15. desember: hjem til jul.

Vi er inne i en tid av året der å være hjemme, å kose seg hjemme, å ordne til jul hjemme, og å dra hjem til jul – er viktig. Det er så godt å komme hjem!

Jeg gleder meg alltid veldig til å komme hjem til jul. Selv etter 10 år i Trondheim, så er det hjemme i huset på Lillehammer som er hjem. Til familien min, til vinter, til julegrøt, til Reisen til julestjernen og strømpe med julegodter og mandariner. Til uenigheter om vi skal spille spill, se på film eller bare prate sammen. Til skitur? eller aketur? Til kjellertrappa som knirker, til lukta av gran når vi tar inn juletreet lille julaften. Til pinnekjøtt? Til lutefisk? Eller ribbe? Til barndomsvenninner og besteforeldre. Til snø som knirker under skoa opp skråninga mot huset. Sånn er det bare med jula. Jeg må hjem.

Den tøffeste opplevelsen jeg hadde med ledsagerprogrammet var på besøk hos teamet som var i Yatta. Vi besøkte en familie som hadde mistet hjemmet sitt.

2012 - 29. august - Anisan © Marie Brøske Söderström

Han tusla rundt på området i solnedgangen den augustkvelden i 2012. For to kvelder siden hadde han hatt et hjem. Den første av de som bodde der som sa noe til meg da vi kom dit, var broren hans (eller var det en fetter) på rundt tre år: «Soldatene kom og ødela hjemmet mitt.»

Den 11. desember kom en pressemelding fra FN’s koordinator for humanitære saker, James W. Rawley:

“I am concerned about the destruction of Palestinian structures in the Jordan Valley yesterday, resulting in the forced eviction, displacement and dispossession of vulnerable Palestinians. Such actions cause human suffering. They also run counter to international law,” said Mr. Rawley. “These demolitions are particularly disturbing as they leave families without shelter and compromise their livelihoods just as weather conditions are deteriorating. These demolitions must be brought to an immediate halt.”

Det han henviser til er rivningen av 30 palestinsk-eide bygninger den 10. desember i år. 41 mennesker mistet hjemmene sine, 26 av dem er barn. Dagen etter raste den verste vinterstormen i manns minne over området. FN kommer med daglige rapporter over situasjonen.

Hittil i år har over 630 bygninger blitt revet. Det er ikke alle som er bolighus, noen er brønner, noen er overbygde innhegninger til buskap, andre er lagerrom for matvarer, mange er familiers hjem. Per 11. desember 2013 var antallet mennesker som er tvangsflyttet i år på grunn av at hjemmene deres rives, 1035 personer. Les mer på OCHA oPt’s sider om Forced Displacement eller kikk på Visualizing Palestine sin grafiske framstilling A Policy of Displacement.

1035 personer har mistet hjemmet sitt. 526 barn har mistet hjemmet sitt. Ikke på grunn av brann, ikke på grunn av jordskjelv, orkan, eller flodbølge, heller ikke på grunn av krig, droner, eller kjemiske våpen. Men på grunn av at en stat har bestemt at hjemmene deres ikke skal være der. Barna skal helst ikke være der. Sauene skal helst ikke være der. De har mistet hjemmet sitt fordi en okkupasjonsmakt ikke vil ha noen mennesker på landområdene de okkuperer. De har mistet hjemmet sitt fordi en bulldoser, gravemaskin og soldater til å beskytte dem (bulldoseren og gravemaskina) kom og reiv det ned.

Twitter og facebook flyter over av julestemning og vinterglede fra Betlehem, Jerusalem og andre plasser i Palestina. Det kan anbefales for en dose julestemning (særlig for de som venter på å dra hjem til innlandsklima)!

https://twitter.com/levantinia/status/412064426217336832

Det ser ut til å bli hvit jul i julens hjemland. Men det er ikke alle som kan dra hjem til jul. Det er tredje søndag i advent.

Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede

De står og skinner for seg selv og oss som er til stede

Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede.

Advent: hva venter vi på?

Desemberdagene er ventetid. Jula kommer. Hva handler den om? For meg handler den  om ferie, om en søskenflokk i pysj på sofan foran Reisen til julestjernen, om å lage presanger, om å åpne julekalenderpakker med en lakrisbåt og non-stopper og om å være sammen med de jeg er glad i. Den handler også om å kjøpe julegaver, ønske meg ting og å lure på hva jeg skal ha på meg på julefesten, trenger jeg en ny kjole? Kapitalismen er til stede på tv-skjermen, kjøpesentre og i julegater. For mange er religion er tilstede, jeg håper kjærlighet og varme er tilstede for de fleste, og her i Norge er vinter og kaldvær i aller høyeste grad tilstede. Men hvilket julebudskap er det viktigste? Jeg stemmer på det om fred.

I det landet julens hendelser fant sted er det også ventetid. På julen for de mange kristne som bor både i Israel og Palestina, men den ventetiden som varer og varer, er den for de som venter på fred. De som venter på å få komme hjem igjen. Venter på å kunne reise hvor de vil. Venter på å kunne ta seg en dukkert ved kysten. Venter på å kunne legge seg om kvelden uten være redd for stjernene. Venter på at pappa skal komme ut fra fengsel. Venter på at barn og barnebarn kan være med å høste oliven.

Denne bildejulekalenderen er et lite bidrag for å minne oss her hjemme om det som foregår i «det hellige land». Der hvor julens budskap kommer fra. Håper du vil følge med videre! Håper du kan dele det med andre. Håper du sender en tanke til barna som fødes i dagens Betlehem, mange av dem kommer til å vokse opp i en av de tre flyktningeleirene der. Mange av guttebarna vil bli arrestert en eller flere ganger iløpet av sitt liv, noen av jentebarna også. Noen vordende mødre vil finne rom i herberget, men ikke komme fram til sykehuset.

Med ønske om en fredelig adventstid!