Gratulerer medsøstre!

En bildekavalkade over flotte, unge, gamle, store, små, skrukkete, glatte, vakre, rare, modige, livredde, triste, glade, bekymrede, uredde, livsglade, smilende, oppgitte, utholdende kvinner. (De grå ordene har linker til andre innlegg som kan utfylle mer.)

Flyktningeleir i Betlehem, 24.08.09 kl 1654 © Marie Brøske Söderström

Et barnebarn ble løslatt fra israelsk fengsel denne dagen. Familien feirer, men en mangler  fortsatt.

Kafr Qaddum 06.07.12 kl 1246 © Marie Brøske Söderström

To unge jenter serverer oss en nydelig frokost/lunsj. Vi er hjemme hos dem fordi de er redde. Utenfor foregår en demonstrasjon og deres hus havner mitt oppi. Tåregassen siver inn gjennom vinduene, flere ganger har den blitt skutt rett inn. Soldatene stormer opp trappa deres og bruker taket som utskytningsrampe.

Izbet at Tabib 28.08.12 kl 1128 © Marie Brøske Söderström

En bestemor i Izbet at Tabib. Huset har rivningsordre. Det har også skolen barnebarna går på.

Al Azzeh flyktningeleir, Betlehem 29.06.09 kl 1959 © Marie Brøske Söderström

En kvinne i tradisjonell palestinsk ‘thob’ i en liten flyktningeleir i Betlehem. Huset og landsbyen hun vokste opp i ligger 20 kilometer unna. Mellom henne og den ligger en katastrofe, årevis med kamp for å få vende tilbake og separasjonsbarrieren.

Azzun Atme 08.08.12 kl 1549 © Marie Brøske Söderström

En ung kvinne. Hun står mellom familiens oliventrær og gjerdet som stenger mot en israelsk bosetting. Under bosettingen og på den andre siden av den lå og ligger flere trær som ga familien dyrebar olje. Snart går separasjonsbarrieren lengre inn på landet deres.

Al Quds 23.08.09 kl 2015 © Marie Brøske Söderström

Navnet hennes betyr håp. Her her hun på vei inn i hjemmet hun deler med mor, far og ei søster. Det ligger i Øst-Jerusalem. Det har rivningsordre. Håpet har sittet i fengsel, hun hadde merker på ankler og håndledd da jeg traff henne første gang. Jeg håper huset får stå. Jeg håper håpet seirer.

Azzun 18.07.12 kl 1012 © Marie Brøske Söderström

En stolt bestemor. En beskyttende bestemor. Kvelden før kom israelske soldater og raidet hjemmet deres. Det eneste stedet hun fikk nektet soldatene adgang til, var under denne sovende gutten. De raidet flere hjem den natten.

Betlehem, smil © Marie Brøske Söderström

Flyktningeleiren hun har vokst opp i er grå. Det er ikke smilet hennes.

Azzun Atme 27.08.12 kl  © Marie Brøske Söderström

Dette var et sitrus-tre. Det er revet opp med rot fordi muren skal gå der det sto. Kvinnen og hennes familie har plassert dem som en sørgelund langs veien fra jorda deres mot landsbyen. Veien vil snart være krysset av en betongmur.

Azzun Atme 2 CP 04.09.12 kl 0554 © Marie Brøske Söderström

Kontrollposten ved Azzun Atme: noen få familier har havnet på utsiden av separasjonsbarrieren. For å komme på skole og jobb må de passere den inn til landsbyen. Mødre og tanter følger skolejenter gjennom tidlig om morgenen.

Qalqiliya CP 16.08.12 kl 0415 © Marie Brøske Söderström

Qalqiliya kontrollpost: grytidlig søndags morgen. De venter på at porten skal åpne. De skal på jobb. Kvinnene får stå i en egen kø. Mennene er i tusentall, vi telte mellom 1500 – 3500 passeringer de fire første timene den var åpen.

Ramallah, 06.04.12 kl 1643 © Marie Brøske Söderström

Den store dagen! Mannen kommer fra en annen plass, forbi en av de større kontrollpostene inne på Vestbredden. En fetter er sjåfør for brudeparet, hvis ikke er de redde for at han ikke får passere kontrollposten. Han fikk heldigvis delta i bryllupet.

Azzun Atme 2 CP 10.08.12 kl 0538 © Marie Brøske Söderström

Hun skulle til Jerusalem for å be en fredag under ramadan. Det gikk ikke. Soldatene på vakt bestemte seg for at de ikke skulle få passere.

Azzun 18.07.12 kl 1040 © Marie Brøske Söderström

Vi besøkte henne morgenen etter at israelske soldater raidet hjemmet hennes i Azzun. En sønn sitter i fengsel. Hun fikk et illebefinnende når de kom og lege måtte tilkalles midt på natten.

Jayyous 17.07.12 kl 1738 © Marie Brøske Söderström

Jeg tar meg den frihet å gratulere også på vegne av mine fantastiske medsøstre på teamet i Jayyous. Gratulerer med dagen! Her er blomster fra oss til alle dere! Til kvinner i Palestina, Norge, Uruguay, Sverige, Somalia, Sri Lanka, Afganistan, Danmark, Vietnam, India og alle andre små og store kriker og kroker her på kloden. Vi blir sterkere, modigere, tøffere, vakrere, snillere, mer engasjerte, holder ut lengre, og kjemper hardere hvis vi står sammen, vokser på hverandre, viser at vi setter pris på hverandre og lærer av hverandre.

Hurra for oss!

Darwish, 12 år.

En varm morgen, tirsdag 14. august står Darwish fra Qalqiliya ved Habla jordbruksport sammen med sin gamle bestemor. Deler av familien bor på den andre siden av separasjonsbarrieren. Den siste måneden har Israel lettet på restriksjonene for palestinere på vestbredden når det gjelder tillatelser til å besøke slektninger som bor utenfor vestbredden. Darwish og bestemoren er to av dem som har fått tillatelse.

Darwish og bestemoren måtte vente på sin tur i solsteiken, men så fikk de gå inn i «boden» hvor de kontrollerer ID-kort og tillatelser. Etter ei stund ser vi bestemoren gå videre på den andre siden av jordbruksporten. Darwish kommer tilbake. Jeg går bort til han og spør hva som skjedde. «De returnerte meg.» – Hva med bestemoren din da? «Hun skal møte onkelen min og gi han noen greier, så kommer hun tilbake.» Ok, sier jeg. Så det er ikke så viktig at du får passere? «Nei, ikke egentlig.» Men Darwish ser ganske trist ut, så jeg spør igjen. Men hva skulle du egentlig på andre siden da? «Jeg skal besøke onkelen min, han har fått ei jente. Jeg har fått ei lita kusine.» Åja, så hyggelig! Har du besøkt henne før? «Nei, i dag var første gangen. Jeg har fått tillatelse.» Jøje meg tenker jeg, det høres da virkelig ut som det er viktig for han å passere. Jeg kjenner jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt det jeg sa, og føler et ekstra ansvar for å hjelpe han. I følge Darwish er problemet at han ikke har med seg fødselsattesten sin. Soldatene ved inngangen til porten bekrefter problemet. Så vidt jeg vet, så skal man ikke behøve tillatelse til å krysse jordbruksportene hvis man er under 16 år. Darwish er 12. Jeg ringer Humanitarian Hotline og forklarer saken. Han har jo tilogmed tillatelse, det burde ikke være noe problem. Jeg blir satt over til soldaten inne i boden, men der høres det ut som jeg bare blir lagt igjen på en pult eller noe.

Jeg ringer igjen, stemmen i den andre enden sier at soldaten inne i boden ikke snakker engelsk. Og de trenger ID-nummeret hans. Jeg spør Darwish, men han er bare 12, så han har ikke ID-kort, men nummeret hans er skrevet på tillatelsen. Tillatelsen er sammen med bestemoren på den andre siden. Dum som jeg er spør jeg soldaten ved porten om Darwish får springe over og hente papiret, men det er selvfølgelig ikke greit. På impuls spør jeg henne om kanskje jeg kan få gå? Til min store overraskelse så får jeg det. Men – jeg må forte meg, porten stenger om 10 minutter, og blir jeg stengt inne (eller ute?) på den andre siden er det mitt problem. Det får gå, og jeg spaserer gjennom og inn på den andre siden, men finner ingen bestemor.

Jeg går tilbake og snakker med Darwish. Han ringer sin bestemor. Hun er visst helt i enden av veien på andre siden, og venter på onkelen ved hovedveien. Det er 4 minutter til porten skal stenge. Soldaten ser strengt på meg, men jeg tar sjansen. Det er fortsatt noen biler, et esel og et knippe menn som venter på å passere. Og skulle jeg bli låst inne (ute?) er det ikke verdens undergang. Jeg har tross alt et norskt pass, og kan passere kontrollposten  bosettere og de med israelsk ID-kort bruker. Jeg småløper avgårde og synes veien var lang. I enden ser jeg den gamle kona, med hvitt skaut og en svart brodert palestinsk thob. Jeg løper bort til henne, hun rekker meg en liten pose med tillatelsen, slenger et kyss etter meg og takker. Jeg prøver å formidle at jeg ikke aner om det kommer til å hjelpe, men at vi får krysse fingrene og håpe på det beste. En av bilene som ventet på å passere har tatt meg igjen, han snur bilen og tilbyr meg å kjøre meg tilbake. Ja gjerne! Det er to minutter til porten stenger. I bilen ringer jeg Humanitarian Hotline igjen, gir dem ID-nummeret. Det burde holde, da kan hun bekrefte fødselsdatoen hans, og så får han forhåpentligvis passere. Ring igjen om 5 minutter, sier hun.

Tilbake hos Darwish, gir jeg han tillatelsen. Det jeg kan forstå av den, er bildet av Darwish, datoene den er gyldig og ID-nummeret hans. Resten er på hebraisk og arabisk. Jeg ber Darwish gå inn og forsøke på nytt, vi har ikke tid til å vente fem minutter for å ringe tilbake. «Jamen, de snakker bare hebraisk, jeg skjønner ikke hva de sier til meg.» Prøv likevel, sier jeg, vi venter her. Kanskje har de allerede snakket med dem og det er greit. Tiden går, men der – der går han ut på andre siden. Puhh! Men vent litt, han blir stående med tre soldater på andre siden. Hva er det nå da? Jeg ringer igjen, kvinnestemmen forklarer meg at tillatelsen hans ikke er til denne jordbruksporten men en annen kontrollpost. Hva? Men bestemoren fikk jo gå igjennom? Har de fått tillatelse til to forskjellige passeringer? Jeg blir frustrert og greier ikke la være å gi uttrykk for frustrasjonen. Han er 12 år! Han skulle ikke behøvd å få tillatelse i utgangspunktet. Kan du ikke bare be dem om å slippe han igjennom? «Nei, det kan jeg ikke.»

Darwish kommer gående tilbake mot oss. Denne gangen er snevet av håp borte fra ansiktet hans. Soldatene som står nærmest oss forklarer oss at «Herregud – er det så innmari vanskelig? Det er forskjellige farger på de forskjellige tillatelsene. Hans er brun, han må gjennom arbeiderterminalen ved Qalqiliya.» Jamen han er 12 år, sier jeg. Hvordan kan du forvente at han kan disse tingene? «Vi gjør bare jobben vår.» De låser opp porten fra innsiden og slipper Darwish ut (inn?). Jeg smiler oppgitt til han og forteller at vi er lei oss for at det ikke gikk. Jeg forklarer han at tillatelsen er til en annen kontrollpost, og at hvis han vil så kan vi kjøre han dit på veien tilbake, men vi må snakke med bestemoren først. Hun sier at det er for seint og at hun ikke vil at han skal passere Qalqiliya aleine. Vi kjører Darwish hjem.

I det han går ut av bilen og vi kjører videre, kommer tårene. Jeg vet det er et mikroskopisk problem i forhold til mye annet her. Men det gjør så vondt. En spent 12-åring har kjøpt presanger og klær til sin nye kusine. Kunne ikke bare soldatene fortalt det med tillatelsen med en gang? Måtte vi holde på i en time for å skaffe til veie fødselsdatoen hans først? En time med håp til en spent gutt? For så å få beskjed om at problemet er noe helt annet.

I går ettermiddag ringte en litt sjenert og (tror jeg) flau 12-åring til meg. «Det er Darwish, fra Habla. Ehm, jeg ville bare takke deg for det fine dere gjorde for meg i går.»

Å vente i soloppgangen..

På forespørsel kommer her et nytt vente-innlegg. Når man står på kontrollposter og jordbruksporter grytidlig på morgenen opptil 7 dager i uka blir det en del soloppgangsbilder. Her er et lite knippe.

12.08.12 kl 0501 © Marie Brøske Söderström

Første mann i køa for å passere Falamya var allerede tilstede da vi kom kl 0455.

Nå, under Ramadan, skal Falamya jordbruksport åpne kl 0500. Første gruppe soldater kom kl 0458. Ti over fem spurte jeg dem om hvorfor de ikke åpna. De venta på militærpolitiet, det er de som har nøklene, sa soldaten. Kl 0523 kom en bil til, disse soldatene hadde de blå vestene som viser at de er militærpoliti.

12.08.12 kl 0536 © Marie Brøske Söderström

Da porten endelig åpna hadde mange flere kommet til og ventet på å få komme inn på jordene sine for å jobbe.

Denne søndagen åpnet soldatene jordbruksporten kl 0533. I følge dem hadde de hatt et problem med bilen. Vi var der dagen før også, da åpna porten kl 0524. De hadde jammen hatt det samme problemet med bilen den dagen også! Merkverdig.

12.07.12 kl 0607 © Marie Brøske Söderström

Piggtråd, blomster og soloppgang ved North Gate en morgen i juli.

Piggtråden venter vel egentlig ikke på noe, men vi kan jo håpe på at den venter på å bli fjernet.

17.07.12 kl 0603 © Marie Brøske Söderström

Menn står sammenpakket i køen foran Azzun Atme 2 kontrollpost.

Gjerdet rundt køen på denne kontrollposten er heldigvis fjernet nå. Det var på tide, mennene minnet meg om krøtter der de sto før, og gjerdet var så ødelagt at flere hadde fått stikk- og kuttskader fra det i trengselen.

09.08.12 kl 0625 © Marie Brøske Söderström

North Gate: En soldat feier grusen på den andre siden av jordbruksporten.

Hver gang når de stenger porten, feier soldatene grusen på «deres» side av porten. Vi forstår ikke helt hvorfor, men den eneste forklaringen vi kan komme på er at de vil se om noen har vært der mens de er borte. Hvorfor de eventuelt vil vite det er heller ikke godt å si. Uansett – tre ganger om dagen feies grusen på den ene siden av jordbruksporten North Gate like utenfor Jayyous.

06.08.12 kl 0636 © Marie Brøske Söderström

En liten del av inngangspartiet til Qalqiliya arbeiderterminal, denne svingdøra er den som brukes av folk som kommer ut av terminalen, inn til Qalqiliya-siden, derfor er den helt tom nå på morgenen.

Som med piggtråden, håper jeg denne arbeiderterminalen venter på å bli overflødig, og at de tusenvis av mennene som hver dag venter på å passere den snart kan sette seg i en bil eller på bussen og bare kjøre på jobb som vanlige mennesker burde kunne.

23.07.12 kl 1933 © Marie Brøske Söderström

En solnedgang måtte også få bli med, her med en bonde som ikke rakk å komme ut fra sømsonen før porten stengte.

På vei opp bakken fra en ekstra-sjekk ved North Gate den siste av de tre åpningstidene for dagen, ropte noen gutter fra oss oppe i lia «Det er noen ved porten! Det er noen ved porten!» Vi snudde og gikk tilbake, og der fant vi Kifr, en bonde fra Falamya. Han kom ett minutt for seint til Falamya Jordbruksport, og soldatene som fortsatt var til stede nektet å åpne porten og slippe han igjennom. Han kjørte avgårde til North Gate i håp om å rekke å komme seg ut der, men han kom for seint, soldatene hadde stengt og var alt dratt. Kifr hadde selv allerede satt igang systemet og hadde snakket med Humanitarian Hotline, og fått beskjed om at noen skulle komme og slippe han gjennom. Vi holdt han med selskap og ventet til vi var sikre på at han faktisk fikk dra hjem og spise ramadan-måltidet Iftar med sin kone hjemme i Falamya. Han inviterte oss med. Vi var litt for slitne den dagen, men jeg tror vi må ringe han en dag og høre om tilbudet står ved lag.

11.08.12 kl 0537 © Marie Brøske Söderström

Falamya en morgen i August.

Piggtrådbilder er et greit tidsfordriv, vi blir jo leie av å vente innimellom vi også.

Time for time, mandag 6. august.

Inspirert av andre bloggere (som feks. hjartesmil) kommer her et innlegg med ett bilde i timen en tilfeldig dag som ledsager. Når dagen starter kl 6 om morgenen blir det kanskje litt vel mange, men dere får bære over med meg! Hvis du holder musa over bildene står klokkeslettet også.

05 – Jeg har såvidt karra meg ut av senga og er (nesten) klar for å starte dagen, gutta i nabolaget derimot, de har ikke endt gårsdagen enda.

06.08.12 kl 0539 © Marie Brøske Söderström

Under Ramadan er det mange som er oppe hele natta. Før klokka fire når morgenbønnen starter står så og si alle opp og spiser før fasteperioden starter.

06 – Vi er på plass på Qalqiliya kontrollpost, det er vi ikke aleine om.

06.08.12 kl 0617 © Marie Brøske Söderström

De fleste av mennene som venter her nå har tillatelse til å passere først kl 0700. Mange kommer allerede rundt kl 0400 for å sikre seg en plass først i køa.

07 – Fortsatt på Qalqiliya kontrollpost, men med betraktelig mindre selskap. I dag gikk det radig når de åpna for dem med 7 – tillatelse kl 0640. De aller fleste var gjennom den første svingdøra (inngangen til selve terminalen) kl 7.

06.08.12 kl 0710 © Marie Brøske Söderström

Denne arbeiderterminalen er drevet av et privat selskap, men har militære som overvåker og har ansvar for sikkerheten. Ofte sitter en soldat med maskingevær og sikter mot oss og mennene som venter fra lukene i toppen av vakt-tårnet.

08 – Loggføring og frokost; yoghurt med honning og valnøtter. Jeg tror aldri jeg har spist så mye yoghurt og honning før i mitt liv. Men det duger bra!

06.08.12 kl 0831 © Marie Brøske Söderström

Vi fører logg for hver gang vi monitorerer en kontrollpost eller jordbruksport. Den sendes til vårt kontor i Jerusalem, og de sender dem videre til FN og andre samarbeidsorganisasjoner.

09 til 10 – Søvn!

07.08.12 kl 1128 © Marie Brøske Söderström

Rommet mitt, senga mi, nattbordkofferten min og sist men ikke minst – min gode venn vifta.

11 – Venter på skyss til Qalqiliya.

06.08.12 kl 1149 © Marie Brøske Söderström

Vi blir plukka opp i gata utafor huset vårt.

12 – Besøkte Al Quds Open University i Qalqiliya.

06.08.12 kl 1254 © Marie Brøske Söderström

Rektoren ved universitetet viser oss bilde av huset sitt som ligger i Jaffa. Det ble bygget i 1948 og var helt nytt under Al Nakba. Nå bor det en jødisk familie fra Yemen der. Han har forsøkt å dra dit for å besøke og kikke på huset sitt, men ble jaget bort med maskingevær.

13 – Møtte studenter i «English Club» ved universitetet i Qalqiliya.

06.08.12 kl 1313 © Marie Brøske Söderström

Utsikten fra rommet vi var i. Midt i bildet ser man muren. På andre siden ligger store deler av land som eies av innbyggere i Qalqilia, men som nå dyrkes av israelere.

14 – Tilbake til Jayyous.

06.08.12 kl 1438 © Marie Brøske Söderström

Bussjåføren som kjørte oss tilbake, i bakgrunnen er inngangen til huset vårt med skilt som forklarer hvem vi er og hva vi gjør.

15 – Lunsj hjemme, jeg var for sulten til å huske å ta bilde.

16 til 18 – Kontortid i trappeoppgangen opp til taket. Her (ja, sitter her nå også) er det deilig gjennomtrekk og ett av de svaleste stedene i huset.

06.08.12 kl 1629 © Marie Brøske Söderström

Skyping med Eirik, samboeren min. Skype er en av mine favorittoppfinnelser!

19 – Dyrehagen i Qalqiliya med hele teamet, Katarinas to besøkende, Abed, Lina og Mira.

06.08.12 kl 1948 © Marie Brøske Söderström

Miras favoritt var zebraen, min var definitivt denne mandrilen (?).

20 – Iftar i dyrehagen. Iftar er måltidet som bryter fasten under ramadan. Det inntas når minaretene kaller inn til solnedgang-bønnen.

06.08.12 kl 2004 © Marie Brøske Söderström

Vi spiste deilige salater og grillmat.

21 til 22 – Tid for å leke på de forskjellige lekeplassene i dyrehagen.

06.08.12 kl 2102 © Marie Brøske Söderström

Mine forsøk på å ta bilde av barn i fart på huske i mørket var ikke så vellykkede. Vi hadde det egentlig veldig gøy selv om det ikke ser helt sånn ut.

23 – Fulgte Katarinas datter til den kontrollposten som internasjonale kan passere. Hun reiser tilbake til Sverige i dag.

0608.12 kl 2318 © Marie Brøske Söderström

Veien fram mot Jaljulia kontrollpost, de hvite lysene er kontrollposten. Denne er også drevet av et privat selskap.

24 – Te i Ibrahim sin butikk, rett over gata for oss i Jayyous.

07.08.12 kl 0021 © Marie Brøske Söderström

Jeg får sitte i sjefsstolen bak kassa!

Det var den dagen. En fin dag!

Qalqiliya kontrollpost i bilder

Her kommer noen bilder fra Qalqiliya kontrollpost. Den er drevet av et privat selskap på oppdrag fra IDF og er i hovedsak en arbeiderterminal hvor menn og kvinner som har tillatelse til å jobbe i Israel kan passere. Vi kan ikke passere gjennom denne terminalen med utenlandske pass. Historien om Majed kommer fra denne kontrollposten.

18.07.12 kl 1222 © 2012 Marie Brøske Söderström

Qalqiliya kontrollpost idet vi forlater den. De fleste som venter nå har tillatelse til å passere først kl 0700.

19.07.12 kl 0403 © 2012 Marie Brøske Söderström

Svingdøra alle må passere for å komme inn til selve terminalen. Det er rytmen av metallet i denne vi teller etter. En og en passerer.

Det er to forskjellige tillatelser på denne terminalen, en for arbeidere som kan få passere fra kl 0400 når terminalen åpner, og en for «businessmenn» som kan passere fra kl 0700. I praksis er de fleste med denne tillatelsen arbeidere akkurat som de andre, men av en eller annen grunn får de ikke «arbeider»-tillatelsen. Dette skaper spenning på kontrollposten, de må alle gjennom samme svingdør og de to køene må slås sammen. På rolige dager har de fleste med arbeidertillatelse passert før dem med kl 7-tillatelse begynner å passere, men ofte oppstår det uenigheter og krangel mellom de to gruppene. Menn fra begge grupper kommer mange timer før de kan passere for å sikre seg en plass tidlig i køen. For de som ikke har fast arbeid, men som betales per dag de arbeider er det veldig viktig å ikke komme for seint fordi de risikerer å miste en hel dag med arbeid.

.

19.07.12 kl 0504 © 2012 Marie Brøske Söderström

Noen av dem med tillatelse til kl 7 tar seg en lur mens de venter.

Frivillige fra fagforeningen er med på å organisere køene og fungerer også som meglere dersom det oppstår konflikter. De frivillige «organisatorene» kommer fra begge grupper av tillatelser. Vi har hatt møter med dem, og det er fint å ha kontakt med dem som faktisk passerer terminalen slik at vi lærer mer om hva som foregår der inne.

19.07.12 kl 0531 © 2012 Marie Brøske Söderström

Katarina hilser på en fra fagforeningen. De har nylig fått egne vester, hyggelig for oss å ha selskap av andre «veste-mennesker»!

Vi kommer hit litt før kl 0400 på torsdager og søndager. Det er veldig tidlig. Men vi kan dra hjem og sove litt til etterpå, de om lag 3000 palestinerne som passerer de to første åpningstimene skal rett på jobb. Det er imponerende at de holder ut dag etter dag, år etter år.

19.07.12 kl  0508 © 2012 Marie Brøske Söderström