17. mai 2014

Klokka er 0800. De første strofene høres utafor. Det er et sykehjem like nedi gata der jeg bor, det betyr «Norge i rødt, hvitt og blått» presis klokka åtte den 17. mai. Så fint! Perfekt måte å bli vekt på, nå rekker jeg å stryke bunadsskjorta også. (Jeg burde sikkert ikke innrømme det her, men den var altså ikke klar i går.)

Så kommer tankene. Her er assosiasjonsrekka mi.

Så utrolig fint at de spiller for de gamle! Det er sikkert kjempeviktig for de. Noen av de har levd under krigen, sett landet ta freden tilbake og gjenoppbygges. Krigen ja. Noen lever i krigen nå. Syria. Den Sentralafrikanske republikk. Afghanistan. Palestinerne «mine». Ikke akkurat krig, men det var Nakba-dagen i forgårs den 15. mai. Søren, jeg skulle jo skrive noe om det. Å markere en vedvarende katastrofe. Vi er så fantastisk heldige her – vi feirer friheten, landet vårt, våren! Jeg skulle ønske alle var så heldige. Tenk å kunne rope hurra for landet sitt!

Et tankehopp. De enslig mindreårige. Å – som de strålte for et år siden! Gutta fra Somalia, Afghanistan og Eritrea. De brede smilene til jentene fra Sri Lanka og Somalia. Stolte, glade. Jeg hadde grua meg litt til å jobbe på nasjonaldagen, men for en nydelig dag det blei. Kankskje en av de beste. Flyktningene her i landet, asylsøkere, asylbarna. Som har flyktet fra krig, fått det til. Er i ferd med å få til et liv, bli en del av landet vi roper hurra for.

Ei mor i byen vår roper ikke hurra. Hun greide det også, komme seg hit, få med seg barna – alle fire. Mannen hadde kommet bort fra dem, men hun fikk seg og barna i sikkerhet i Norge. De har lært seg norsk, gjør det godt på skolen, en engasjert liten familie. Mannen lever! De finner tilbake til hverandre. Livet som var i ferd med å stables på beina igjen nærmer seg komplett. Hele familien er samlet. Men vent – hva sto det i asylpapirene? Beskyttelse, enslig. Enslig? Du er ikke enslig. Mannen din er her igjen. Dere må dra. Takk for besøket. Lykke til. I landet dere kommer fra. Som har vært i krig. Som er i krig. Som ingen av barna har vokst opp i. De har vokst opp i nabolandet. Det har vært en lang flukt, et livslangt forsøk på å lage trygge rammer for en familie.

Jeg blir så sint og trist. Ja, jeg elsker landet mitt! Jeg gjør det. Men det er ikke greit. Vi kan ikke gjøre sånn. Jeg elsker landet mitt fordi det er trygt, fordi jeg er fri, fordi jeg har muligheter, jeg har familien min her, jeg har de jeg er glad i her. Jeg elsker det for at vi også gir beskyttelse. Men mennesker er ikke dokumenter. Ei mor som flykter for å redde restene av en familie – hun må få lov til å glede seg over at mannen lever og at de greier å gjenforenes. Hun er et menneske med de samme organene, med et hjerte, en mage, følelse av kjærlighet, kan kjenne en klump i halsen og at det knyter seg i magen.

I løpet av tankerekka har korpset foran gamlehjemmet spilt gjennom «Ja, vi elsker!» Klumpen i min hals slapp taket med tårer. Litt for dagen, samholdet og feiringen. Men mest for de enorme kontrastene. Hvem bestemmer om du får lov til å prøve å stable livet ditt på beina igjen? Hvem bestemmer om du kan dra til en anna by, et anna land, en anna verdensdel – for å se om akkurat ditt liv kan være bedre der? Det er ingen av oss som kan påvirke hvem vi fødes av og hvor vi fødes.

Jeg ble født på Haukeland sykehus i Bergen for drøyt 30 år siden, av ei norsk kvinne. Jeg kan prøve lykken. Jeg kan flytte til et annet land. Lære noe, oppleve noe. Kanskje bli, kanskje ikke. Kan alltid vende tilbake til mitt hjemland. Jeg har gått på skole. Uten frykt for å bli kidnappet når jeg er der. Uten fare for å bli skutt på skoleveien. Kommer jeg bort fra min elskede i folkehavet i dag kan jeg prøve å finne han igjen. Uten konsekvenser.

Jeg er fri. Jeg er trygg. Haukeland sykehus. Juni 1983. Et land i fred. Norsk mor. Takk!

Gratulerer med dagen!

Skolevei i skuddsona.

Under besøket i Palestina for et par uker siden, besøkte jeg Eirik på plasseringen hans, og fikk være med EAPPI-teamet i Yatta i to dager. Den første dagen høstet jeg korn – og var beskyttende tilstede. Den andre dagen satt jeg i en bil – og var beskyttende tilstede.

2013 - Tidlig morgen i Yatta. © Marie Brøske Söderström

Tidlig torsdag morgen kom Mofeed og hentet oss. Han risikerer fengsel for jobben sin. Han er sjåfør for skolebilen som bringer barn fra landsbyer i Masafer Yatta til skolen i Al Fakheit. Israel kaller deler av Masafer Yatta for Firing Zone 918, og har erklært det for lukket militært område. Menneskene som bor her har fått evakueringsordre. Husene som står her har fått evakueringsordre. Veien vi kjører på har rivningsordre. Åtte av de tolv landsbyene som ligger i elller i kanten av området har fullstendig rivning og evakueringsordre. De resterende fire kan få bli, men ikke utbedre eller endre noe. Ingen palestinere har lov til å ferdes her hvis de ikke bor her. Mofeed er en av dem. Bilen har ikke lov til å være der. FN har skrevet et faktaark om de humanitære konsekvensene av skuddsonene på Vestbredden og publisert en oppdatering om at rivning av skolen i al Fagheet såvidt ble unngått.  Eirik (Skolen i Masafer Yatta) og Johan (Helgetur til skytefeltet, Kuler og krutt i South Hebron Hills og Mer kuler og krutt i South Hebron Hills), har skrevet om området før.

2013 - Masafer Yatta - Donorskilt på skolebilen © Marie Brøske Söderström

I samarbeid med UNICEF har japanske myndigheter gitt en bil til de palestinske selvstyremyndighetene slik at barna kan komme seg trygt på skolen. Trygt. Med en sjåfør som ikke har lov til å være der. På en vei som ikke har lov til å være der. I en bil som ikke har lov til å være der. Til en skole som ikke har lov til å være der. Med doer som har egne rivningsordre. Med lamper som får strøm fra solcellepanel med egne rivningsordre. Fra en landsby som har evakuerings- og rivningsordre. Til en landsby med evakuerings- og rivningsordre.

Masafer Yatta (UN OCHA oPt)

Kartet viser Yatta øverst i venstre hjørnet. Det «skraverte» området i midten er Firing Zone 918, hele området sørøst for Yatta heter Masafer Yatta. Klikk på kartutsnittet for å komme til FN’s oversiktskart over Hebron-distriktet.

2013 - Masafer Yatta - Majaz © Marie Brøske Söderström

Landsbyen Majaz. Fullstendig evakueringsordre. Her hentes ca. 20 skolebarn i to puljer.

2013 - Masafer Yatta - skolebussen © Marie Brøske Söderström

De minste helt bakerst…

2013 - Masafer Yatta - skolebussen © Marie Brøske Söderström …de mellomste i baksetet…

…og på fanget til Eirik i framsetet satt en heldig gutt. Han fikk jeg ikke tatt bilde av, det var trangt i baksetet.

2013 - Masafer Yatta  © Marie Brøske Söderström

Første pulje med barn slippes av nedi bakken for skolen. Mofeed, Eirik og jeg snur og henter neste pulje. De hentes litt nedi bakken for landsbyen. Så slipper både barna, bilen, sjåføren og utenlanske beskyttende tilstedeværende (som ikke helt greide å stole på japansk teknologi og bilens lave tyngdepunkt), de aller bratteste (sidelengs) bakkene mer enn enn gang.

2013 - Masafer Yatta - skolebussen © Marie Brøske Söderström

De minste helt bakerst (og litt på vei mot baksetet)…

2013 - Masafer Yatta - skolebussen © Marie Brøske Söderström

…de litt eldre i baksetet…

2013 - Masafer Yatta - skolebussen © Marie Brøske Söderström

.. og på fanget mitt.

2013 - Masafer Yatta - skolebussen © Marie Brøske Söderström

Andre pulje kjøres helt fram til skolen. Riktig sekk skal til riktig elev. Alle elevene kom trygt fram den dagen. Vi ble ikke stoppet av israelske soldater på veien heller.

2013 - Masafer Yatta - skolebussen © Marie Brøske Söderström

Men hvordan gikk det egentlig med bilen?

2013 - Masafer Yatta - skolebussen © Marie Brøske Söderström

Puhh! Det gikk visst bra. Den trengte bare litt vann. Her er den på vei tilbake etter at skoledagen er over.