9. desember: nyanser.

Det er et punkt på veien fra Ramallah til landsbyen jeg bodde i i 2008 og 2009, hvor noen, nesten alltid, sier: «Å! – hvis det bare hadde vært helt klart i dag hadde du sett havet Marie!»

Vi sitter i bilen til på vei til Ramallah. Jeg og to unge kvinner fra landsbyen. Vi kjører forbi denne plassen. Det er kveld, og ingen sier noe om klarvær. Men jeg spør. «Hva får det deg til å føle – når du ser havet?» Begge kvinnene er stille ei stund. «Det er ikke noe å si». Stillhet igjen. Så sier den andre. «Før, før følte jeg ingenting, men så dro jeg dit en gang. Og nå, nå – jeg føler det er mitt. Og så kan jeg ikke dra dit. De tok det fra meg.»

En formiddag er det klarvær. Stille, ikke noe støv i lufta. Krystallklart. Langt langt unna, bak en grå linje av konturene til skyskraperne i Tel Aviv. Du ser den blå himmelen. Så ser du et skifte. En annen blåfarge. Det er havet.

To nyanser i blått.

2012 - 19. juli - Stranda i Jaffa  © Marie Brøske Söderström

Jeg kunne dra. Ingen har tatt det fra meg. Jeg er norsk, jeg har pass, jeg kan dra. Jeg dro. Til mitt hav, til ditt hav. Til deres hav, til de andres hav. Til vårt hav.

20. desember: muren og sitrontreet

Azzun Atme 07.09,12 kl 1706 © Marie Brøske Söderström

Det er vanskelig å se for seg at krateret der muren skal bygges har vært sitron og guava-lunder. Men et lite tre, i grøfta som betongelementene skal plasseres i, forteller sannheten. Fahime overdrev nok ikke likevel. Langs hele ruta har det før spiret og grodd og jorda har gitt av seg selv. Møtene med familien til Fahime og Abu Zuhdi var av typen som gjorde sterkt inntrykk hver eneste gang. Det var hjerterått å se at betongen bare buktet seg nedover mot deres jordstykke. På vei mot dem hadde den allerede spist av jordstykke etter jordstykke fra andre familier. Håper de, barna og barnabarna er like motstridige som dette lille sitrontreet. Og jeg håper hele separasjonsbarrierens rute en dag igjen dyrkes med oliventrær, sitrontrær, hvete, vill timian, guava, vannmeloner, klementiner, avokado og søte mango.

Muren bukter seg fram..

Separasjonsbarrieren bygges og bygges. De fire bildene som følger er tatt fra omtrent samme sted på jordområder utenfor landsbyen Azzun Atme.

Azzun Atme 17.07.12 kl 1655 © Marie Brøske Söderström

17. juli 2012

Grunnen er bredt for separasjonsbarrieren. Foreløpig er det en grusvei og ei grøft. De som eier jorda og oliventrærne vet enda ikke hvilken form muren vil ta.

Azzun Atme 08.08.12 kl 1559 © Marie Brøske Söderström

8. august 2012.

Skuffelsen er stor, barrieren tar form som betongmur. Sannsynligheten for en jordbruksport er minimal og de vil ikke kunne se over til jorda si en gang.

Azzun Atme 16.08.12 kl 1623 © Marie Brøske Söderström

16. august 2012.

Den bukter seg nedover åssiden, betongelement for betongelement.

Azzun Atme 27.08.12 kl 1450 © Marie Brøske Söderström

27. august 2012.

Vi kan ikke lengre se utviklingen fra samme sted, muren har passert.

Snart passerer den fikentreet til Abu Zuhdi og Fahime, les portrettene om dem for mer informasjon om den nye muren i Azzun Atme.

Oppdatert kart over muren fra UN OCHA oPt. Klikk på kartet for å laste ned i full oppløsning.

Separasjonsbarrieren er i dag 439,7 kilometer lang. 56,6 kilometer er under bygging, noen av disse i Azzun Atme. Ytterligere 211,7 kilometer er planlagt, men byggeprosessen er ennå ikke i gang. Hvis alt som er planlagt bygd bygges, vil den bli 708 kilometermeter lang. Det er over dobbelt så langt som FNs delelinje. 85 % av den vil ligge på Vestbredden, innenfor FNs delelinje, og den vil isolere 9,5 % av palestinsk land. I dag bor 6500 palestinere i sømsonen og er isolerte fra det palestinske samfunnet for øvrig. Bygges alt som er planlagt slik ruten er nå, vil 25 000 palestinere bli boende i sømsonen. Skolebarn i disse landsbyene må passere kontrollposter og jordbruksporter med væpnede soldater på skoleveien. Bønder på palestinsk side må passere jordbruksporter for å kunne dyrke jorda si. Familier er splittet og får ikke besøke hverandre når de vil. Kilder: B’tselem og FN.

Handler dette om sikkerhet?

Abu Zuhdi, 65 år.

Azzun Atme 08.08.12 © Marie Brøske Söderström

Abu Zuhdi er Fahimes mann. Han er en av tre brødre i en søskenflokk på tilsammen 3 brødre og 6 søstre. Jorda vi besøkte sist vi var her, tilhører stort sett denne storfamilien. Abu Zuhdi har tilsammen 77 dunum land. 40 har han mistet for lenge siden, da bosettingen Oferit ble etablert. Inntil relativt nylig hadde de tilgang til noe av jorda gjennom en jordbruksport, men den ble stengt for noen år siden. Bosettingen ligger på jorda hans og bakenfor står fremdeles mange av de 300 oliventrærne han hadde der. Med den nye muren mister han ytterligere 25 dunum med land. Han sitter igjen med 7 på deres side av muren.

Da vi var der sist, den 17. juli, visste de ennå ikke om separasjonsbarrieren kom til å ta form som gjerde eller betongmur. I det vi kom kjørende 8. august, så vi betongen snegle seg nedover åssiden mot deres jord.

Azzun Atme 08.08.12 kl 1557 © Marie Brøske Söderström

Det var trist å se. Når Fahime, Abu Zuhdi og ei av døtrene deres kom, spurte jeg Fahime om hvordan det gikk med henne. «Jeg kom i går, gråt, og dro hjem igjen.» Det er tydelig at hun er fortvilet. Og det er ikke vanskelig å forstå. Utover tapet av land i seg selv, er nå deres største fortvilelse at separasjonsbarrieren tar form som betong. Det betyr at sannsynligheten for at de får en jordbruksport for å kunne fortsette å dyrke de 25 dunumene med land nå er minimal.

Azzun Atme 08.08.12 kl 1612 © Marie Brøske SöderströmDe tar oss med bort til grøfta og veien som er starten på barrieren. De vil vise oss det flotte treet med den svale skyggen hvor de så ofte satt og drakk te. Ved siden av sto den lille stua deres, nå ligger det bare rester av betong og forvridd armeringsjern igjen. På vei bort går vi langs veien som snart vil ligge bak 8 meter høy betong. Noen ymter frampå at det kanskje ikke er lov og at vi ikke burde gå der. Kontant kommer det fra Fahime «Dette er min jord, jeg går hvor jeg vil!»

.

Azzun Atme 08.08.12 kl 1615 © Marie Brøske Söderström

Abu Zuhdi ser på området hvor stua deres sto.

Vi blir litt målløse der vi sitter i skyggen under treet. Kan vi gjøre noe? Jeg vet ikke. I dag skal vi spørre en av bøndene i Jayyuos om hvordan de gikk fram for å få jordbruksportene her. Kanskje kan vi legge press på noen, men tida er så knapp. Abu Zuhdi tror det tar omtrent 10 dager til betongen står mellom dem og jorda si. Mellom dem og den svale skyggen ved fikentreet. Når muren står der kan de ikke engang se det.

Azzun Atme 08.08.12 kl 1702 © Marie Brøske Söderström

Treet vi satt under er det som ligger omtrent midt i bildet. I bakgrunnen ser man bosettingen. Muren kommer til å gå der man skimter en vei som bryter det grønne i bildet.

Både Abu Zuhdi og Fahime er født i 1948, året den palestinske katastrofen – al Nakba, og opprettelsen av den israelske staten, skjedde. Abu Zuhdi kom i januar, før katastrofen, Fahime i november, etter katastrofen. Nå opplever de begge en ny katastrofe, i en alder av 65 år. Hvor lenge kan dette fortsette?

Azzun Atme 08.08.12 kl 1618 © Marie Brøske Söderström

Enn så lenge kan Abu Zuhdi, far til 9, ta en pust i bakken under dette treet. Hvordan han om noen uker blir en «sikkerhetstrussel» forstår jeg ikke.

Fahime, 65 år.

17.07.12 kl 1635 © 2012 Marie Brøske Söderström

Fahime Abdel Karim Yosef Shekh kom bort til meg en dag vi monitorerte Azzun Atme 2 kontrollpost. Hun ville så gjerne at vi skulle komme og besøke henne på jorda hennes. Den ligger like ved bosettingen Oferit, og nå rammes hun hardt av den nye separasjonsbarrieren som bygges mellom jorda hennes og bosettingen. Tirsdag 17. Juli dro vi for å besøke henne.

Da vi kom dit fant vi ingen og dro på en liten rundtur i området. Den konstante lyden av gravemaskiner som hakker og borrer seg ned i bakken danner lydteppet. Vi vandret gjennom frodige trær og marker, fulle av granatepler, druer, agurker, sitroner og oliventrær. Enda er ikke muren en mur, men ei dyp grøft og en grusvei. Gravemaskinene brer grunnen for å installere gjerdet med bevegelsessensorer.

17.07.12 kl 1520 © 2012 Marie Brøske Söderström

Vi finner til slutt Fahime og mannen hennes. De ønsker oss velkommen og beklager at de ikke kan invitere oss til sitt hus på markene, det ble revet 27. November i fjor. Men vi kan komme inn og sitte i skyggen ved naboen sitt hus. Mannen graver litt i jorda foran døra og fisker fram en nøkkel. Vi setter oss på madrasser på bakken utafor og Fahime begynner å fortelle. Frustrasjonen og smerten hennes ligger utenpå. I de isklare øynene som til tider fylles av tårer. I det furete ansiktet som ser ut til å ha vært fylt av smilerynker men nå ser det ut som bekymringsrynkene vinner stadig større terreng.

13. november 2011 startet de arbeidet. Helt uten forvarsel, ingen rivningsordre, ingen ”Stop Work Order”, ingen forsøk på å kjøpe av henne jorda eller ordre om at den måtte konfiskeres. Noen ganger får jeg følelsen av at jo mindre lovlig ting gjøres, jo vanskeligere er det å motkjempe det juridisk. Hva skal en advokat jobbe med når de bare kommer og starter å bygge?

17.07.12 kl 1654 © 2012 Marie Brøske Söderström

Separasjonsbarrieren i startfasen. I bakgrunnen kan man skimte deler av bosettingen. Fahime forklarer hvor oliventrærne hennes er.

Fahimes land ligger i det øvre venstre «hjørnet» av det blå området på kartet. Hun og familien bor i landsbyen Azzun Atme, og huset de hadde på jorda brukte de først og fremst når de jobba på den. Kontrollposten vi monitorerer er den røde sirkelen. Før var hele landsbyen stengt av ved kontrollposten som er markert med en blå sirkel.   Kilde: Un OCHA oPt

Denne nye delen av separasjonsbarrieren som bygges her blir 4 500 meter lang, 50 meter brei (med grøft, piggtråd, gjerdet (selve separasjonsbarrieren), militær vei, enda ei grøft, enda mer piggtråd). 1500 oliventrær, 9 drivhus, 3-4 vannsisterner og ett rives. Det tar 500 dunum (1 dunum = 1000 m2) fra landsbyens jord, i tillegg kommer jorda de ikke får dyrke på grunn av sikkerhetssonen på 50 – 100 meter, til sammen mister innbyggerne i landsbyen 1000 dunum.

Vi fikk ikke spurt Fahime nøyaktig hvor mange dunums hun mister, men hun har allerede mistet så mye.

Fahime har 9 barn, 5 jenter og 4 gutter. Den ene sønnen bor fremdeles sammen med foreldrene, han har en eller annen mental lidelse, men han jobber hardt på markene. Fahime forteller stolt at resten av barna er gift. Da de rev den lille stua de pleide å være i når de jobba på markene, den som hadde tre rom, hvorav ett et lite kjøkken og ett et lite bad, hvor de noen ganger sov under særlig arbeidssomme perioder under innhøstingen, og hvor de alltid lagde arbeidsmat, ble det for mye for sønnen. Han hadde blitt sint på soldatene og ropt til dem – «Jaha, så dere river dette. Da tar jeg med meg eselet vårt så det kan sove i ditt soverom i stedet!” Soldatene begynte å slå han. Fahime ville ringe etter hjelp, men da truet de med å arrestere sønnen hennes, så hun tok ikke sjansen.

Den lille stua er revet, en vannsisterne er flyttet og ikke mulig å bruke nå, vannrørene er kuttet av, de får ikke lengre vanna trærne og grønnsakene som ligger lengst unna. De har revet opp mange oliventrær allerede, enda flere er sagd rett av, noen ligger nå på andre siden av muren, og enda flere ligger på den andre siden av bosettingen. Da hun tok meg med for å vise oss oliventrærne var ikke tårene bare i øynene lengre. Og jeg kjente jeg kjempet mot mine. Den gamle kona sto der og gråt i frustrasjon, sinne og dyp sorg. ”Når bulldoserne rev opp oliventrærne kjentes det ut som de stakk hånda inn og rev ut hjertet mitt!”

17.07.12 kl 1649 © 2012 Marie Brøske Söderström

Rett fram ligger Oferit. Til høyre i bildet skimtes stubbene av oliventrærne som ble kuttet ned, nye spirer kommer på dem, men det tar årevis før de igjen bærer oliven som gir dyrebar olje.