… i Betlehem,
ti gleder seg, Jerusalem.
Halleluja, halleluja!
Ville Maria kommet fram i dag? Ville Jesus overlevd?
24. desember: Et barn er født i Betlehem..
Svar
Kategoriarkiv: Julekalender 2013
Det skjedde i de dager…
… at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea…
… opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine.
Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»
Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Gudsvelbehag!» Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.»
Og de skyndte seg av sted…
… og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet.
Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det.
Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem.
23. desember: velkommen du som vi ser så gjerne!
Du grønne, glitrende tre – god dag!
Juletreet står i snøen utafor kjøkkenvinduet, og i kveld skal det inn. Vi skal pynte, ha den årlige diskusjonen om hvorvidt det skal glitter på eller ei og om hvilke lys vi faktisk alltid har brukt. Det er rett og slett en av de triveligste kveldene i jula, nesten. Men luka i dag skal handle om et annet grønt og glitrende tre – oliventrærne. På våren, når nye blader skyter, glitrer de i sola som om de var laga av sølv.
Olivenhøsten er en av årets store begivenheter. Alle er samlet og i arbeid ute på jorda. Jeg har alltid bomma med tida på året jeg har vært der, og i år kom jeg bare et par uker for seint. Men jammen hadde ikke den fine familien venta med to av trærne slik at jeg fikk en liten smakebit av oliven-sesongen. Her er eldstebror i full sving med å riste olivenen ned. (Den hvite rekka på åskammen i bakgrunnen er ei bosetting).
Olivenolje er ei viktig livsåre både i det palestinske samfunnet og i kostholdet. De aller fleste familier har trær, plukker oliven på høsten og leverer til landsbyens eller storfamiliens egne olivenpresse. Store plastkagger med olje er å finne hos de fleste. Ofte plukker hele storfamilien samlet og årets olje fordeles etter behov og størrelse på de enkelte husholdningene. Har man mer enn man trenger kan det komme godt med til dårligere år, eller det selges og gir kjærkommen ekstrainntekt. Noen produserer også i stor skala og i hovedsak til kommersiellt bruk, slik som Neif som jeg møtte sommeren 2012, men det er vanskelig og krevende å få til å eksportere de gyldne dråpene.
Trærme kan bli hundrevis, tilogmed tusenvis av år gamle. Det tar rundt fem år før de bærer frukt, og nesten en generasjon før de virkelig gir tilbake i rikelig monn. Trærne går i arv og det er ikke veldig vanlig å kunne kjøpe land med modne trær. Noen familier har trær som ble plantet under det ottomanske imperiet, og det hevdes at oliventrærne i Getsemane hage sto der under Jesu’ tid. Men ikke alle får stå.
Sorgen er voldsom og dyp når de raseres. Av bosettere som tenner på, bulldosere som river de opp med jorda, vandaler som knekker de unge trærne og bryter av greiner på de eldre, eller når muren skiller eier og trær fra hverandre. Det skjer hele tiden. Ett av nyhetsbrevene mine fra 2012 handlet om Oliventrær som trussel eller beskyttelse? Det er ingen ende på alle de som blir fratatt trærne sine på forskjellig vis og av forskjellige grunner. FN har laget en case study som viser «The Impact of Israeli Settler Violence on the Palestinian Olive Harvest«.
Men – tilbake til kvelden før kvelden og et lite apropos til juletreet som skal pyntes snart. Nød lærer naken kvinne å spinne – og langvarig konflikt, ønske om å bli sett og husket på – lærer palestinere å formidle sitt budskap på en god og alternativ måte! Her representert ved et juletre fra Betlehem.
22. desember: for fred.
I går kom jeg hjem, hjem til jul. Det var (heldigvis) kommet et nytt dryss med snø og vinterbyen så ut som den skulle. Julefreden har ikke senka seg helt enda. Det er noen presanger igjen, det er ikke vaska gølv eller pynta tre. Begge deler får vente til i morra. Men freden er i ferd med å senke seg. Alle barna er i hus, de fleste forberedelser er gjort, forventingene er fine.
Pakkene på adventskalendere rundt i husene begynner også å bli få, det gjør også lukene her. Jeg håper at det ikke har vært for mye nå i adventstida. Egentlig synes jeg jo vi må tåle såpass. Det er ikke våre liv, våre hus, våre barns skole eller skolevei, våre fengslede brødre, mødre eller kusiner det er snakk om.
Gruppa til min lillesøster Tora, Since Rabbit, har sluppet singelen «Little Astronaut» som en liten førjulshilsen i dag. Den kan tolkes på mange måter. En tolkning som lå nært for meg nå mot slutten av denne kalenderen – er at den palestinske befolkningen kanskje kan føle seg litt forlatt av verdenssamfunnet, et land og et folk uten et moderskip. Verden er i kontakt med konflikten, forhandlinger eller politikken, men befolkningen som lever i konflikten, påvirkes av forhandlinger og rammes av de politiske avgjørelsene til ledere de ikke selv har valgt, de svever litt der ute i det blå. Ønsker seg kontakt med resten, ønsker at resten skal tone seg inn på dem, se dem. Speile dem. Ta de med.
Noe av intensjonen min med innleggene har vært å hente menneskene nærmere, vise at det ikke bare er «Midtøstenkonflikten», et politisk spill, eller de overordna debattene i media. Det er skoleelever, bønder, bestemødre, storebrødre og lærere. Jeg ønsker å hjelpe oss her i det trygge, fredelige, kalde nord med å stille inn mottakerne våre. På å ta inn over oss livsvilkårene til mennesker i et utrygt, konfliktfylt og (vanligvis) ganske varmt sør. Slik at vi kanskje til slutt blir så mange som vet at det ikke lengre vil kunne tolereres. Palestinernes hverdag foregår ikke i et romskip som er langt unna. Det er et bittelite landområde ganske nært. Rett over sjøen for Kypros, ikke langt sør for Tyrkia. De puster i den samme lufta, ser opp på den samme månen, kjenner lukta av (men kan ikke svømme i) det samme havet, samles foran peisen når kulda setter inn og koker seg en kopp kaffe på morgenkvisten. Også ønsker de å være frie og å leve i fred.
Mens vi venter på at den fullstendige julefreden skal senke seg er det fjerde søndag i advent.
Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned
For lengsel, glede, håp og fred,
men mest allikevel for fred
på denne lille jord, hvor menneskene bor
21. desember: vintersolverv.
Vi er inne i årets mørkeste døgn.
I januar 2009 hadde Kerstin Söderström kronikken «Mørketid i det hellige land» i Dagsavisen. Rammene den ble skrevet i var bombingen av Gaza romjula 2008, en desperat situasjon vi heldigvis ikke har sett igjen i like stort omfang der siden. Dessverre er likevel det meste av budskapet i kronikken like aktuelt i dag.
Vi går mot lysere tider, men med det i tankene håper jeg du vil sette deg til rette og lese «Mørketid i det hellige land – en bønn til de høyere makter».
20. desember: solidaritet.
Det er nesten en FN-dag til hver dag i året, og i dag er det FN’s solidaritetsdag! Det vil jeg feire med noen tips til hva man kan gjøre for å være solidarisk og vise solidaritet.
Det finnes (desverre kanskje?) utallige konflikter, politiske bevegelser, land, folk og saker man kan engasjere seg i og være solidarisk med. Tilfeldigheter har gjort at det er palestinernes sak som gjorde meg engasjert, så tipsene her gjelder først og fremst Palestina. Men mye av de samme handlingsalternativene gjelder mange andre områder også, og organisasjonene jobber med andre saker óg.
Når det gjelder Palestina og palestinerne, så vet jeg at solidaritet er ekstra viktig for dem. Palestina er ikke først og fremst et land med dyp fattigdom, sykdomsepidemier, matkriser eller høy analfabetisme. De har deler av denne problematikken også, kanskje særlig i flyktningeleirene og i beduinsamfunn i område C, og i Gaza nærmer det seg en humanitær unntakstilstand på grunn av blokkaden. Men – hovedårsaken er den israelske okkupasjonen og følger av den. De trenger i aller høyeste grad økonomisk støtte og direkte nødhjelp i perioder, men først og fremst trenger de politisk støtte. Hjelp av verdenssamfunnet til å stille krav til Israel, med konsekvenser dersom det ikke skjer endringer.
Det vi som enkeltpersoner kan bidra med er faktisk solidaritet. Palestinerne ønsker seg soldaritet med sin sak, med sitt ønske om å leve i frihet, og i fred. Så hva kan vi gjøre?
- bli aktiv i en ideell, frivillig eller annen type organisasjon (som KFUK-KFUM Global, Norsk Folkehjelp solidaritetsungdom, Palestinakomiteen), være med i ei arbeidsgruppe i en fagforening eller melde seg inn i et politisk parti.
- gi økonomisk støtte til organisasjoner som jobber i eller med Palestina (som for eksempel Flyktningehjelpen, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, UNICEF, SOS Barnebyer, Redd Barna)
- reise på besøk til Palestina, enten på egenhånd eller på en organisert tur (jeg har lenge hatt planer om å lage et reise-tips-innlegg, men tror det må bli etter jul)
- søke på ledsagerprogrammet til Kirkens Nødhjelp
- bli med i en vennskapsforening gjennom Vennskap Nord-Sør, Trondheim er vennskapsby med Ramallah, og Nes er vennskapsbygd med Jayyous. Jeg er sikker på at det er mulig å initiere nye vennskapsforbindelser også!
Noe av det aller viktigste (synes jeg) er likevel å snakke høyt om urettferdighet. Hvis vi ikke vet at noe foregår kan vi heller ikke gjøre noe med det. Andre må også få vite for å kunne ta gode valg! Fra de ganske store – når vi stemmer på våre politikere, til de ganske små – når vi står i butikken og skal kjøpe grønnsaker.
I dag har den internasjonale boikott-bevegelsen oppnådd en stor seier. Staples Norge har tatt et klokt valg og vil slutte å selge SodaStream i sine butikker. Slik forholder de seg til at SodaStream ved å ha en av sine hovedfabrikker på et industriområde på ulovlig okkupert land, i tilknytning til en israelsk bosetting, er med på å muliggjøre okkupasjonen. Med flere på laget, har Norsk folkehjelps solidaritetsungdom med facebooksiden La boblene briste – boikott sodastream! gjort en viktig forskjell, og gitt Staples Norge kunnskapsgrunnlaget for å ta dette valget.
Jeg håper andre norske forhandlere, og privatpersoner, også vil ta gode valg, fordi de vet.
Gratulerer med solidaritetsdagen!
OPPDATERING: Staples Norge har desverre gått tilbake på sin avgjørelse, og vil desverre ikke fase ut salget av SodaStream likevel.
Månen er den samme 