtes stubbene av oliventrærne som ble kuttet ned, nye spirer kommer på dem, men det tar årevis før de igjen bærer oliven som gir dyrebar olje.

Neif, 62 år.

05.07.12 kl 1230 © 2012 Marie Brøske Söderström

Neif Omar Rihan kommer fra landsbyen Till i Nablus-regionen. Han har bodd store deler av livet i Qatar, men i 1994 flyttet han tilbake til Till. Han har et firma som eksporterer olivenolje, i hovedsak til Qatar, men også andre land. Den palestinske oljen er kjent for å ha særlig god kvalitet og selges for nesten det dobbelte av oljen fra land som Tyrkia, Jordan og Syria. Landsbyen ligger ikke så langt fra Jordan og han har familie der også, så han reiser jevnlig til Jordan. Oljen kjøres fra Till til grenseovergangen i Jordan hvor den lastes over på lastebiler der.

Vi er på besøk hos Neif fordi bosettere nylig har ødelagt 41 oliventrær. Han har 20 dunum (1 dunum = 1000 m²) jord som ligger like ved bosettingen Gila’d, denne jorda begynte han å dyrke i januar i år. 20 dager etter at han hadde plantet trærne ble 50 av dem knukket rett av eller rykket opp med rota. Han plantet nye trær, og for noen dager siden fikk han den leie beskjeden om at 41 trær var rasert. Når slike ting skjer anmelder palestinerne saken hos den palestinske distriktsoffiseren (DCO), som videresender saken til israelsk DCO. De hadde spurt han hvor mye trærne hadde kostet han. Dette gjorde han oppgitt, «I don’t need money or anything, I need them to stand up with me. I will go back and plant them again, but for how many times do I need to to this? What I want is my rights.»

Bosettingen (utposten) Gila’d på toppen av åskammen, Neifs jord ligger på den andre siden av åskammen.

Neif har 2 sønner og 4 døtre, og til sammen har han 15 barnebarn. På grunn av bosetterne tør han ikke sende barn og barnebarn for å se til jorda, han er redd for at de skal angripe dem. For tre år siden ble to gjetere angrepet i det samme området. Bosetterne var, i følge ordføreren i Till, utkledd som palestinere når de kom. De banket opp gjeterne og brakk armene på dem. Neif forteller oss at den ene enda ikke er helt bra i armen.

05.07.12 kl 1304 © 2012 Marie Brøske Söderström

Neif og to av barnebarna vinker oss avgårde, «maa salame – gå med fred!»

Han presiserer likevel at ingen av disse problemene kommer til å få dem til å slutte å dyrke jorda si. Han er stolt av oljen han produserer og er glad for at han har fått til å eksportere den. Akkurat nå er han likevel litt bekymret, fordi han den 6. april i år ble nektet å passere grensen til Jordan. Han har brødre i Qatar som kan skjøtte bedriften, men han trenger også å dra dit, dessuten bor moren hans i Jordan, så han vil veldig gjerne ha mulighet til å passere. Han har engasjert en advokat i Jerusalem som han håper vil hjelpe han slik at han igjen kan få passere grensa til Jordan.

Denne grenseovergangen er den eneste internasjonale grensen de fleste palestinere har tilgang til, så dersom de ikke får passere den har de ingen vei ut av Vestbredden til resten av verden.