#withSyria

Banksy # WithSyria

I dag, torsdag 13. mars, er det markeringer for Syria i hele verden. Det er tre år siden krigen startet, tre år for lenge. Du kan vise at du står sammen i solidaritet med den syriske sivilbefolkningen ved å delta på en markering der du bor, eller bruk #withSyria i sosiale medier. Bilder vil blant annet strømmes i Zaa’tari flyktningeleir i Jordan. La oss vise den syriske befolkningen at vi ikke har glemt dem – og la oss vise politkerne våre at vi synes dette er viktig.

  • Trondheim: Vestfrontplassen, Nidarosdomen kl 1900, ta med lommelykt
  • Oslo: Operataket kl 1900
  • Bergen: Festplassen kl 1830

Mer informasjon om markeringene og markeringer andre steder i landet og verden:

For en skikkelig vekker se gjerne sekund-for-sekund-filmen til Save the Children UK:

Husk at du også kan bidra økonomisk, de fleste norske nødhjelpsorganisasjonene har SMS-aksjoner og egne innsamlinger for Syria. Velg en eller to eller alle sammen.

Kirkens Nødhjelp Syria NRC Flyktningehjelpen Syria

Norsk Folkehjelp Syria

Redd Barna SyriaRøde Kors SyriaEller du kan såklart gi et helt valgfritt beløp via min aksjon hos Norsk Folkehjelp!

Norsk Folkehjelp -Min aksjon

Vi sees foran Nidarosdomen i kveld eller på internettet! #withSyria

Syria, igjen.

Det gjelder fremdeles. Fortsatt, enda, igjen. Det er en katastrofe, og den ruller og går.

I går publiserte Jan Egeland fra Flyktningehjelpen (NRC) en kronikk i Aftenposten «Hvorfor blir vi ikke opprørt?«. Han stiller noen ubehagelige spørsmål og påpeker noen ubehagelige sannheter om katastrofen som foregår der – og ikke minst om det manglende engasjementet og viljen til verdenssamfunnet.

Og hvem er verdenssamfunnet? Det er de internasjonale organene, det er nasjonale politikere og det er meg. Og deg. Dessuten er det vi som har valgt politikerne. Det er vårt ansvar! Vi må si ifra som menigmann i gata. Vi må si ifra som medmennesker. Vi må si ifra så våre egne politikere skjønner at dette er noe vi ønsker at de jobber med.

I tillegg så må vi hjelpe. Som et stort norsk «vi», som land, kan vi bidra med bistandsmidler og med beskyttelse her hjemme for de som kommer seg ut. Som et litt mindre norsk «vi», som naboer, sambygdinger og arbeidstagere, kan vi bidra med nestekjærlighet, omsorg, et hei, åpenhet og gjestfrihet til de som kommer hit. Som det minste norske «vi», mer et «jeg», kan vi bidra med de samme tingene som over – ved å si ifra til de som tar avgjørelsene for fellesskapet vårt, for det store og det litt mindre «vi’et» at det er viktig for meg, at det større «vi» gjør noe for å lindre lidelsene til de som er utsatt og midt oppe i denne enorme katastrofen. Også kan jeg, den minste bestanddelen av verdenssamfunn-«vi’et», gi penger. Til de som er der på bakken og gjør livreddende arbeid. I Syria, i Jordan, i Libanon, i Irak.

Hvorfor ble dette bildet delt av så mange på mandag? Jeg var en av dem, jeg så det på  twitter når jeg satt på bussen på vei hjem fra jobb. Fikk klump i halsen, det knøt seg i magen, jeg delte det.

https://twitter.com/HalaGorani/status/435429092486156288

Jeg tror vi delte det fordi det treffer så veldig. Snakker direkte til oss og billedliggjør alvoret i det hele. En fire år gammel gutt, på vandring i ørkenen, uten familien sin. Nå ble han gjenforent med familien sin. Og han var ikke mutters aleine slik det kunne se ut. (Se for eksempel NRK sin sak: Marwan (4) flyktet gjennom ørkenen til Jordan, men han var ikke alene.) Men det har ingen ting å si. Han var på et tidspunkt aleine, FN-personell var viktige for at han skulle finne tilbake til familien sin. FN-personell er viktige for at familien hans vil overleve og få dekt grunnleggende behov. Og mange barn kommer helt bort fra familien sin for godt. Eller de er den eneste overlevende etter angrep. Det som berørte så mange med fire år gamle Marwan gjelder tusenvis av barn. Men det er ikke alle det blir tatt bilde av. Alles historie blir ikke delt.

Og så – i dag. SOS Barnebyer har laget en videofilm.

Den treffer. Den deles. Vi vil hjelpe barn som fryser. Det er klart vi vil! Det er klart vi kan! Noen kan hjelpe litt. De aller fleste kan hjelpe med 90 kroner til varme klær. Veldig mange kan hjelpe mye mer. Responsen på innsamlingen min gjennom Norsk Folkehjelp var overveldende og varmet, jeg gjenåpner den og setter nytt mål i dag.

Norsk Folkehjelp -Min aksjon

Som det minste av «vi» kan alle gjøre noe. Økonomisk gjennom for eksempel SOS Barnebyer, NRC Flyktningehjelpen, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, UNICEF eller Redd Barna. I tillegg oppfordrer jeg alle vi «jeg’ene» til si ifra til de større og større «vi’ene».

Jeg sender dette innlegget til politikere i Trondheim. Jeg tror jeg kommer til å tørre å sende det til noen av de nasjonale også. Jeg sender det til deg, venn, kollega og familie. Jeg håper de som kjenner meg vil tørre å si ifra til noen flere. Fordi verdenssamfunnet som vi snakker om, som må gjøre noe, som må handle, gripe inn. Det er meg. Og det er deg. Jeg orker heller ikke hele tida. Men nå og da, og litt her og litt der, så tror jeg at jeg må orke. Og jeg må dele det med noen andre. Nå deler jeg det med deg.

Takk.

18. desember: på flukt.

Det er FN’s migrasjonsdag i dag. Det er for mange ting å ta tak i. For mye å forholde seg til. Jeg greier ikke se på nyheter fra Syria. Jeg får lyst til å slå av radioen når de snakker om barna. Jeg får en klump i halsen når jeg kommer til å tenke på det av en eller annen grunn. Innimellom skyr jeg alt, twitter, facebook, dagbladet.no, nrk.no, radio. Jeg spøker med at vi skal se dokumentaren «Redd Syrias barn» når vi skal se på TV på kvelden. For jeg orker det virkelig ikke. Hjemme har vi laga regel om at det ikke er lov å se på, høre, eller sjekke nyheter etter klokka ti på kvelden. For det er for mye, alt for mye. 

Men innerst inne, så blir jeg bittelitt skuffa. Skuffa over at jeg ikke orker. For vi må se. Vi må se for å oppdage at vi ikke greier det. Og da må vi skjønne at vi må gjøre noe. Vi må ta det inn over oss. Ihvertfall innimellom, og nok til at vi klarer å bevare vår menneskelighet, vår medmenneskelighet. Det er når den settes på prøve at det gjelder.

Oxfam: Syria nå og da

Sånn kan det se ut. I de husene bodde det mennesker. Som meg og deg. Nå er de fleste på flukt. 6,5 millioner er internt fordrevet, omtrent 2,3 millioner har kommet seg ut fra landet. De bor for eksempel her:

Jeg blir rasende når regjeringa nedjusterer antallet syriske flyktninger vi skal ta i mot fra 1000 til 500. (Til informasjon var jeg rasende når den forrige regjerninga bare sa seg villig til å ta imot 1000 også). Hallo! Skam dere! Vi har masse penger! Ja, vi har utfordringer knyttet til integrering og å finne boliger. Men ærlig talt – nabolandene Libanon, Jordan, Tyrkia, Irak og Egypt tar imot over 2 000 000 flyktninger (www.flyktnigehjelpen.no). TO MILLIONER. 16% av libanons befolkning er nå mennesker på flukt fra Syria.

1000 days Syria

Denne bloggen og kalenderlukene skal handle om Palestina og palestinere. Men nok fikk være nok. Når jeg begynte på innlegget starta jeg med å skrive om den israelske «Law of Return» versus palestinernes «Right of Return» og hvordan disse praktiseres. Så litt om hvordan mange av menneskene på flukt fra Syria er på flukt for andre, kanskje tredje gang, og at for mange starta flukten fra Palestina for en generasjon eller to siden. Tenkte jeg skulle ha med noen tall og bilder fra flyktnigeleire på Vestbredden. Også skreiv jeg litt om Neda som er utvist fordi pappaen hennes sa han var palestinsk, men så var han registrert i Jordan. Og som nå bor i en flyktningeleir i Jordan. Utvist fra Norge.

Men – disse store overornda geopolitiske spørsmålene får ligge. Ja, tilogmed spørsmålet om medmenneskelighet versus innvandringspolitiske hensyn får ligge. Det er akutt nød. Mennesker dør. Noen dør av granater og kuler. Men faren for å fryse i hjel, dø av mangel på medisiner, underernæring og smittsomme sykdommer som følge av mangelnde sanitæranlegg er umiddelbar og mye større. Det handler om liv og død. For mennesker som overhodet ikke har bedt om å være en del av storpolitikken. Det er ikke engang tid til å få de ut derifra. VI må hjelpe der de er. Så får vi ta debattene om vi har rom (i husene våre, i hjertene våre og i politikken vår) til å ta i mot de seinere. Når de har overlevd. Og de politiske spørsmålene, om hvilke mennesker som har lov til å flytte seg mellom landegrenser eller ei, får også vente.

Nå må vi redde liv.

——— Det som følger er lagt til etter at innlegget først ble publisert. ———

Norsk Folkehjelp har en aksjon – «Hjelp Syria i dag – det haster!» hvor du kan opprette din egen innsamlingsaksjon, jeg har gjort det, vil du gi via min – klikk på bildet.

Innsamling: Månen er den samme - også i Syria!

Kanskje du vil lage din egen også?

——— Oppdatering januar 2014 ———

Innsamlingsmålet (nr 2) på 12 300 kroner og hjelp til 30 syriske familier ble nådd! Jeg er stolt og glad! Tusen takk for alle bidrag! Aksjonen er nå over, men hvis du vil støtte Norsk folkehjelp sitt arbeid i Syria kan du sende «ikke glemt» til 2160 (200 kr).