Jeg vet ikke hva jeg kan skrive.

[Denne teksten er skrevet den 22. juni i år når jeg var i Palestina.]

Jeg vet ikke engang hva jeg ønsker å si. Jeg kjenner bare at noe må sies, et bilde, en virkelighet må formidles. Jeg har ingen bilder og jeg har ikke evnen til å forstå den virkeligheten som utspiller seg her.

Jeg og Eirik har starta sommerferien vår med snaut to uker i Palestina. Først og fremst for å besøke nære og kjære venner her. Jeg kaller de min palestinske familie, Eirik kaller de adoptiv-svigers. Den besto av tre søstre, to brødre, en mamma, en pappa og et helt kobbel fettere, kusiner, tanter og onkler. Nå er to av søtrene gift og den ene fikk sitt andre barn for fem måneder siden. Ei aldeles nydelig vakker lita jente. Helt til å spise opp.

Så kall gjerne dette et slags barsel-beøsk.

Min palestinske familie utvider seg stadig vekk. Til nå har det kommet til en mann (svoger?), en nevø og ei niese, og søster nummer to er gift, så en mann til der og forhåpentligvis kommer flere små til. I september står eldstesønn i familien brudgom. Forloveden er ei flott, sprudlende, smellvakker og intelligent kvinne. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med henne og hun ser ut til å være et godt tilskudd til den stadig voksende familien.

Men det koster. Det er krevende. Å være glad i noen som bor her, lever livene sine her, det er ikke bare bare. Noen ganger er det skikkelig tøft.

Når dagsrevyen melder om at Israel bomber Gaza, når de melder om at urolighetene sprer seg på Vestbredden. Ja, da kan jeg ikke, får ikke til å tenke – «Huff, midøsten altså. At de ikka bare kan finne ut av det. Nei, der blir det aldri fred.» – Nei, jeg gisper, tenker – Karim! Skjønne gløgge tre år gamle Karim. Hvilken dag er det i dag? Er han i barnehagen? Hva er klokka? Ok, han er sikkert henta. De spiser nok middag. Ok, han er trygg med foreldrene sine.

Nye nyhetsmeldinger. Eller palestinske venners statusoppdateringer på facebook. Noen ganger får jeg ikke puste. Begynner å telle – hvor mange kan vi huse her? Og på hytta? Hvordan kan vi få de ut? De er mine. Og jeg bryr meg søtten om hele konflikten. Disse menneskene er jeg glad i. De må være trygge. De er umistelige for meg. Alle som en.

Heldigvis ser det stort sett alltid værre ut utenifra. Man ser ikke hverdagen. Noen uroligheter på Vestbredden betyr ikke at det fare på ferde. Når jeg er her selv vet jeg jo det. Jeg har aldri frykta for livet mitt. Men jeg, jeg ville aldri vært her hvis jeg visste det var reell fare. Jeg ville aldri bli værende hvis det virkelig eskalerte. Jeg har en åpen vei ut og en valgt vei inn. Familien her har ikke det. De vet at de ikke har det.

Byllupet i september blir det største i familien. Deres førstefødte sønn! Begge de andre to har vært storslagne, men dette – full pakke. Besøket vårt nå er mest for å hilse på lille Ameera, men også fordi vi ikke får til å komme i bryllupet. Jeg og Eirik skal også bli en liten familie snart, vår førstefødte kommer en drøy måned etter bryllupet. Så det blir for tett opptil. Så denne gangen er vi også bryllupsgjester som kom alt for tidlig.

Når venner og familie uttrykker bekymring eller uro for at jeg skal hit, pleier jeg å svare at hvis noe skjer meg er det sannsynligvis trafikken, den er den verste. Som så mange steder i verden. Denne gangen, med en liten en i magen passer jeg litt ekstra på med maten også. Også minner jeg de på at hvis noe skjer – så ser det alltid værre ut fra utsiden, når man her her selv har man mye mer kontroll, da er jeg i situasjonen selv. Og jeg vet at hverken jeg eller familien her ville latt meg havne i, eller bli værende i, en farlig situasjon (minus det med trafikken da).

Hendelser i Palestina når norske medier igjen. «Tre israelske bosettere er kidnappet.» «80 palestinere er arrestert» «14-årig palestiner drept» «Sammenstøt mellom palestinsk ungdom og israelske styrker».

De siste 10 dagene har israelske styrker angrepet landsbyer og byer over hele vestbredden hver eneste natt. Over 400 er arrestert, mange av dem er tilknyttet Hamas. Over 1000 private hjem er raida og rasert. Noen er revet til grunnen. Universiteter, veldedige organisasjoner, mediehus og organisasjoner raides og raseres, kamera, datamaskiner og andre ting konfiskeres og ødelegges. Natt til i dag ble to drept. En på et hustak i Ramallah under sammenstøtene mellom israelske styrker og ungdom. Den andre i Nablus. En psykisk utviklingshemmet mann i 30-åra på vei til moskeen for morgenbønnen klokka fem. Soldatene hadde ropt at han skulle stoppe. Når han ikke gjorde det skøyt de. Og drepte han.

Til sammen er fire bekrefta drept til nå. Alle de fire var umistelige for noen. Ingen av dem står bak kidnappingen av de tre bosetterne. Nå er det dag og livet går sin gang. Ameera og Karim har vært i barnehagen. Karims pappa på jobb. Karims mamma, min søster, hadde fri og vi skulle egentlig på handletur, men på grunn av de to drepte er alt stengt i dag. Bortsett fra det går livet sin gang. Den eneste forskjellen er at Karims pappa har med seg pc og andre ting hjem fra jobb. Det har lilleøster og mannen hennes også. De er redde for at kontorene blir raida på natta.

Med mørket kommer lyden av millitærhelikoptre igjen. Vi hører de, men kan ikke se de. De flyr uten lys. Vi vet ikke hvor de skal, hva de skal, om de setter ut soldater i dalen her eller ikke. Skal de til Birzeit? Ramallah? Salfit?

[Teksten ble ikke ferdig den dagen i Palestina i slutten av juni, så den fortsetter i dag, 8. juli 2014, fra en stol ved spisebordet i den trygge stua hjemme i Trondheim.]

Det har skjedd skremmende mye siden denne teksten ble påbegynt. Mange flere liv har gått tapt. Tallene på arresterte palestinere, hus som er rasert under nattlige raid og hus som er revet har økt dramatisk. De tre israelske tenåringene er funnet drept. En palestinsk tenåring er drept, han ble brent levende. Det er demonstrasjoner og sammenstøt over hele området. I dag har 16 blitt drept i Gaza. 5 av dem var barn. Fem umistelige barn. Fem som er noens øyensten. Som er det vakreste i verden for en mor, en storebror, en ung fetter, for ei gammel bestemor. Kanskje var ett av dem noens første barnebarn?

Det knyter seg i magen. Jeg får ikke puste. I slutten av forrige uke var det når jeg sto der med tannbørsten i munnen under morgenstellet og kommentatorene på radioen snakket om hva som kan skje, hva som er sannsynlig at skjer. Jeg tenker bare på mine.

I dag var det under Dagsnytt 18, mens jeg egentlig tenkte på hva vi skulle ha til middag. Jeg måtte sette meg ned. Tårene trilla. Jeg blir så redd. Kjemperedd. Kan jeg gjøre noe? Hva kan jeg gjøre? Ingen ting. Jeg kan ikke gjøre noe. Bare håpe. Sende beskjed til mine. Sende gode tanker.

Jeg kvier meg for å logge på facebook. Status etter status kopieres inn i google translate. Jeg gruer meg til å slå på radioen, sjekke nettaviser. Det må stoppe.

Når vi reiste på besøk denne sommeren så var det et litt forsinka barselbesøk og et litt for tidlig bryllypsbesøk. Men jeg visste innerst inne, ville bare ikke tenke tanken ut, si det høyt, at vi også kom fordi jeg ikke vet når vi får til å komme på besøk neste gang. Når jeg synes det er trygt og greit å ta med den lille, som vi venter på med glede og kjærlighet, på besøk til sin palestinske familie. Og fordi vi aldri vet hva som skjer der. Hvor mye som kan endre seg på de fire månedene til han kommer ut. Og månedene etter.

Også kommer jeg på at de føder sine barn der, de bærer de fram med like mye forventning, glede og kjærlighet. Oppdrar de til å bli smarte, kjærlige, trygge og glade barn. Og de vet at de ikke vet. De vet aldri hva som skjer. Ikke om noen måneder, ikke om noen år. Ikke i morgen. Om noen timer.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe. Alle mennesker fortjener å leve livene sine i frihet og i trygghet. Alle mennesker er umistelige for noen.

Denne lille frøkna er umistelig for meg.

[Tilføyd 9. juni: For ordens skyld:
Til dere som kjenner meg og/eller familien – jeg har endret navnene på barna.
Til dere som ikke kjenner meg eller familen – de bor på Vestbredden, ikke Gazastripen, takk og lov for det.
Til de som måtte lure, det ble panert sei, sommerkål og nypoteter (naturligvis ikke israelske) til middag.]