En bildekavalkade over flotte, unge, gamle, store, små, skrukkete, glatte, vakre, rare, modige, livredde, triste, glade, bekymrede, uredde, livsglade, smilende, oppgitte, utholdende kvinner. (De grå ordene har linker til andre innlegg som kan utfylle mer.)
Et barnebarn ble løslatt fra israelsk fengsel denne dagen. Familien feirer, men en mangler fortsatt.
To unge jenter serverer oss en nydelig frokost/lunsj. Vi er hjemme hos dem fordi de er redde. Utenfor foregår en demonstrasjon og deres hus havner mitt oppi. Tåregassen siver inn gjennom vinduene, flere ganger har den blitt skutt rett inn. Soldatene stormer opp trappa deres og bruker taket som utskytningsrampe.
En bestemor i Izbet at Tabib. Huset har rivningsordre. Det har også skolen barnebarna går på.
En kvinne i tradisjonell palestinsk ‘thob’ i en liten flyktningeleir i Betlehem. Huset og landsbyen hun vokste opp i ligger 20 kilometer unna. Mellom henne og den ligger en katastrofe, årevis med kamp for å få vende tilbake og separasjonsbarrieren.
En ung kvinne. Hun står mellom familiens oliventrær og gjerdet som stenger mot en israelsk bosetting. Under bosettingen og på den andre siden av den lå og ligger flere trær som ga familien dyrebar olje. Snart går separasjonsbarrieren lengre inn på landet deres.
Navnet hennes betyr håp. Her her hun på vei inn i hjemmet hun deler med mor, far og ei søster. Det ligger i Øst-Jerusalem. Det har rivningsordre. Håpet har sittet i fengsel, hun hadde merker på ankler og håndledd da jeg traff henne første gang. Jeg håper huset får stå. Jeg håper håpet seirer.
En stolt bestemor. En beskyttende bestemor. Kvelden før kom israelske soldater og raidet hjemmet deres. Det eneste stedet hun fikk nektet soldatene adgang til, var under denne sovende gutten. De raidet flere hjem den natten.
Flyktningeleiren hun har vokst opp i er grå. Det er ikke smilet hennes.
Dette var et sitrus-tre. Det er revet opp med rot fordi muren skal gå der det sto. Kvinnen og hennes familie har plassert dem som en sørgelund langs veien fra jorda deres mot landsbyen. Veien vil snart være krysset av en betongmur.
Kontrollposten ved Azzun Atme: noen få familier har havnet på utsiden av separasjonsbarrieren. For å komme på skole og jobb må de passere den inn til landsbyen. Mødre og tanter følger skolejenter gjennom tidlig om morgenen.
Qalqiliya kontrollpost: grytidlig søndags morgen. De venter på at porten skal åpne. De skal på jobb. Kvinnene får stå i en egen kø. Mennene er i tusentall, vi telte mellom 1500 – 3500 passeringer de fire første timene den var åpen.
Den store dagen! Mannen kommer fra en annen plass, forbi en av de større kontrollpostene inne på Vestbredden. En fetter er sjåfør for brudeparet, hvis ikke er de redde for at han ikke får passere kontrollposten. Han fikk heldigvis delta i bryllupet.
Hun skulle til Jerusalem for å be en fredag under ramadan. Det gikk ikke. Soldatene på vakt bestemte seg for at de ikke skulle få passere.
Vi besøkte henne morgenen etter at israelske soldater raidet hjemmet hennes i Azzun. En sønn sitter i fengsel. Hun fikk et illebefinnende når de kom og lege måtte tilkalles midt på natten.
Jeg tar meg den frihet å gratulere også på vegne av mine fantastiske medsøstre på teamet i Jayyous. Gratulerer med dagen! Her er blomster fra oss til alle dere! Til kvinner i Palestina, Norge, Uruguay, Sverige, Somalia, Sri Lanka, Afganistan, Danmark, Vietnam, India og alle andre små og store kriker og kroker her på kloden. Vi blir sterkere, modigere, tøffere, vakrere, snillere, mer engasjerte, holder ut lengre, og kjemper hardere hvis vi står sammen, vokser på hverandre, viser at vi setter pris på hverandre og lærer av hverandre.
Hurra for oss!
Månen er den samme 