Alle hjerter gleder seg!

– men for noen har kjærligheten en veldig høy pris.

Videoen fra Visualizing Palestine handler om kjærlighet på tvers av ID-kort og statsborgerskap. Det er bare en av et utall andre hindringer for kjærligheten for mange palestinere. Kjærester som sitter i fengsel, bor på den andre siden av muren eller en kontrollpost, har blitt pålagt reiserestriksjoner fra israelske myndigheter. Det finnes så mange vakre, spesielle og triste kjærlighetshistorier fra Palestina.

Prosjektet Love Under Apartheid har samlet mange slike historier og presenterer dem i små videosnutter. Den om Linah Alsafeen og hennes familie som har blitt splittet berører så mange utfordringer på en gang. Anbefaler å kikke både på den og de andre videoene der.

LoveUnderApartheid

Hva er det sprøeste du har gjort eller ofret for kjærligheten?

23. desember: velkommen du som vi ser så gjerne!

Du grønne, glitrende tre – god dag!

Juletreet står i snøen utafor kjøkkenvinduet, og i kveld skal det inn. Vi skal pynte, ha den årlige diskusjonen om hvorvidt det skal glitter på eller ei og om hvilke lys vi faktisk alltid har brukt. Det er rett og slett en av de triveligste kveldene i jula, nesten. Men luka i dag skal handle om et annet grønt og glitrende tre – oliventrærne. På våren, når nye blader skyter, glitrer de i sola som om de var laga av sølv.

2013 - 12. november - olivenplukking © Marie Brøske Söderström

Olivenhøsten er en av årets store begivenheter. Alle er samlet og i arbeid ute på jorda. Jeg har alltid bomma med tida på året jeg har vært der, og i år kom jeg bare et par uker for seint. Men jammen hadde ikke den fine familien venta med to av trærne slik at jeg fikk en liten smakebit av oliven-sesongen. Her er eldstebror i full sving med å riste olivenen ned. (Den hvite rekka på åskammen i bakgrunnen er ei bosetting).

2013- 12. november - årets oliven © Marie Brøske Söderström

Olivenolje er ei viktig livsåre både i det palestinske samfunnet og i kostholdet. De aller fleste familier har trær, plukker oliven på høsten og leverer til landsbyens eller storfamiliens egne olivenpresse. Store plastkagger med olje er å finne hos de fleste. Ofte plukker hele storfamilien samlet og årets olje fordeles etter behov og størrelse på de enkelte husholdningene. Har man mer enn man trenger kan det komme godt med til dårligere år, eller det selges og gir kjærkommen ekstrainntekt. Noen produserer også i stor skala og i hovedsak til kommersiellt bruk, slik som Neif som jeg møtte sommeren 2012, men det er vanskelig og krevende å få til å  eksportere de gyldne dråpene.

2012 - 11. september - Jayyous © Marie Brøske Söderström

Trærme kan bli hundrevis, tilogmed tusenvis av år gamle. Det tar rundt fem år før de bærer frukt, og nesten en generasjon før de virkelig gir tilbake i rikelig monn. Trærne går i arv og det er ikke veldig vanlig å kunne kjøpe land med modne trær. Noen familier har trær som ble plantet under det ottomanske imperiet, og det hevdes at oliventrærne i Getsemane hage sto der under Jesu’ tid. Men ikke alle får stå.

Visualizing Palestine - Olive Harvest

Sorgen er voldsom og dyp når de raseres. Av bosettere som tenner på, bulldosere som river de opp med jorda, vandaler som knekker de unge trærne og bryter av greiner på de eldre, eller når muren skiller eier og trær fra hverandre. Det skjer hele tiden. Ett av nyhetsbrevene mine fra 2012 handlet om Oliventrær som trussel eller beskyttelse? Det er ingen ende på alle de som blir fratatt trærne sine på forskjellig vis og av forskjellige grunner. FN har laget en case study som viser «The Impact of Israeli Settler Violence on the Palestinian Olive Harvest«.

2012 - 5. juli - Yatme © Marie Brøske Söderström

Men – tilbake til kvelden før kvelden og et lite apropos til juletreet som skal pyntes snart. Nød lærer naken kvinne å spinne – og langvarig konflikt, ønske om å bli sett og husket på – lærer palestinere å formidle sitt budskap på en god og alternativ måte! Her representert ved et juletre fra Betlehem.

 

11. desember: utvikling.

I 2008 var jeg med Stop the Wall på en rundtur på Vestbredden for å lære mer om separasjonsbarrieren. En av landsbyene vi ikke besøkte, var Azzun Atme. Grunnen var at muren hadde stengt de ute (inne?) fra det øvrige palestinske samfunnet. Innbyggerne var totalt isolert, dette er det som møtte oss da vi var der i 2008.

Muren ved Azzun Atme pr. 2007

I 2012 holdt jeg til i det samme distriktet. En kontrollpost i Azzun Atme var en av våre ukentlige kontrollposter. Da vi dro dit for å få opplæring var det noe som virket kjent. Vi kjørte nedover en vei, muren gikk på langs. Der bussen i 2008 stoppet svingte vi nå inn. Vi kjørte bare rett gjennom. Azzun Atma gate hadde fått nytt navn. Nå het den Azzun Atma og var gått fra jordbruksport til kontrollpost, til delvis bemannet kontrollpost. Vår jobb var en ny kontrollpost. Azzun Atme 2 kontrollpost. Helt bemannet. Her er kartet vi brukte i 2012.

Kilde: UN OCHA oPt desember 2011

Det var kommet en ny kontrollpost. Vi var der to morgener i uka. Jeg husker jeg ble lettet når jeg skjønte at menneskene i Azzun Atme hadde fått lettere tilgang til andre palestinske landsbyer på vestbredden, men det var en tøff kontrollpost å monitorere. Du kan lese om en av morgenene i En liten forskjell. En annen morgen kom en fortvilet kvinne bort til meg når jeg var på vei til å dra. Hun snakket hektisk og fort og jeg fikk ikke helt med meg alt. Men det handlet om jorda hennes og muren.

Rød hel linje betyr ferdig bygget separasjonsbarriere. Stripla svart linje betyr planlagt rute. Stripla rød linje betyr under bygging. Kvinnen var Fahime, og de som fulgte med på innleggene sommeren 2012 ble godt kjent med både henne og mannen, Abu Zuhdi. De bodde et sted som var gått fra stripla svart til stripla rød. Vi fulgte hele familien tett mens muren buktet seg fram på jorda deres.

Muren ved Azzun Atme pr. desember 2012

Slik ser kartet som er i bruk nå. Det er pr. desember 2012. Jeg er spent på kartet som viser status pr. desember 2013. Jeg glemmer aldri Fahimes øyne når hun beskrev hva hun følte når det viste seg at barrieren mellom dem og trærne deres, jorda deres ble bygget i betong.

2012 - 7. september - Azzun Atme © Marie Brøske Söderström 2009 - 7. september - Azzun Atme © Marie Brøske Söderström

De er én familie, ett sted. FN’s humanitære atlas for de palestinske områdene publiseres hvert år. Det vi brukte var fra 2011, her er 2012. Utviklingen er skremmende. Alle linjer som går fra stripla til hele, svarte til røde, har enorme konsekvenser for ekte mennesker.

Visualizing Palestine - Muren og internasjonal lov

Alle kart er linket til fullversjon PDF fra UN OCHA oPt. Klikk gjerne på andre linker i innlegget også. De fleste er til historier og bilder fra Azzun Atme i perioden de bygget på muren der.

3. desember: vannet kommer.

Nei, dette handler ikke om en fødsel. Det handler om at det ikke alltid er vann i springen. At det nesten aldri er vann i rørsystemene. Da får man uttrykk som «vannet er kommende», «når tror du vannet kommer?»,  «hvor ofte kommer vannet hos dere nå for tiden?» og «det er ikke vann».

———

De ungdommene jeg fulgte under feltarbeidet, bor i Ramallah eller nærliggende landsbyer. Selv om de rammes av mange av maktgrepene Israel bruker, som å kontrollere vannet, forsøkene på å rekruttere spioner, reiserestriksjoner og besøkene av millitæret, er det relativt fredelig sammenlignet med byer som Hebron og Nablus, som ligger tettere opp til bosettinger. Likevel er konsekvensene av okkupasjonen svært tilstedeværende i deres dagligliv.

I sommermånedene er det vannsituasjonen som i størst grad bringer okkupasjonen inn i hverdagen. Det er i all hovedsak israelske myndigheter som kontrollerer vannresursene på de palestinske områdene. De palestinske vannselskapene må kjøpe vann av de israelske, og det er rasjonert for palestinerne, men ikke for de israelske bosettingene. I sommermånedene er det svært lite nedbør og vannmangel er et stort problem. Det er ikke kontinuerlig vann i rørene og i perioder ”kom vannet” (el mai jayin) bare en til to dager i uka i den landsbyen jeg bodde i. I andre landsbyer kommer det kanskje bare en gang i uka eller det kan komme oftere. Denne situasjonen løser palestinerne med å ha store vanntanker på hustakene, slik at disse fylles opp når vannet kommer og de kan tære på reservene til det kommer neste gang. Når vannet kom, var ofte usikkert. Jeg fant stadig moren i huset sittende oppe til langt på natt for å vente på vannet, slik at hun kunne fylle flasker (Vi hadde i de verste periodene over 100 plastflasker (fra 0,5 liter til 2 liter) stående på kjøkkenet for å kunne fylle tilstrekkelig med vann utover det i dunkene på taket. Det bodde 11 voksne personer i husstanden.) med drikkevann og vaske kopper og huset mens det fortsatt kom, uten at det skulle gå ut over det de fikk fylt i tankene på taket.

Det kan høres rart ut at vannmangelen er en måte å bringe okkupasjonen inn i palestinernes liv på, men det er en så basal nødvendighet at det blir veldig frustrerende når det er et problem på grunn av okkupasjonen, ikke på grunn av manglende vannresurser. Bosettingene på den andre siden av dalen har mer enn nok vann, de har ingen vanndunker på taket. Slik blir den en altomfattende del av palestinsk hverdagsliv for majoriteten av palestinerne. Det er en evigvarende krisesituasjon som har blitt ”normalisert” for palestinerne.

———

Teksten over er et utrdag fra masteroppgaven min, og gir en beskrivelse av vannsituasjonen hos familien jeg bodde hos under feltarbeidet i 2009. Det er desverre en vedvarende situasjon for svært mange palestinske familier på vestbredden.

Tenk på det – du tar tannkrem på tannbørsten. Skrur på krana. Ingenting. Ikke et drypp. Jeg greide aldri å venne meg til det.

Organisasjonen Visualizing Palestine har laget grafiske framstillinger om Israel og Palestina. Den om vann visualiserer det jeg jeg har beskrevet over på en veldig god måte. Anbefaler virkelig å kikke nærmere på den.

Visualizing Palestine - Vann