12. desember: til en stengt port.

Samboeren min, Eirik, har også vært ledsdager. Han var i Yatta, South Hebron Hills fra februar til april i 2013. Når jeg dro for å besøke han var han på besøk på «min» plassering, Jayyous. Der var mye ved det samme. Lørdag morgen var fortsatt dagen for å monitorere Falamya jordbruksport. Det er rart hva man kan få seg til å tenke med nostalgi på, men jeg hadde savna turen til Falamya grytidlig på lørdagsmorgenene. Så etter å ha kommet meg fra flyplassen til Jayyous, tok jeg med meg Eirik på en halvtimes spasertur til Falamya. Der skulle to av ledsagerne på det nåværende teamet være, men vi kom til en stengt port og ingen ledsagere.

2013 - 6. april - Falamya jorbruksport © Marie Brøske Söderström

Bøndene og arbeiderne som skulle inn (ut?) for å jobbe på jorda og som fortsatt sto og ventet kunne fortelle at den hadde vært stengt hele morgenen. Vi henvendte oss til soldatene. Hva var grunnen? Når kom den til å åpne? Den kom ikke til åpne i dag. De kunne ikke si noe om når den skulle bli åpnet igjen. De kunne også fortelle at den var stengt fordi noen hadde tent på porten i går. Sånn vandalisme kan vi ikke ha noe av. Straffen: den skal hvertfall være stengt hele dagen.

Mange bare står og venter. Nye kommer til. Den skulle jo egentlig vært åpen hele dagen. Fra 0700-1900. Men den åpner ikke. Folk er sure. Snakker om hvilke idioter som kan ha gjort det. Om at det sikkert er unggutter fra Jayyous som har gjort det i protest mot muren. Jeg skjønner at de er frustrerte. Det handler jo om å livnære seg. Om å få vannet – høstet – gjett sauene – levert varer.

2013 - 6. april - Falamya jordbruksport © Marie Brøske Söderström

En eldre dame sitter stille, sier ingenting, venter. Mon tro om det var hun som tente på?

———

Etter at gårsdagens innlegg om Azzun Atma var publisert, kom jeg på hva det egentlig skulle handle om. Nemlig beskjeden om at kontrollposten Azzun Atme 1 igjen er operativ. At innbyggerne igjen er isolert fra resten av Vestbredden. Nå er de i tillegg omringet av muren. Og arbeiderne som vi pleide å telle på Azzun Atme 2 om morgenene, og de få vi kunne hjelpe – antagelig nå ikke kom seg dit engang. Har de fått tillatelse til å passere gjennom terminalen i Qalqiliya? Og hva med skolebarna? Og lærerne? I oppdateringen fra EAPPI står det mer om konsekvensene av at kontrollposten igjen er bemannet og kontrollert.

———

Jeg kan godt tåle å komme til en stengt port en dag. Men hvor mange stengte porter kan palestinas sivilbefolkning tåle?

6. desember: én mann.

«You said «We know too well that our freedom is incomplete without the freedom of the Palestinians».

Barghouti til Mandela i dag, 6. desember 2013

Infographic Palestinian Prisoners aug. 2013

I dag har det kommet et brev fra en fengselscelle. Fra en fengslet frihetskjemper til en som har forlatt oss. Brevet gjengis i sin helhet her.

———

Marwan Barghouti to Nelson Mandela: «Our freedom seems possible because you reached yours»

During the long years of my own struggle, I had the occasion to think many times of you, dear Nelson Mandela. Even more since my arrest in 2002. I think of a man who spent 27 years in a prison cell, only to demonstrate that freedom was within him before becoming a reality his people could enjoy. I think of his capacity to defy oppression and apartheid, but also to defy hatred and to choose justice over vengeance.

«How many times did you doubt the outcome of this struggle? How many times did you ask yourself if justice will prevail? How many times did you wonder why is the world so silent? How many times did you wonder whether your enemy could ever become your partner? At the end, your will proved unbreakable making your name one of the most shining names of freedom.

«You are much more than an inspiration. You must have known, the day you came out of prison, that you were not only writing history, but contributing to the triumph of light over darkness, and yet you remained humble. And you carried a promise far beyond the limits of your countries’ borders, a promise that oppression and injustice will be vanquished, paving the way to freedom and peace. In my prison cell, I remind myself daily of this quest, and all sacrifices become bearable by the sole prospect that one day the Palestinian people will also be able to enjoy freedom, return and independence, and this land will finally enjoy peace.

«You became an icon to allow your cause to shine and to impose itself on the international stage. Universality to counter isolation. You became a symbol around which all those who believe in the universal values that found your struggle could rally, mobilise and act. Unity is the law of victory for oppressed people. The tiny cell and the hours of forced labor, the solitude and the darkness, did not prevent you from seeing the horizon and sharing your vision. Your country has become a lighthouse and we, as Palestinians, are setting sails to reach its shores.

«You said «We know too well that our freedom is incomplete without the freedom of the Palestinians». And from within my prison cell, I tell you our freedom seems possible because you reached yours. Apartheid did not prevail in South Africa, and Apartheid shall not prevail in Palestine. We had the great privilege to welcome in Palestine a few months ago, your comrade and companion in struggle Ahmed Kathrada, who launched, following this visit, the International Campaign for the freedom of Palestinian prisoners from your own cell, where an important part of universal history was shaped, demonstrating that the ties between our struggles are everlasting.

«Your capacity to be a unifying figure, and to lead from within the prison cell, and to be entrusted with the future of your people while being deprived of your ability to choose your own, are the marks of a great and exceptional leader and of a truly historical figure. I salute the freedom fighter and the peace negotiator and maker, the military commander and the inspirer of peaceful resistance, the relentless militant and the statesman.

«You have dedicated your life to ensure freedom and dignity, justice and reconciliation, peace and coexistence can prevail. Many now honour your struggle in their speeches. In Palestine, we promise to pursue the quest for our common values, and to honour your struggle not only through words, but by dedicating our lives to the same goals. Freedom dear Madiba, shall prevail, and you contributed tremendously in making this belief a certainty. Rest in Peace, and may God bless your unconquerable soul.»

Marwan Barghouthi

Hadarim prison

Cell n°28

———

Kilder på brevet:

Om Marwan Barghouti:

2009 - 27. juli - Separasjonsbarrieren på vei inn til Aida Flyktningeleir i Betlehem  © Øivind Gaden

1. Desember: Klesvask

Klær til tørk i den knøttlille landsbyen Maghayir al Abeed.2013 - 12. april - Maghayir al Abeed - klesvask © Marie Brøske Söderström

Maghayir al Abeed er en landsby i et område som kalles Masafer Yatta. Jeg besøkte den da jeg besøkte samboeren min som var plassert i Yatta med ledsagerprogrammet i april i år. Av de 12 landsbyene som ligger i Masafer Yatta og området Israel definerer som Firing Zone 918, var det 4 som ikke hadde fullstendig evakuering- og rivningsordre. Maghayir al Abeed var av de fire heldige.

De er de desverre ikke lengre. Nå finnes det bare 3 «heldige». Jeg fant nettop en mini-rapport fra FN (UN OCHA opt) om Masafer Yatta. Der står Maghayir al Abeed markert med rødt. Se kartet nederst i rapporten: Life in a «Firing Zone» – The Masafer Yatta Communities.

Jeg håper de får bli likevel. Jeg følte meg hvertfall heldig når jeg var der – som fikk treffe dem – som fikk se hvordan de bodde – som fikk høre de fortelle historier – og som fikk servert en fantatsisk lunsj i vår-sola!

2013 - 12. april - Maghayir al Abeed - lunsj © Marie Brøske Söderström

Gjerne del innlegget. Ikke så mye for meg – men for de herlige menneskene vi møtte der. Deres håp er at noe vil endres hvis mange nok vet. Nå vet du – la andre også få vite!

Takk!

Ventetid

Det er første dag i advent idag. Ventetid.

I Palestina er det mange som venter. Endel venter på jul. Alle venter på frihet. På fred. Barn i Masafer Yatta venter på en trygg skolevei. Abu Azzam i Jayyous venter på en kortere vei til frukthagene sine. Familier venter på at sønner, fedre og brødre skal løslates fra israelske fengsler. Skolebarna i Izbet at Tabib venter på at skolen deres skal få stå ifred. Tusenvis av menn og kvinner på arbeiderterminalene venter på en normal vei til jobb hver dag. Nesten alle venter på sikker vanntilgang. Familier i Øst-Jerusalem venter på at rivningsvarslene på husene deres skal stoppe å komme. Gravide kvinner venter på sine barn – og håper de får slippe gjennom kontrollposter hvis de trenger det når fødselen kommer. Beduinene i Naqab venter på å bli anerkjent og få rettigheter som innbyggere.

Jeg vil prøve å hver dag mot jul gi et ansikt til noen som venter, et bilde på noe som venter. Kanskje kan vi gjøre noe for å gjøre ventetiden kortere? Gjøre ventetiden mer til å holde ut? Vi må i det minste tørre å vite. Tørre å se.

God første søndag i advent!

Gratulerer med dagen!

Qalqiliya CP 19.07.12 kl 0431 2013 - 12. april  © Marie Brøske Söderström

Fagforeninger jobber for forskjellige ting forskjellige steder, i Qalqiliya-avdelingen av PGFTU er en av arbeidsoppgavene å prøve å få køene inn til arbeiderterminalen til å gå smidigere.

2012 - 6. september kl 0501 - Qalqiliya CP © Marie Brøske Söderström

Qalqiliya CP 19.07.12 kl 0431 © Marie Brøske Söderström

Qalqiliya CP 09.09.12 kl 0524 © Marie Brøske Söderström

Qalqiliya CP 05.08.12 kl 0502 © Marie Brøske Söderström

I Norge er internasjonal solidaritet også en sentral del av fagforeningsarbeidet og Norsk Folkehjelp er en viktig aktør. Ser du en av bøssene deres i dag – gi med glede!

Folk forandrer verden – men ikke alene! 

Gratulerer medsøstre!

En bildekavalkade over flotte, unge, gamle, store, små, skrukkete, glatte, vakre, rare, modige, livredde, triste, glade, bekymrede, uredde, livsglade, smilende, oppgitte, utholdende kvinner. (De grå ordene har linker til andre innlegg som kan utfylle mer.)

Flyktningeleir i Betlehem, 24.08.09 kl 1654 © Marie Brøske Söderström

Et barnebarn ble løslatt fra israelsk fengsel denne dagen. Familien feirer, men en mangler  fortsatt.

Kafr Qaddum 06.07.12 kl 1246 © Marie Brøske Söderström

To unge jenter serverer oss en nydelig frokost/lunsj. Vi er hjemme hos dem fordi de er redde. Utenfor foregår en demonstrasjon og deres hus havner mitt oppi. Tåregassen siver inn gjennom vinduene, flere ganger har den blitt skutt rett inn. Soldatene stormer opp trappa deres og bruker taket som utskytningsrampe.

Izbet at Tabib 28.08.12 kl 1128 © Marie Brøske Söderström

En bestemor i Izbet at Tabib. Huset har rivningsordre. Det har også skolen barnebarna går på.

Al Azzeh flyktningeleir, Betlehem 29.06.09 kl 1959 © Marie Brøske Söderström

En kvinne i tradisjonell palestinsk ‘thob’ i en liten flyktningeleir i Betlehem. Huset og landsbyen hun vokste opp i ligger 20 kilometer unna. Mellom henne og den ligger en katastrofe, årevis med kamp for å få vende tilbake og separasjonsbarrieren.

Azzun Atme 08.08.12 kl 1549 © Marie Brøske Söderström

En ung kvinne. Hun står mellom familiens oliventrær og gjerdet som stenger mot en israelsk bosetting. Under bosettingen og på den andre siden av den lå og ligger flere trær som ga familien dyrebar olje. Snart går separasjonsbarrieren lengre inn på landet deres.

Al Quds 23.08.09 kl 2015 © Marie Brøske Söderström

Navnet hennes betyr håp. Her her hun på vei inn i hjemmet hun deler med mor, far og ei søster. Det ligger i Øst-Jerusalem. Det har rivningsordre. Håpet har sittet i fengsel, hun hadde merker på ankler og håndledd da jeg traff henne første gang. Jeg håper huset får stå. Jeg håper håpet seirer.

Azzun 18.07.12 kl 1012 © Marie Brøske Söderström

En stolt bestemor. En beskyttende bestemor. Kvelden før kom israelske soldater og raidet hjemmet deres. Det eneste stedet hun fikk nektet soldatene adgang til, var under denne sovende gutten. De raidet flere hjem den natten.

Betlehem, smil © Marie Brøske Söderström

Flyktningeleiren hun har vokst opp i er grå. Det er ikke smilet hennes.

Azzun Atme 27.08.12 kl  © Marie Brøske Söderström

Dette var et sitrus-tre. Det er revet opp med rot fordi muren skal gå der det sto. Kvinnen og hennes familie har plassert dem som en sørgelund langs veien fra jorda deres mot landsbyen. Veien vil snart være krysset av en betongmur.

Azzun Atme 2 CP 04.09.12 kl 0554 © Marie Brøske Söderström

Kontrollposten ved Azzun Atme: noen få familier har havnet på utsiden av separasjonsbarrieren. For å komme på skole og jobb må de passere den inn til landsbyen. Mødre og tanter følger skolejenter gjennom tidlig om morgenen.

Qalqiliya CP 16.08.12 kl 0415 © Marie Brøske Söderström

Qalqiliya kontrollpost: grytidlig søndags morgen. De venter på at porten skal åpne. De skal på jobb. Kvinnene får stå i en egen kø. Mennene er i tusentall, vi telte mellom 1500 – 3500 passeringer de fire første timene den var åpen.

Ramallah, 06.04.12 kl 1643 © Marie Brøske Söderström

Den store dagen! Mannen kommer fra en annen plass, forbi en av de større kontrollpostene inne på Vestbredden. En fetter er sjåfør for brudeparet, hvis ikke er de redde for at han ikke får passere kontrollposten. Han fikk heldigvis delta i bryllupet.

Azzun Atme 2 CP 10.08.12 kl 0538 © Marie Brøske Söderström

Hun skulle til Jerusalem for å be en fredag under ramadan. Det gikk ikke. Soldatene på vakt bestemte seg for at de ikke skulle få passere.

Azzun 18.07.12 kl 1040 © Marie Brøske Söderström

Vi besøkte henne morgenen etter at israelske soldater raidet hjemmet hennes i Azzun. En sønn sitter i fengsel. Hun fikk et illebefinnende når de kom og lege måtte tilkalles midt på natten.

Jayyous 17.07.12 kl 1738 © Marie Brøske Söderström

Jeg tar meg den frihet å gratulere også på vegne av mine fantastiske medsøstre på teamet i Jayyous. Gratulerer med dagen! Her er blomster fra oss til alle dere! Til kvinner i Palestina, Norge, Uruguay, Sverige, Somalia, Sri Lanka, Afganistan, Danmark, Vietnam, India og alle andre små og store kriker og kroker her på kloden. Vi blir sterkere, modigere, tøffere, vakrere, snillere, mer engasjerte, holder ut lengre, og kjemper hardere hvis vi står sammen, vokser på hverandre, viser at vi setter pris på hverandre og lærer av hverandre.

Hurra for oss!