Syria, igjen.

Det gjelder fremdeles. Fortsatt, enda, igjen. Det er en katastrofe, og den ruller og går.

I går publiserte Jan Egeland fra Flyktningehjelpen (NRC) en kronikk i Aftenposten «Hvorfor blir vi ikke opprørt?«. Han stiller noen ubehagelige spørsmål og påpeker noen ubehagelige sannheter om katastrofen som foregår der – og ikke minst om det manglende engasjementet og viljen til verdenssamfunnet.

Og hvem er verdenssamfunnet? Det er de internasjonale organene, det er nasjonale politikere og det er meg. Og deg. Dessuten er det vi som har valgt politikerne. Det er vårt ansvar! Vi må si ifra som menigmann i gata. Vi må si ifra som medmennesker. Vi må si ifra så våre egne politikere skjønner at dette er noe vi ønsker at de jobber med.

I tillegg så må vi hjelpe. Som et stort norsk «vi», som land, kan vi bidra med bistandsmidler og med beskyttelse her hjemme for de som kommer seg ut. Som et litt mindre norsk «vi», som naboer, sambygdinger og arbeidstagere, kan vi bidra med nestekjærlighet, omsorg, et hei, åpenhet og gjestfrihet til de som kommer hit. Som det minste norske «vi», mer et «jeg», kan vi bidra med de samme tingene som over – ved å si ifra til de som tar avgjørelsene for fellesskapet vårt, for det store og det litt mindre «vi’et» at det er viktig for meg, at det større «vi» gjør noe for å lindre lidelsene til de som er utsatt og midt oppe i denne enorme katastrofen. Også kan jeg, den minste bestanddelen av verdenssamfunn-«vi’et», gi penger. Til de som er der på bakken og gjør livreddende arbeid. I Syria, i Jordan, i Libanon, i Irak.

Hvorfor ble dette bildet delt av så mange på mandag? Jeg var en av dem, jeg så det på  twitter når jeg satt på bussen på vei hjem fra jobb. Fikk klump i halsen, det knøt seg i magen, jeg delte det.

https://twitter.com/HalaGorani/status/435429092486156288

Jeg tror vi delte det fordi det treffer så veldig. Snakker direkte til oss og billedliggjør alvoret i det hele. En fire år gammel gutt, på vandring i ørkenen, uten familien sin. Nå ble han gjenforent med familien sin. Og han var ikke mutters aleine slik det kunne se ut. (Se for eksempel NRK sin sak: Marwan (4) flyktet gjennom ørkenen til Jordan, men han var ikke alene.) Men det har ingen ting å si. Han var på et tidspunkt aleine, FN-personell var viktige for at han skulle finne tilbake til familien sin. FN-personell er viktige for at familien hans vil overleve og få dekt grunnleggende behov. Og mange barn kommer helt bort fra familien sin for godt. Eller de er den eneste overlevende etter angrep. Det som berørte så mange med fire år gamle Marwan gjelder tusenvis av barn. Men det er ikke alle det blir tatt bilde av. Alles historie blir ikke delt.

Og så – i dag. SOS Barnebyer har laget en videofilm.

Den treffer. Den deles. Vi vil hjelpe barn som fryser. Det er klart vi vil! Det er klart vi kan! Noen kan hjelpe litt. De aller fleste kan hjelpe med 90 kroner til varme klær. Veldig mange kan hjelpe mye mer. Responsen på innsamlingen min gjennom Norsk Folkehjelp var overveldende og varmet, jeg gjenåpner den og setter nytt mål i dag.

Norsk Folkehjelp -Min aksjon

Som det minste av «vi» kan alle gjøre noe. Økonomisk gjennom for eksempel SOS Barnebyer, NRC Flyktningehjelpen, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, UNICEF eller Redd Barna. I tillegg oppfordrer jeg alle vi «jeg’ene» til si ifra til de større og større «vi’ene».

Jeg sender dette innlegget til politikere i Trondheim. Jeg tror jeg kommer til å tørre å sende det til noen av de nasjonale også. Jeg sender det til deg, venn, kollega og familie. Jeg håper de som kjenner meg vil tørre å si ifra til noen flere. Fordi verdenssamfunnet som vi snakker om, som må gjøre noe, som må handle, gripe inn. Det er meg. Og det er deg. Jeg orker heller ikke hele tida. Men nå og da, og litt her og litt der, så tror jeg at jeg må orke. Og jeg må dele det med noen andre. Nå deler jeg det med deg.

Takk.

15. desember: hjem til jul.

Vi er inne i en tid av året der å være hjemme, å kose seg hjemme, å ordne til jul hjemme, og å dra hjem til jul – er viktig. Det er så godt å komme hjem!

Jeg gleder meg alltid veldig til å komme hjem til jul. Selv etter 10 år i Trondheim, så er det hjemme i huset på Lillehammer som er hjem. Til familien min, til vinter, til julegrøt, til Reisen til julestjernen og strømpe med julegodter og mandariner. Til uenigheter om vi skal spille spill, se på film eller bare prate sammen. Til skitur? eller aketur? Til kjellertrappa som knirker, til lukta av gran når vi tar inn juletreet lille julaften. Til pinnekjøtt? Til lutefisk? Eller ribbe? Til barndomsvenninner og besteforeldre. Til snø som knirker under skoa opp skråninga mot huset. Sånn er det bare med jula. Jeg må hjem.

Den tøffeste opplevelsen jeg hadde med ledsagerprogrammet var på besøk hos teamet som var i Yatta. Vi besøkte en familie som hadde mistet hjemmet sitt.

2012 - 29. august - Anisan © Marie Brøske Söderström

Han tusla rundt på området i solnedgangen den augustkvelden i 2012. For to kvelder siden hadde han hatt et hjem. Den første av de som bodde der som sa noe til meg da vi kom dit, var broren hans (eller var det en fetter) på rundt tre år: «Soldatene kom og ødela hjemmet mitt.»

Den 11. desember kom en pressemelding fra FN’s koordinator for humanitære saker, James W. Rawley:

“I am concerned about the destruction of Palestinian structures in the Jordan Valley yesterday, resulting in the forced eviction, displacement and dispossession of vulnerable Palestinians. Such actions cause human suffering. They also run counter to international law,” said Mr. Rawley. “These demolitions are particularly disturbing as they leave families without shelter and compromise their livelihoods just as weather conditions are deteriorating. These demolitions must be brought to an immediate halt.”

Det han henviser til er rivningen av 30 palestinsk-eide bygninger den 10. desember i år. 41 mennesker mistet hjemmene sine, 26 av dem er barn. Dagen etter raste den verste vinterstormen i manns minne over området. FN kommer med daglige rapporter over situasjonen.

Hittil i år har over 630 bygninger blitt revet. Det er ikke alle som er bolighus, noen er brønner, noen er overbygde innhegninger til buskap, andre er lagerrom for matvarer, mange er familiers hjem. Per 11. desember 2013 var antallet mennesker som er tvangsflyttet i år på grunn av at hjemmene deres rives, 1035 personer. Les mer på OCHA oPt’s sider om Forced Displacement eller kikk på Visualizing Palestine sin grafiske framstilling A Policy of Displacement.

1035 personer har mistet hjemmet sitt. 526 barn har mistet hjemmet sitt. Ikke på grunn av brann, ikke på grunn av jordskjelv, orkan, eller flodbølge, heller ikke på grunn av krig, droner, eller kjemiske våpen. Men på grunn av at en stat har bestemt at hjemmene deres ikke skal være der. Barna skal helst ikke være der. Sauene skal helst ikke være der. De har mistet hjemmet sitt fordi en okkupasjonsmakt ikke vil ha noen mennesker på landområdene de okkuperer. De har mistet hjemmet sitt fordi en bulldoser, gravemaskin og soldater til å beskytte dem (bulldoseren og gravemaskina) kom og reiv det ned.

Twitter og facebook flyter over av julestemning og vinterglede fra Betlehem, Jerusalem og andre plasser i Palestina. Det kan anbefales for en dose julestemning (særlig for de som venter på å dra hjem til innlandsklima)!

https://twitter.com/levantinia/status/412064426217336832

Det ser ut til å bli hvit jul i julens hjemland. Men det er ikke alle som kan dra hjem til jul. Det er tredje søndag i advent.

Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede

De står og skinner for seg selv og oss som er til stede

Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede.

11. desember: utvikling.

I 2008 var jeg med Stop the Wall på en rundtur på Vestbredden for å lære mer om separasjonsbarrieren. En av landsbyene vi ikke besøkte, var Azzun Atme. Grunnen var at muren hadde stengt de ute (inne?) fra det øvrige palestinske samfunnet. Innbyggerne var totalt isolert, dette er det som møtte oss da vi var der i 2008.

Muren ved Azzun Atme pr. 2007

I 2012 holdt jeg til i det samme distriktet. En kontrollpost i Azzun Atme var en av våre ukentlige kontrollposter. Da vi dro dit for å få opplæring var det noe som virket kjent. Vi kjørte nedover en vei, muren gikk på langs. Der bussen i 2008 stoppet svingte vi nå inn. Vi kjørte bare rett gjennom. Azzun Atma gate hadde fått nytt navn. Nå het den Azzun Atma og var gått fra jordbruksport til kontrollpost, til delvis bemannet kontrollpost. Vår jobb var en ny kontrollpost. Azzun Atme 2 kontrollpost. Helt bemannet. Her er kartet vi brukte i 2012.

Kilde: UN OCHA oPt desember 2011

Det var kommet en ny kontrollpost. Vi var der to morgener i uka. Jeg husker jeg ble lettet når jeg skjønte at menneskene i Azzun Atme hadde fått lettere tilgang til andre palestinske landsbyer på vestbredden, men det var en tøff kontrollpost å monitorere. Du kan lese om en av morgenene i En liten forskjell. En annen morgen kom en fortvilet kvinne bort til meg når jeg var på vei til å dra. Hun snakket hektisk og fort og jeg fikk ikke helt med meg alt. Men det handlet om jorda hennes og muren.

Rød hel linje betyr ferdig bygget separasjonsbarriere. Stripla svart linje betyr planlagt rute. Stripla rød linje betyr under bygging. Kvinnen var Fahime, og de som fulgte med på innleggene sommeren 2012 ble godt kjent med både henne og mannen, Abu Zuhdi. De bodde et sted som var gått fra stripla svart til stripla rød. Vi fulgte hele familien tett mens muren buktet seg fram på jorda deres.

Muren ved Azzun Atme pr. desember 2012

Slik ser kartet som er i bruk nå. Det er pr. desember 2012. Jeg er spent på kartet som viser status pr. desember 2013. Jeg glemmer aldri Fahimes øyne når hun beskrev hva hun følte når det viste seg at barrieren mellom dem og trærne deres, jorda deres ble bygget i betong.

2012 - 7. september - Azzun Atme © Marie Brøske Söderström 2009 - 7. september - Azzun Atme © Marie Brøske Söderström

De er én familie, ett sted. FN’s humanitære atlas for de palestinske områdene publiseres hvert år. Det vi brukte var fra 2011, her er 2012. Utviklingen er skremmende. Alle linjer som går fra stripla til hele, svarte til røde, har enorme konsekvenser for ekte mennesker.

Visualizing Palestine - Muren og internasjonal lov

Alle kart er linket til fullversjon PDF fra UN OCHA oPt. Klikk gjerne på andre linker i innlegget også. De fleste er til historier og bilder fra Azzun Atme i perioden de bygget på muren der.

3. desember: en bosetting.

Efrata 30.07.12 kl 1614 © Marie Brøske Söderström

Bildet viser deler av Efrata bosetting mellom Hebron og Betlehem. Det bor ca 500 000 israelske bosettere på okkuprert land. Bosettingene er ulovlige ifølge internasjonal lov. Kort tid etter at Palestina ble tatt opp som observatørstat i FN varslet israelske myndigheter at de ville gi grønt lys for 3000 nye bosetterenheter.

Les gjerne mer om dette i dagens artikkel i klassekampen, på nrk.no og mitt tidligere innlegg om Efrata.

Gratulerer med dagen!

FN har innført «Verdens Jentedag» den 11. oktober hvert år. Å være jente født i Palestina kan være en utfordring. Både fordi du er jente, men for mange først og fremst fordi de er palestinere. Her er et knippe tøffe, søte, flinke, fine jenter jeg møtte under oppholdet mitt.

Abir, Rihaam og Ayat, alle tre er 10 år og går i 5. klasse.

Skoleelever på Habla skole 09.09.12 kl 1143 © Marie Brøske Söderström

Jeg møtte dem i skolegården til Habla Secondary School for Girls, der de venta på at bussen som skulle ta dem gjennom Habla jordbruksport hjem til landsbyen skulle komme.

Utfordring 1: Skoleveien deres gjør at de må passere en millitært bevoktet jordbruksport. Soldatene kommer inn på bussen med våpen og noen ganger gjennomsøker de skolesekkene til jentene, og noen ganger blir de kroppsvisitert. For disse tre er det fortsatt greit, men sosialarbeideren på skolen kunne fortelle at eldre jenter hadde blitt tatt ut av skolen fordi foreldrene ikke ville at de skulle bli utsatt for trakkaseringen på jordbruksporten.

Habla Jordbruksport 09.09.12 kl 1247 © Marie Brøske Söderström

Utfordring 2: Landsbyen disse tre jentene bor i ligger i sømsonen like ved en stor israelsk bosetting. Det gjør at de ikke får byggetillatelser, og flere hus i landsbyen har blitt revet allerede. Det byr også på problemer med å få tak i matvarer og andre nødvendigheter. De må passere kontrolloposten Jaljulia for å komme inn til Qalqiliya for å handle og her åpner de som jobber på kontrollposten alt, fra melkekartonger til vannmeloner.

To trøtte småjenter i landsbyen Kafr Qaddum en fredags morgen.

Kafr Qaddum 06.07.12 kl 0943 © Marie Brøske Söderström

Utfordring: Landsbyen de bor i har blitt avskåret fra hovedfartsåren inn til nærmeste by, Nablus, på grunn av bosettingen Qedumim som ligger rett ved. I litt over et år har innbyggerne demonstrert mot sperringen av veien. Hver fredag blir landsbyen deres gjort om til det som kan minne om en krigssone, med store millitære styrker, tåregass, gummikuler, sjokkgranater, angrep fra alle kanter og masse arrestasjoner under demonstasjonene. Svært mange av landsbyens menn, både unge og gamle er arrestert og stadig flere blir arrestert på nattlige raid gjennom uka også.

Kafr Qaddum 10.08.12 kl 1320 © Marie Brøske Söderström

Soldatene møter som regel opp mannsterke. Bosettingen Qeddumim sees til høyre i bakgrunnen og veien i bildet er den som er stengt litt lenger ned. Les mer i innlegget Kafr Qaddum.

Iman, 6 år

Nisrin, Jahalin 26.06.12 kl 1507 © Marie Brøske Söderström

Iman er lillesøsteren til Nisrin som jeg har skrevet om før. Da jeg møtte henne hadde hun sommerferie, men nå går hun i 2. klasse på «bildekk-skolen» en italiensk organisasjon har bygget sammen med Jahalin-beduinene. Hennes favorittfag på skolen er arabisk.

Utfordring: Skolen hun går på har rivningsordre. Skolen ligger i Område C langs hovedveien ut fra Jerusalem. I September tapte de en rettssak mot innbyggerne i en israelsk bosetting like ved. De vil ha skolen, som er den eneste permanente bygningen, revet. Nå har de en ankesak inne, og håper de vil vinne denne gangen slik at de får beholde skolen. 98 barn fra denne og nærliggende beduin-samfunn går på skolen.

Tre glade jenter i Jayyous.

Jayyous 10.07.12 kl 1800 © Marie Brøske Söderström

I sommerferien arrangerte ungdommer i Jayyous aktiviteter for barna i rådhuset. Vi fikk være med og her er tre glade jenter som har fått ansiktsmaling på slutten av aktivitetskvelden.

Utfordring: Barna i Jayyous har det ganske bra. Nå. Landsbyen har tidligere vært gjenstand for mye oppmerksomhet fra den israelske hæren som har ransaket hus, avfyrt tåregass, vekket innbyggerne midt på natta, sjekket ID-kort osv. I dag er en utfordring den store arbeidsledigheten. En jordbrukslandsby som mister 75% av jorda si er problematisk. Nå har endel fått tillatelser til å dyrke jorda på den andre siden av muren, i sømsonen, men det gjelder gjerne bare en i hver familie. Før jobbet alle på jorda. Hvilken framtid disse jentene går i møte er ikke godt å si.

Imans døtre.

Anisan, South Hebron Hills 29.08.12 kl 1612 © Marie Brøske Söderström

Utfordring: Huset deres er revet. De bor i landsbyen ‘Anisan, i området som kalles South Hebron Hills, som stort sett er definert som område C. Huset til tanta deres er revet, to vannsisterner innbyggerne brukte til å samle regnvann er revet. Seks overbygde saueinnhegninger er også revet. De to jentene er prisgitte at de og foreldrene får bo hos den tanta som fortsatt har husteltet sitt stående.

Anisan, South Hebron Hills 29.08.12 kl 1733 © Marie Brøske Söderström

Framtiden for disse to jentene og svært mange barn i området er veldig usikker. Det rives  mange hus i område C for tiden, og i South Hebron Hills er 12 hele landsbyer truet med fullstendig rivning og evakuering. Les innlegget mitt, «Soldatene kom og ødela hjemmet mitt«, innlegget til Jo Tore «Riving av telt og øydelegging av brunnar«, og Tor Åge sitt innlegg «Skyteområde 918» for mer om disse jentene og om området de bor i.

Hind, 8 år og Hamiis, 5 år.

Azzun 18.07.12 kl 1054 © Marie Brøske Söderström

Utfordring: De bor i Azzun, en landsby hvor den israelske hæren stadig kommer for å arrestere unge gutter og gjennomsøke hus. Huset deres ble gjennomsøkt av soldater med hunder i midten av juli. Lillesøster Hamiis erta storesøster Hind for at hun hadde blitt redd. Noe Hind blånekta for. Svært mange palestinske barn opplever å bli traumatisert på denne måten. Å oppleve at soldater med kamuflasjemaling i ansiktet, store hunder og tunge våpen beleirer huset ditt på natten er noe en åtte-åring har lov til å bli redd av. Les mer om jentene og deres glede over at Eid-presangene deres ikke ble funnet av soldatene her.

Azzun 18.07.12 kl 0836 © Marie Brøske Söderström

Slik kan det se ut når israelske soldater har vært på raid. Bildet er fra et annet hjem i Azzun. Innbyggerne i landsbyen tror hæren bruker landsbyen deres til trening og opplæring av soldater. Det høres for utrolig ut – at de bruker levende mennesker og landsbyer til å trene soldatene sine, arresterer unge gutter som enda ikke er ferdige på skolen, bare for å øve seg på å arrestere. Men dessverre, det skjer. En tidligere soldat i organisasjonen «Breaking the Silence» fortalte oss om da han var med på å ta over hus til militære formål – for å øve seg. Han hadde ikke selv vært med på det han kalte «fake arrests» eller «fake house searches», men han bekreftet at det skjer. Se Ane sitt innlegg «De kom 50 soldater for å arrestere en gutt» for mer om Azzun.

Førsteklassinger i Izbat at Tabib.

Første skoledag, Izbet at Tabib 03.09.12 kl 1015 © Marie Brøske Söderström

Utfordring: Skolen deres har rivningsordre. I Izbet at Tabib har svært mange av bygningene rivningsordre. Det inkluderer skolen disse to sjarmtrollene går på. For jentene i landsbyen er det ekstra problematisk hvis skolen rives fordi mange foreldre vil vegre seg for å sende dem på en skole i en annen landsby. Flere av barna i landsbyen har også rivningsordre på husene de bor i. I fjor ble ett hus revet. Forhåpentligvis blir ingen revet i år. Forhåpentligvis får disse jentene fortsette å gå på skolen sin! Les mer om skolen i disse innleggene «Hvis de river skolen vår, skal vi sitte på ruinene og ha timer» og «En fredelig demonstrasjon«.

Alle disse jentene har like mye rett til skolegang og trygge oppvekstvilkår som jenter i Norge. Det kjemper de for. De jobber for å beskytte skolene sine, de finner små gleder i vanskelige situasjoner og de slutter ikke å drømme om en bedre framtid. Vi må heie på dem og alle andre små, store, tøffe, redde, flinke, bekymra, søte, og sure jenter i verden!

Gratulerer med dagen alle jenter i verden!