17. mai 2014

Klokka er 0800. De første strofene høres utafor. Det er et sykehjem like nedi gata der jeg bor, det betyr «Norge i rødt, hvitt og blått» presis klokka åtte den 17. mai. Så fint! Perfekt måte å bli vekt på, nå rekker jeg å stryke bunadsskjorta også. (Jeg burde sikkert ikke innrømme det her, men den var altså ikke klar i går.)

Så kommer tankene. Her er assosiasjonsrekka mi.

Så utrolig fint at de spiller for de gamle! Det er sikkert kjempeviktig for de. Noen av de har levd under krigen, sett landet ta freden tilbake og gjenoppbygges. Krigen ja. Noen lever i krigen nå. Syria. Den Sentralafrikanske republikk. Afghanistan. Palestinerne «mine». Ikke akkurat krig, men det var Nakba-dagen i forgårs den 15. mai. Søren, jeg skulle jo skrive noe om det. Å markere en vedvarende katastrofe. Vi er så fantastisk heldige her – vi feirer friheten, landet vårt, våren! Jeg skulle ønske alle var så heldige. Tenk å kunne rope hurra for landet sitt!

Et tankehopp. De enslig mindreårige. Å – som de strålte for et år siden! Gutta fra Somalia, Afghanistan og Eritrea. De brede smilene til jentene fra Sri Lanka og Somalia. Stolte, glade. Jeg hadde grua meg litt til å jobbe på nasjonaldagen, men for en nydelig dag det blei. Kankskje en av de beste. Flyktningene her i landet, asylsøkere, asylbarna. Som har flyktet fra krig, fått det til. Er i ferd med å få til et liv, bli en del av landet vi roper hurra for.

Ei mor i byen vår roper ikke hurra. Hun greide det også, komme seg hit, få med seg barna – alle fire. Mannen hadde kommet bort fra dem, men hun fikk seg og barna i sikkerhet i Norge. De har lært seg norsk, gjør det godt på skolen, en engasjert liten familie. Mannen lever! De finner tilbake til hverandre. Livet som var i ferd med å stables på beina igjen nærmer seg komplett. Hele familien er samlet. Men vent – hva sto det i asylpapirene? Beskyttelse, enslig. Enslig? Du er ikke enslig. Mannen din er her igjen. Dere må dra. Takk for besøket. Lykke til. I landet dere kommer fra. Som har vært i krig. Som er i krig. Som ingen av barna har vokst opp i. De har vokst opp i nabolandet. Det har vært en lang flukt, et livslangt forsøk på å lage trygge rammer for en familie.

Jeg blir så sint og trist. Ja, jeg elsker landet mitt! Jeg gjør det. Men det er ikke greit. Vi kan ikke gjøre sånn. Jeg elsker landet mitt fordi det er trygt, fordi jeg er fri, fordi jeg har muligheter, jeg har familien min her, jeg har de jeg er glad i her. Jeg elsker det for at vi også gir beskyttelse. Men mennesker er ikke dokumenter. Ei mor som flykter for å redde restene av en familie – hun må få lov til å glede seg over at mannen lever og at de greier å gjenforenes. Hun er et menneske med de samme organene, med et hjerte, en mage, følelse av kjærlighet, kan kjenne en klump i halsen og at det knyter seg i magen.

I løpet av tankerekka har korpset foran gamlehjemmet spilt gjennom «Ja, vi elsker!» Klumpen i min hals slapp taket med tårer. Litt for dagen, samholdet og feiringen. Men mest for de enorme kontrastene. Hvem bestemmer om du får lov til å prøve å stable livet ditt på beina igjen? Hvem bestemmer om du kan dra til en anna by, et anna land, en anna verdensdel – for å se om akkurat ditt liv kan være bedre der? Det er ingen av oss som kan påvirke hvem vi fødes av og hvor vi fødes.

Jeg ble født på Haukeland sykehus i Bergen for drøyt 30 år siden, av ei norsk kvinne. Jeg kan prøve lykken. Jeg kan flytte til et annet land. Lære noe, oppleve noe. Kanskje bli, kanskje ikke. Kan alltid vende tilbake til mitt hjemland. Jeg har gått på skole. Uten frykt for å bli kidnappet når jeg er der. Uten fare for å bli skutt på skoleveien. Kommer jeg bort fra min elskede i folkehavet i dag kan jeg prøve å finne han igjen. Uten konsekvenser.

Jeg er fri. Jeg er trygg. Haukeland sykehus. Juni 1983. Et land i fred. Norsk mor. Takk!

Gratulerer med dagen!