4. desember: Shadi, 12 år.

2012 - 9. september - Shadi ved Habla Jordbruksport © Marie Brøske Söderström

Shadi kommer fra landsbyen Arab ar Ramadin al Janubi. Et lite samfunn som ligger i sømsonen like ved bosettingen Alfe Menashe. Skolen Shadi går på ligger i den palestinske landsbyen Habla. Mellom han og skolen går separasjonsbarrieren. Den må han passere to ganger daglig for å komme seg på skolen. Det er ikke Shadi så glad for. Jeg møtte han ved jordbruksporten Habla, det grønne krysset neders til venstre på kartet under.

Shadi liker ikke soldatene på jordbruksporten. De kommer inn i skolebussen når han skal hjem fra skolen på ettermiddagen. Jeg spurte Shadi om han synes de (skolebarna) eller soldatene er sterkest. Etter å ha snakket med mange palestinere, både voksne og barn, har jeg vendt meg til at svaret på den typen spørsmål er «oss», nesten uansett. «Vi» er sterkere fordi vi ikke gir opp, fordi «vi» har retten til dette landet, fordi «vi» ikke lar oss knekke av okkupasjonen, osv. Men Shadi svarer rett fram, litt stille. «De. Soldatene. Jeg er redd dem.» Noen av de andre gutta som også venter ler litt. Jeg ble jo også litt forfjamset. Men Shadi er et barn. En gutt på 12 år. Hans ærlighet må tas vare på. «Fortell meg litt mer?» «Det er våpnene. Jeg liker ikke våpnene. De har de med inn i bussen. Jeg er redd for våpnene.» De andre gutta var stille nå. «Våpnene gjør dem sterkere.»

Takk for at du var ærlig Shadi. Det trenger vi. Palestinerne trenger deg.

2012 - 9. september - Soldater på vakt på Hable jordbruksport © Marie Brøske Söderström

Vil du lese mer om jordbruksporten Habla kan du kikke på tidligere innlegg om/fra Habla.

1. desember: en skolevei

Hable Jordbruksport 09.09.12 kl 1216 © Marie Brøske Söderström

Tre skolegutter fra Habla Primary School for Boys venter på at bussen som skal kjøre dem gjennom Habla Jordbruksport skal komme. I bakgrunnen venter soldater fra den israelske hæren på å åpne porten. Guttene er fra landsbyen Arab ar Ramadin al Janubi, en palestinsk landsby i sømsonen.

Darwish, 12 år.

En varm morgen, tirsdag 14. august står Darwish fra Qalqiliya ved Habla jordbruksport sammen med sin gamle bestemor. Deler av familien bor på den andre siden av separasjonsbarrieren. Den siste måneden har Israel lettet på restriksjonene for palestinere på vestbredden når det gjelder tillatelser til å besøke slektninger som bor utenfor vestbredden. Darwish og bestemoren er to av dem som har fått tillatelse.

Darwish og bestemoren måtte vente på sin tur i solsteiken, men så fikk de gå inn i «boden» hvor de kontrollerer ID-kort og tillatelser. Etter ei stund ser vi bestemoren gå videre på den andre siden av jordbruksporten. Darwish kommer tilbake. Jeg går bort til han og spør hva som skjedde. «De returnerte meg.» – Hva med bestemoren din da? «Hun skal møte onkelen min og gi han noen greier, så kommer hun tilbake.» Ok, sier jeg. Så det er ikke så viktig at du får passere? «Nei, ikke egentlig.» Men Darwish ser ganske trist ut, så jeg spør igjen. Men hva skulle du egentlig på andre siden da? «Jeg skal besøke onkelen min, han har fått ei jente. Jeg har fått ei lita kusine.» Åja, så hyggelig! Har du besøkt henne før? «Nei, i dag var første gangen. Jeg har fått tillatelse.» Jøje meg tenker jeg, det høres da virkelig ut som det er viktig for han å passere. Jeg kjenner jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt det jeg sa, og føler et ekstra ansvar for å hjelpe han. I følge Darwish er problemet at han ikke har med seg fødselsattesten sin. Soldatene ved inngangen til porten bekrefter problemet. Så vidt jeg vet, så skal man ikke behøve tillatelse til å krysse jordbruksportene hvis man er under 16 år. Darwish er 12. Jeg ringer Humanitarian Hotline og forklarer saken. Han har jo tilogmed tillatelse, det burde ikke være noe problem. Jeg blir satt over til soldaten inne i boden, men der høres det ut som jeg bare blir lagt igjen på en pult eller noe.

Jeg ringer igjen, stemmen i den andre enden sier at soldaten inne i boden ikke snakker engelsk. Og de trenger ID-nummeret hans. Jeg spør Darwish, men han er bare 12, så han har ikke ID-kort, men nummeret hans er skrevet på tillatelsen. Tillatelsen er sammen med bestemoren på den andre siden. Dum som jeg er spør jeg soldaten ved porten om Darwish får springe over og hente papiret, men det er selvfølgelig ikke greit. På impuls spør jeg henne om kanskje jeg kan få gå? Til min store overraskelse så får jeg det. Men – jeg må forte meg, porten stenger om 10 minutter, og blir jeg stengt inne (eller ute?) på den andre siden er det mitt problem. Det får gå, og jeg spaserer gjennom og inn på den andre siden, men finner ingen bestemor.

Jeg går tilbake og snakker med Darwish. Han ringer sin bestemor. Hun er visst helt i enden av veien på andre siden, og venter på onkelen ved hovedveien. Det er 4 minutter til porten skal stenge. Soldaten ser strengt på meg, men jeg tar sjansen. Det er fortsatt noen biler, et esel og et knippe menn som venter på å passere. Og skulle jeg bli låst inne (ute?) er det ikke verdens undergang. Jeg har tross alt et norskt pass, og kan passere kontrollposten  bosettere og de med israelsk ID-kort bruker. Jeg småløper avgårde og synes veien var lang. I enden ser jeg den gamle kona, med hvitt skaut og en svart brodert palestinsk thob. Jeg løper bort til henne, hun rekker meg en liten pose med tillatelsen, slenger et kyss etter meg og takker. Jeg prøver å formidle at jeg ikke aner om det kommer til å hjelpe, men at vi får krysse fingrene og håpe på det beste. En av bilene som ventet på å passere har tatt meg igjen, han snur bilen og tilbyr meg å kjøre meg tilbake. Ja gjerne! Det er to minutter til porten stenger. I bilen ringer jeg Humanitarian Hotline igjen, gir dem ID-nummeret. Det burde holde, da kan hun bekrefte fødselsdatoen hans, og så får han forhåpentligvis passere. Ring igjen om 5 minutter, sier hun.

Tilbake hos Darwish, gir jeg han tillatelsen. Det jeg kan forstå av den, er bildet av Darwish, datoene den er gyldig og ID-nummeret hans. Resten er på hebraisk og arabisk. Jeg ber Darwish gå inn og forsøke på nytt, vi har ikke tid til å vente fem minutter for å ringe tilbake. «Jamen, de snakker bare hebraisk, jeg skjønner ikke hva de sier til meg.» Prøv likevel, sier jeg, vi venter her. Kanskje har de allerede snakket med dem og det er greit. Tiden går, men der – der går han ut på andre siden. Puhh! Men vent litt, han blir stående med tre soldater på andre siden. Hva er det nå da? Jeg ringer igjen, kvinnestemmen forklarer meg at tillatelsen hans ikke er til denne jordbruksporten men en annen kontrollpost. Hva? Men bestemoren fikk jo gå igjennom? Har de fått tillatelse til to forskjellige passeringer? Jeg blir frustrert og greier ikke la være å gi uttrykk for frustrasjonen. Han er 12 år! Han skulle ikke behøvd å få tillatelse i utgangspunktet. Kan du ikke bare be dem om å slippe han igjennom? «Nei, det kan jeg ikke.»

Darwish kommer gående tilbake mot oss. Denne gangen er snevet av håp borte fra ansiktet hans. Soldatene som står nærmest oss forklarer oss at «Herregud – er det så innmari vanskelig? Det er forskjellige farger på de forskjellige tillatelsene. Hans er brun, han må gjennom arbeiderterminalen ved Qalqiliya.» Jamen han er 12 år, sier jeg. Hvordan kan du forvente at han kan disse tingene? «Vi gjør bare jobben vår.» De låser opp porten fra innsiden og slipper Darwish ut (inn?). Jeg smiler oppgitt til han og forteller at vi er lei oss for at det ikke gikk. Jeg forklarer han at tillatelsen er til en annen kontrollpost, og at hvis han vil så kan vi kjøre han dit på veien tilbake, men vi må snakke med bestemoren først. Hun sier at det er for seint og at hun ikke vil at han skal passere Qalqiliya aleine. Vi kjører Darwish hjem.

I det han går ut av bilen og vi kjører videre, kommer tårene. Jeg vet det er et mikroskopisk problem i forhold til mye annet her. Men det gjør så vondt. En spent 12-åring har kjøpt presanger og klær til sin nye kusine. Kunne ikke bare soldatene fortalt det med tillatelsen med en gang? Måtte vi holde på i en time for å skaffe til veie fødselsdatoen hans først? En time med håp til en spent gutt? For så å få beskjed om at problemet er noe helt annet.

I går ettermiddag ringte en litt sjenert og (tror jeg) flau 12-åring til meg. «Det er Darwish, fra Habla. Ehm, jeg ville bare takke deg for det fine dere gjorde for meg i går.»

Dyr som venter..

Inspirert av to gode venner som samler på nips og porselen av «dyr som spyr» (som melkemugge av ei ku osv..) kommer her et innlegg om dyr som venter. Dyra på jordbruksportene er en god unnskyldning for å ta bilder, også er det jo hyggelig med dyr da!

23.06.12 kl 0544 © Marie Brøske Söderström

Denne flotte kua venta ganske utolmodig sammen med kalven sin på å få passere Falamya jordbruksport. I bakgrunnen sees bygningen palestinerne går gjennom hvor de sjekker ID-kortene deres.

23.06.12 kl 0546 © Marie Brøske Söderström

Jeg venta også, og slo ihjel tida med en liten fotoshoot, kua poserte villig!

10.07.12 kl 0716 © Marie Brøske Söderström

Eslenes stahet har blitt til tolmodighet tror jeg. De venter og venter, på å passere, på å bli kontrollert, og her – på at eieren som har passert inn fra sømsonen skal bli ferdig med å prate med mennene som venter på å komme inn til sømsonen.

21.07.12 kl  0735 © Marie Brøske Söderström

Sauer og geiter er alltid en ekstra utfordring for oss å telle, de har en tendens til å virre rundt, og ekstra vanskelig blir det når noen av dem bøyer hodet ned. Alle fikk heldigvis passere.

21.07.12 kl 0610 © Marie Brøske Söderström

Et føll tjores til gjerdet på vei inn til jordbruksporten, det må vente på at eieren skal gjennom ID-kontrollen og komme ut igjen og hente det.

17.07.12 kl 1810 © Marie Brøske Söderström

Denne geita venter strengt tatt ikke på noe, men jeg synes den var så pen så den måtte få bli med likevel.

Habla, jordbruksport nr. 1393

17.07.12 kl 0733 © 2012 Marie Brøske Söderström

Kvinner og menn venter på å få komme gjennom.

På tirsdager og fredager monitorerer vi Habla Jordbruksport fra kl 07-09. Den er åpen to timer på morgenen og en time to ganger til iløpet av dagen. Habla fungerer både som jordbruksport og en liten kontrollpost, mange av dem som passerer er ikke bønder men arbeidere som har jobb i Israel. I tillegg brukes den av befolkningen som bor i søm-sonen, men som har jobb eller går på skole på palestinsk side av separasjonsbarrieren. Blant annet brukes den av barna i landsbyen Arab ar Ramadin al Janubi som ligger i sømsonen. Nå er det skoleferie, så vi har ikke møtt barna, men våre kontakter forteller at det er en svært vanskelig situasjon for disse barna fordi de må passere på bestemte tidspunkt. Det gjør at de aldri har mulighet til å være med på aktiviteter med de andre elevene utover skoletiden, ei heller være med på utflukter som kan bety at de kommer litt seinere tilbake enn vanlig. Borgermesteren i Habla forteller oss at disse barna har større problemer på skolen enn gjennomsnittet, de er mer urolige, har konsentrasjonsvansker og adferdsproblemer. Når det ikke er skoleferie er en av oppgavene våre å følge disse barna gjennom på morgenen.

17.07.12 kl 0747 © 2012 Marie Brøske Söderström

Piggtråd kan brukes til så mangt, her: som sykkelstativ.

I dag var det færre som passerte Habla enn det pleier å være på tirsdager, så det var ingen store problemer. En av soldatene som var der ser ut til å være godt likt av de som passerer, han er også hyggelig mot oss og småprater og spøker. På et tidspunkt så det ut som at de hadde et lite språkkurs mens de venta, han lærte dem hebraisk og de lærte han arabisk. Det er godt å se at kommunikasjonen på kontrollpostene og jordbruksportene kan være av det hyggelige slaget også – og se at soldater og palestinere smiler oppriktig til hverandre. Sjåføren vår sa at han stadig overhører at folk er glade for å se «den store smilende soldaten» når de ankommer Habla. Likevel – han gjør jobben sin, i dag ble en mann med en gutt i starten av tenåra og en hest returnert fordi mannen hadde tenkt å la gutten og hesten passere aleine. Det gikk visst ikke an. I følge soldaten må man være eldre enn 45 år for å kunne passere med hest eller esel. Denne loven virker noe inkonsekvent, vi har sett flere unge menn passere til hest eller med esel på andre jordbruksporter etter at han fortalte oss om denne nye loven sist gang vi traff på han på Habla jordbruksport. Hittil har vi bare opplevd at denne ene soldaten nekter folk å passere av denne grunnen. Uforutsigbarheten i lovene og reglene virker å være en av de vanskeligste tingene for palestinerne på kontrollpostene og jordbruksportene. De sier stadig at det alltid avhenger av humøret til soldatene. «Den store smilende soldaten» virket å være i godt humør, men likevel gikk det ikke denne dagen.

17.07.12 kl 0808 © 2012 Marie Brøske Söderström

Mange passerer Habla med blomster og trær, enten for å plante på jorda si eller for å selge i Israel.