13. desember: prøv lykken!

Kan fredag den 13. bli en lykkedag?

Jeg er overraska og veldig veldig glad over at så mange følger med på min alternative adventskalender. Tusen takk til deg som leser – og en ekstra takk for tilbakemeldinger i forskjellige kanaler. Jeg skriver fordi jeg gjerne vil dele opplevelser, historier og kunnskap fra og om livene til den palestinske befolkningen. Så – jeg vil så gjerne nå ut til enda flere!

Jeg har lest diverse blogger lenge, og har skjønt at små og store konkurranser er lurt for å utvide leserkretsen. Jeg ville prøve meg på det samme i innlegget med julegavetips, og jeg tror faktisk det virka! Jeg fikk mer tilbakemelding og flere leste både det og andre luker.

Takk til dere som var med på lotteriet! Det blei Tora som vant boka Banksy – Wall and Piece. Gratulerer Tora!

Gratulerer Tora! © Marie Brøske Söderström

Så nå prøver jeg meg igjen. Denne gangen i et eget innlegg. I dag er det en liten skjønnhetspakke på Palestinsa-vis som loddes ut. Det er oliven-såpe, skrubb og et par øredobber. Såpa er laga i Nablus, nord på Vestbredden og både den og skrubben er kjøpt i Ramallah. Øredobbene har en mynt fra peroioden med Britisk mandat. (Jeg er ikke sikker på om det er ekte mynter eller kopier, men de er 1 mils-mynter.) De er kjøpt i Hebron.

Fredag den 13. © Marie Brøske Söderström

Hvis du vil ha det i posten (og hvis du synes at flere burde ta en titt på julekalenderen), er det følgende som må til:

  • Tips og del en av lukene med noen, for eksempel på facebook, e-post eller bare fortell om det.
  • Når det er gjort må jeg få vite det i kommentarfeltet, til dette innlegget og skriv også hvorfor det blei akkurat den luka (eller innlegget).

Vi er halvveis i adventstiden. Minner om hvorfor jeg skriver kalenderen: Jeg vil prøve å hver dag mot jul gi et ansikt til noen som venter, et bilde på noe som venter. Kanskje kan vi gjøre noe for å gjøre ventetiden kortere? Gjøre ventetiden mer til å holde ut? Vi må i det minste tørre å vite. Tørre å se.

Jeg trekker mandag ettermiddag. Lykke til!

9. desember: vi tenner det for håp

Old Church, Nablus 05.08.12 kl 0951 © Marie Brøske Söderström

Det er andre søndag i advent og i kirker og hjem over hele verden tennes det andre lyset, det tennes for håp. Vi var i kirka i Nabus hver søndag for å vise støtte til den kristne minoriteten i Palestina. Her representert ved to nydelig flotte damer i den gamle kirka i Nablus.

En gave fra det amerikanske folket?

Når man bor og forflytter seg på Vestbredden kan man ikke unngå å legge merke til alle skiltene og plakettene som viser hvem som har betalt for veistykket, vannanlegget, kyllingfabrikken, fortauet og så videre. USAID er en av de store aktørene.

Her er det en klinikk i byen Tulkarm som har blitt rehabilitert med finansiering fra det amerikanske folket til nytte og glede for det palestinske folket.

26.08.12 kl 1706 © Marie Brøske Söderström

Med generøs støtte fra det amerikanske folket (denne gangen er det vel og merke opplyst at det er gjennom USAID) har en barnehage i Nablus blitt rehabilitert og oppgradert. Prosjektet er implementert av Redd Barna.

05.08.12 kl 0941 © Marie Brøske Söderström

05.08.12 kl 0942 USAID Barnehage Nablus © Marie Brøske Söderström

Veien mellom Jayyous og Tulkarm er en gave fra det amerikanske folket til det palestinske. Hverken mer eller mindre. Den er ikke finansiert av amerikanerne eller gitt gjennom USAID, det er en gave fra det amerikanske folket til det palestinske.

11.08.12 kl 1701 USAID Jayyous-Tulkarm vei © Marie Brøske Söderström

Det er også Highway 60 mellom Burqeen og Kufr Qud i nærheten av Jenin. En gave.

12.08.12 kl 1102 USAID vei © Marie Brøske Söderström

Også til befolkningen i Jayyous har det amerikanske folket sett behov for å gi gaver.

21.07.12 kl 1248 USAID Jayyous © Marie Brøske Söderström

Hvilke vegger eller murer det er snakk om forsto jeg ikke, men her er et bilde av veiskuldra amerikanerne har gitt til Abu Azzam, Noor og andre innbyggere i Jayyous.

21.07.12 kl 1249 USAID fortauskant Jayyous © Marie Brøske Söderström

Jeg tror ikke det amerikanske folket vet at de har rehabilitert en klinikk i Tulkarm. Jeg tror ikke det amerikanske folket vet at de har bygget fortauskanter i den palestinske landsbyen Jayyous. Jeg tror heller ikke de vet at tåregassen de produserer regner over innbyggerne i Kafr Qaddum, Nil’in, Nabi Saleh og Bil’in hver fredag. Jeg tror ikke de vet at de betaler millioner av skattedollar til bygging av separasjonsbarrieren og til den israelske hæren. Men myndighetene vet det. Midtøsten-avdelinga til USAID vet det. De som lager USAID-skiltene vet det, og de vet at det amerikanske folket ikke vet. De samme menneskene vet også hvor generøse bidrag det amerikanske folket gir gjennom skatteseddelen sin til den israelske okkupasjonen.

Jeg tror den beste gaven det palestinske folket kunne fått fra det amerikanske folket er kunnskap. Om det amerikanske folket visste. Om de fikk bli kjent med barna som går på barnehagen i Nablus, om de fikk møte unggutta som henger på hjørnet ved fortauskantene i Jayyous, om de fikk kjenne tåregassen stikke i nesa flere hundre meter unna der den landa, om de fikk spise lunsj med familien i Kafr Qaddum samtidig som israelske soldater bruker taket deres som utskytningsbase for gummikuler, sjokkgranater og tåregass, om de fikk kjøre fra Tulkarm til Jayyous en sein sommerdag og se den vakre utsikten, der solnedgangen speiles i horisonten og vitner om at det er havet man ser, sammen med en palestiner som ikke kan dra dit.

Neif, 62 år.

05.07.12 kl 1230 © 2012 Marie Brøske Söderström

Neif Omar Rihan kommer fra landsbyen Till i Nablus-regionen. Han har bodd store deler av livet i Qatar, men i 1994 flyttet han tilbake til Till. Han har et firma som eksporterer olivenolje, i hovedsak til Qatar, men også andre land. Den palestinske oljen er kjent for å ha særlig god kvalitet og selges for nesten det dobbelte av oljen fra land som Tyrkia, Jordan og Syria. Landsbyen ligger ikke så langt fra Jordan og han har familie der også, så han reiser jevnlig til Jordan. Oljen kjøres fra Till til grenseovergangen i Jordan hvor den lastes over på lastebiler der.

Vi er på besøk hos Neif fordi bosettere nylig har ødelagt 41 oliventrær. Han har 20 dunum (1 dunum = 1000 m²) jord som ligger like ved bosettingen Gila’d, denne jorda begynte han å dyrke i januar i år. 20 dager etter at han hadde plantet trærne ble 50 av dem knukket rett av eller rykket opp med rota. Han plantet nye trær, og for noen dager siden fikk han den leie beskjeden om at 41 trær var rasert. Når slike ting skjer anmelder palestinerne saken hos den palestinske distriktsoffiseren (DCO), som videresender saken til israelsk DCO. De hadde spurt han hvor mye trærne hadde kostet han. Dette gjorde han oppgitt, «I don’t need money or anything, I need them to stand up with me. I will go back and plant them again, but for how many times do I need to to this? What I want is my rights.»

Bosettingen (utposten) Gila’d på toppen av åskammen, Neifs jord ligger på den andre siden av åskammen.

Neif har 2 sønner og 4 døtre, og til sammen har han 15 barnebarn. På grunn av bosetterne tør han ikke sende barn og barnebarn for å se til jorda, han er redd for at de skal angripe dem. For tre år siden ble to gjetere angrepet i det samme området. Bosetterne var, i følge ordføreren i Till, utkledd som palestinere når de kom. De banket opp gjeterne og brakk armene på dem. Neif forteller oss at den ene enda ikke er helt bra i armen.

05.07.12 kl 1304 © 2012 Marie Brøske Söderström

Neif og to av barnebarna vinker oss avgårde, «maa salame – gå med fred!»

Han presiserer likevel at ingen av disse problemene kommer til å få dem til å slutte å dyrke jorda si. Han er stolt av oljen han produserer og er glad for at han har fått til å eksportere den. Akkurat nå er han likevel litt bekymret, fordi han den 6. april i år ble nektet å passere grensen til Jordan. Han har brødre i Qatar som kan skjøtte bedriften, men han trenger også å dra dit, dessuten bor moren hans i Jordan, så han vil veldig gjerne ha mulighet til å passere. Han har engasjert en advokat i Jerusalem som han håper vil hjelpe han slik at han igjen kan få passere grensa til Jordan.

Denne grenseovergangen er den eneste internasjonale grensen de fleste palestinere har tilgang til, så dersom de ikke får passere den har de ingen vei ut av Vestbredden til resten av verden.