Darwish, 12 år.

En varm morgen, tirsdag 14. august står Darwish fra Qalqiliya ved Habla jordbruksport sammen med sin gamle bestemor. Deler av familien bor på den andre siden av separasjonsbarrieren. Den siste måneden har Israel lettet på restriksjonene for palestinere på vestbredden når det gjelder tillatelser til å besøke slektninger som bor utenfor vestbredden. Darwish og bestemoren er to av dem som har fått tillatelse.

Darwish og bestemoren måtte vente på sin tur i solsteiken, men så fikk de gå inn i «boden» hvor de kontrollerer ID-kort og tillatelser. Etter ei stund ser vi bestemoren gå videre på den andre siden av jordbruksporten. Darwish kommer tilbake. Jeg går bort til han og spør hva som skjedde. «De returnerte meg.» – Hva med bestemoren din da? «Hun skal møte onkelen min og gi han noen greier, så kommer hun tilbake.» Ok, sier jeg. Så det er ikke så viktig at du får passere? «Nei, ikke egentlig.» Men Darwish ser ganske trist ut, så jeg spør igjen. Men hva skulle du egentlig på andre siden da? «Jeg skal besøke onkelen min, han har fått ei jente. Jeg har fått ei lita kusine.» Åja, så hyggelig! Har du besøkt henne før? «Nei, i dag var første gangen. Jeg har fått tillatelse.» Jøje meg tenker jeg, det høres da virkelig ut som det er viktig for han å passere. Jeg kjenner jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt det jeg sa, og føler et ekstra ansvar for å hjelpe han. I følge Darwish er problemet at han ikke har med seg fødselsattesten sin. Soldatene ved inngangen til porten bekrefter problemet. Så vidt jeg vet, så skal man ikke behøve tillatelse til å krysse jordbruksportene hvis man er under 16 år. Darwish er 12. Jeg ringer Humanitarian Hotline og forklarer saken. Han har jo tilogmed tillatelse, det burde ikke være noe problem. Jeg blir satt over til soldaten inne i boden, men der høres det ut som jeg bare blir lagt igjen på en pult eller noe.

Jeg ringer igjen, stemmen i den andre enden sier at soldaten inne i boden ikke snakker engelsk. Og de trenger ID-nummeret hans. Jeg spør Darwish, men han er bare 12, så han har ikke ID-kort, men nummeret hans er skrevet på tillatelsen. Tillatelsen er sammen med bestemoren på den andre siden. Dum som jeg er spør jeg soldaten ved porten om Darwish får springe over og hente papiret, men det er selvfølgelig ikke greit. På impuls spør jeg henne om kanskje jeg kan få gå? Til min store overraskelse så får jeg det. Men – jeg må forte meg, porten stenger om 10 minutter, og blir jeg stengt inne (eller ute?) på den andre siden er det mitt problem. Det får gå, og jeg spaserer gjennom og inn på den andre siden, men finner ingen bestemor.

Jeg går tilbake og snakker med Darwish. Han ringer sin bestemor. Hun er visst helt i enden av veien på andre siden, og venter på onkelen ved hovedveien. Det er 4 minutter til porten skal stenge. Soldaten ser strengt på meg, men jeg tar sjansen. Det er fortsatt noen biler, et esel og et knippe menn som venter på å passere. Og skulle jeg bli låst inne (ute?) er det ikke verdens undergang. Jeg har tross alt et norskt pass, og kan passere kontrollposten  bosettere og de med israelsk ID-kort bruker. Jeg småløper avgårde og synes veien var lang. I enden ser jeg den gamle kona, med hvitt skaut og en svart brodert palestinsk thob. Jeg løper bort til henne, hun rekker meg en liten pose med tillatelsen, slenger et kyss etter meg og takker. Jeg prøver å formidle at jeg ikke aner om det kommer til å hjelpe, men at vi får krysse fingrene og håpe på det beste. En av bilene som ventet på å passere har tatt meg igjen, han snur bilen og tilbyr meg å kjøre meg tilbake. Ja gjerne! Det er to minutter til porten stenger. I bilen ringer jeg Humanitarian Hotline igjen, gir dem ID-nummeret. Det burde holde, da kan hun bekrefte fødselsdatoen hans, og så får han forhåpentligvis passere. Ring igjen om 5 minutter, sier hun.

Tilbake hos Darwish, gir jeg han tillatelsen. Det jeg kan forstå av den, er bildet av Darwish, datoene den er gyldig og ID-nummeret hans. Resten er på hebraisk og arabisk. Jeg ber Darwish gå inn og forsøke på nytt, vi har ikke tid til å vente fem minutter for å ringe tilbake. «Jamen, de snakker bare hebraisk, jeg skjønner ikke hva de sier til meg.» Prøv likevel, sier jeg, vi venter her. Kanskje har de allerede snakket med dem og det er greit. Tiden går, men der – der går han ut på andre siden. Puhh! Men vent litt, han blir stående med tre soldater på andre siden. Hva er det nå da? Jeg ringer igjen, kvinnestemmen forklarer meg at tillatelsen hans ikke er til denne jordbruksporten men en annen kontrollpost. Hva? Men bestemoren fikk jo gå igjennom? Har de fått tillatelse til to forskjellige passeringer? Jeg blir frustrert og greier ikke la være å gi uttrykk for frustrasjonen. Han er 12 år! Han skulle ikke behøvd å få tillatelse i utgangspunktet. Kan du ikke bare be dem om å slippe han igjennom? «Nei, det kan jeg ikke.»

Darwish kommer gående tilbake mot oss. Denne gangen er snevet av håp borte fra ansiktet hans. Soldatene som står nærmest oss forklarer oss at «Herregud – er det så innmari vanskelig? Det er forskjellige farger på de forskjellige tillatelsene. Hans er brun, han må gjennom arbeiderterminalen ved Qalqiliya.» Jamen han er 12 år, sier jeg. Hvordan kan du forvente at han kan disse tingene? «Vi gjør bare jobben vår.» De låser opp porten fra innsiden og slipper Darwish ut (inn?). Jeg smiler oppgitt til han og forteller at vi er lei oss for at det ikke gikk. Jeg forklarer han at tillatelsen er til en annen kontrollpost, og at hvis han vil så kan vi kjøre han dit på veien tilbake, men vi må snakke med bestemoren først. Hun sier at det er for seint og at hun ikke vil at han skal passere Qalqiliya aleine. Vi kjører Darwish hjem.

I det han går ut av bilen og vi kjører videre, kommer tårene. Jeg vet det er et mikroskopisk problem i forhold til mye annet her. Men det gjør så vondt. En spent 12-åring har kjøpt presanger og klær til sin nye kusine. Kunne ikke bare soldatene fortalt det med tillatelsen med en gang? Måtte vi holde på i en time for å skaffe til veie fødselsdatoen hans først? En time med håp til en spent gutt? For så å få beskjed om at problemet er noe helt annet.

I går ettermiddag ringte en litt sjenert og (tror jeg) flau 12-åring til meg. «Det er Darwish, fra Habla. Ehm, jeg ville bare takke deg for det fine dere gjorde for meg i går.»